Sikkerhetspsykiatri
Sikkerhetspsykiatri betegner den delen av psykisk helsevern som behandler pasienter med aggresjons- eller voldsproblematikk, eller er i behov av spesielt personalintensiv behandling.
De fleste pasientene i sikkerhetspsykiatrien har psykoseproblematikk. Flere pasienter har tilleggsproblemer i form av rusavhengighet, selvskading, utviklingsforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser.
Sikkerhetspsykiatriske enheter er ekstra godt bemannet og har spesiell adgangskontroll med låst dør.
De fleste av pasientene som er innlagt her er underlagt tvunget psykisk helsevern, eller er på dom til behandling. Dom til behandling betyr at personer som har utført voldshandlinger får behandling i psykisk helsevern som særreaksjon, i stedet for fengselsstraff.
Henvisende instans vil i all hovedsak være andre enheter i spesialisthelsetjenesten (akuttpsykiatri) og Tingretten via Statsadvokatembetene ved gyldig dom og overføring til tvunget psykisk helsevern i henhold til paragraf 5 i psykisk helsevernloven.
Årsaken til innleggelse kan også være fengslingskjennelse på paragraf 188 i Straffeprosessloven – varetekts-surrogat.
Under
På sikkerhetspsykiatriske enheter arbeider helsepersonell som leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, vernepleiere og hjelpepleiere. Personalet har bred erfaring med pasienter som har vansker med aggresjon, vold eller selvskading.
Alle pasientene har individuelle behandlingsopplegg. Allerede tidlig etter at pasientene ankommer, forsøker vi å finne tilpassede aktiviteter slik at alle pasientene skal få en meningsfylt hverdag.
Behandlingen kan bestå av miljøterapi, samtaleterapi, ergoterapi, trening og annen fysisk aktivitet. I tillegg er medisiner en sentral del av behandlingen for mange.
Diagnostisk vurdering, kognitiv utredning og funksjonskartlegging inngår i behandlingen. Sentralt i arbeidet er også strukturerte voldsrisikovurderinger, som er standard ved endring i oppfølging, ved permisjoner og ved utskrivelser.
Vi vektlegger at pasientene skal rehabiliteres tilbake til samfunnet. Det er derfor viktig å hjelpe pasientene med å ha orden i økonomi, et sted å bo og at pasienten skal kunne ha meningsfulle aktiviteter etter utskrivelse.