Portøren – sykehusets heishvisker

​Tekst: Ole Henrik Westby, portør ved portør- og sengesentralseksjonen, Ullevål, Oslo universitetssykehus (OUS). Westby selv er jeg-personen, og han debuterte i 2022 med boken «Et sykehusliv - historier fra innsiden» - om hvordan han oppfatter sykehuset gjennom en portørs øyne. Illustrasjon: OUS

Portørene er spesielt avhengig av heiser for å gjøre en god jobb. Portører transporterer pasienter til og fra undersøkelser og mellom avdelinger. De kjenner hver krik og krok i sykehuset.

Noe av det aller viktigste på et sykehus, ved siden av pasientene, de ansatte og ikke minst portørene så klart, må være heisene. De er i hvert fall uten tvil en av de viktigste redskapene for portørene.

I min jobb uavhengig av om det er snakk om bygg i 2 eller 12 etasjer, så er heisene helt uunnværlige. Skulle jeg tippe, ville jeg si at jeg kun etter noen år i jobben, har tatt mer heis enn et gjennomsnittlig menneske gjør gjennom et helt liv. Heisene er nok de eneste som om mulig går enda litt mer enn oss portørene. De går – utrettelig.

Uten å kunne heis, så kan jeg heis, for å si det sånn. En portør kan gjerne kalles for en slags heishvisker.

Heiser fra ulike tidsepoker

Bygningsmassen her består av bygg fra mange forskjellige tidsepoker, og dertil enda flere heiser fra minst like mange. Her opplever portørene fort at hver og en av dem har sine helt særegne personligheter, og ikke minst styrker og svakheter. Tilsynelatende også til tider med helt egen fri vilje. Ta det fra en som bruker heis all day long.

Etter hvert som du lærer dem å kjenne, finner du fort favoritter, som du gjerne bruker oftere av enn andre når det passer. Dette gjelder hvilke ruter og veier jeg velger rundt om på sykehuset også. Ofte kan vi velge mellom flere veier, som alle fører til Rom. Eller dit pasienten skal, om du vil. Dette være seg ganger, overganger, avdelinger, etasjer og så klart heiser. Absolutt hele sykehuset er vår arbeidsplass.

Et strengt blikk og et bestemt klaps – med foten

Det er ikke så rent sjelden at heisene må koses, kjeles og gjerne godsnakkes med. Andre ganger trenger de rett og slett å håndteres med en fast og kanskje til og med litt hard hånd. Vi «heis-hviskere» vet hvor og når det skal kiles og kløes for å få en dør igjen. Eller når det trengs et strengt blikk, og et aldri så lite fast og bestemt klaps – med foten.

At heisene alle har lynne og humørsvingninger, er det ingen tvil om. En gang opplevde jeg helt uprovosert å bli angrepet av en gretten heisdør. Den smalt hardt inn i meg mens jeg ante fred og ingen fare. Jeg skulle bare rolig gå inn i heisen. Ganske vondt gjorde det og, og jeg har ikke tall for hvor mange ganger de har gitt meg statisk støt. Andre ganger er jeg blitt veldig så godt behandlet av en heis i strålende humør. Innimellom møter jeg heisdører som tilsynelatende helt av seg selv åpner seg. Bare for å være ekstra snill akkurat i det jeg nærmer meg. Men jeg har også opplevd det motsatte, at heisen i utgangspunktet har vært i samme etasje som meg i det jeg nærmer meg. Men så, som i et nanosekund før jeg får trykket på knappen, stikker den av til en annen etasje, nærmest på trass. Så må jeg bare stå der da og vente til den har tatt en runde og under tvil kommer tilbake.

Er jeg med på skjult kamera?

Det har vært situasjoner der jeg bare har klødd meg i hodet, og virkelig undret på om jeg har vært med på skjult kamera eller noe. Eller om jeg begynner å bli litt sprø. Heisene kan lett forandre personlighet fra en dag til en annen, eller over tid. Jeg husker det var en periode da en heis ikke ville gå dersom jeg var alene i den. Den eneste måten å få den til å adlyde, var å stå med ryggen mot utgangen og ansiktet inn mot endeveggen. Nærmest kline seg helt inn oppetter veggen, innerst i et av hjørnene, helst balanserende på en fot. Det kunne variere hvilket av hjørnene jeg måtte stå i, alt ettersom når på døgnet det var. Jeg måtte bare prøve meg litt frem for at dørene endelig skulle gå ordentlig igjen, og heisen under tvil begynte å gå. Dette kan umulig ha sett særlig klokt ut, og hadde ikke forundret meg det minste om dette var en del av skjult kamera. Det hadde vært mye raskere å ta trappen.  

For oss som kan heis, er det få ting som er mer funny enn å se folk gå av i feil etasje. Enkelte bare strener ut av heisen, tilsynelatende helt i sin egen verden, i hellig overbevisning om at de er i riktig etasje. Jeg, med mitt trente øye, ser feilen raskt. Dels fordi jeg jo så klart har begått denne feilen selv, en gang eller ti, skal jeg være pinlig ærlig.

Fisens rette hen

Av og til jeg går inn i en heis, er det akkurat som å gå rett inn i et parfymeri, eller i taxfree-avdelingen for kremer og godlukt. Lukt kan henge igjen lenge etter at en person eller flere har brukt heisen, men det er ikke alltid det er lukten av roser og syriner som henger igjen der inne, for å si det sånn. Noen ganger kan det være som å gå rett inn i en nyåpnet pose med cheezdodles eller andre spennende odører i heisene.

Men hvem var egentlig fisens rette far, eller mor, eller donor fra Danmark? For apropos odør av ymse slag: Hvis du en sjelden gang føler for å «leve litt», og da mener jeg virkelig få hjertepumpen til å gå og spenningsnivået i arbeidshverdagen til å heve seg noen solide hakk, da kan jeg bare slippe en kjempefis. Hvis fisen lukter, ja så er det jo bare å leve i spenning om heisen skulle stoppe og noen andre kommer på før du selv får sneket deg usett ut. En slags heislivets russisk rullet. - Dette har jeg fått høre av en venn, jeg lover.

Heisatur opp – når du skal ned

Men noe av det mest irriterende vi portører vet om, er alle de som tror at heisen kommer fortere hvis de trykker på begge knappene, for både opp og ned. Nei, den kommer ikke fortere. Og ja, dette er grunnen til at du plutselig må bli med på en heisatur opp, når du egentlig skulle ned. Og hva tror du skjer når heisen går ned igjen? Da stopper den i samme etasje på veien ned igjen, fordi du trykket på nedknappen også.

Kanskje ikke verdens undergang akkurat, men gi meg tålmodighet og styrke. Det er nesten til å få magesår av for oss som bruker heisene så mye som vi gjør. Skal du ned, ja så trykker du én gang på nedknappen. Verre er det ikke. Da kommer heisen når det er din tur. Og da gjenstår det bare å ønske god heistur.​

Her kan du lese flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset​​​​Les flere nyhetssaker om fremtidens pasientbehandling på helse-sorost.no​

​