Søvnforstyrrelser

Behandlingsprogram,

Søvnforstyrrelser omfatter seks ulike diagnosegrupper, som skiller seg tydelig fra hverandre når det gjelder hvilken behandling som anbefales. Felles for alle søvnforstyrrelsene er dårlig eller urolig søvn med nedsatt dagfunksjon som resultat.

Innledning

Forekomsten av de ulike søvnsykdommene varierer, men mange forekommer veldig hyppig. Kronisk insomnilidelse sees hos rundt 10-15 prosent av voksne, og obstruktiv søvnapne er omtrent like hyppig. Søvnforstyrrelser sees i alle aldre og i begge kjønn, men noen av diagnosene er hyppigere hos barn (f.eks. parasomnier), andre hos eldre (f.eks. restless legs), og noen av diagnosene er vanligst hos kvinner (f.eks. insomni), andre hos menn (f.eks. obstruktiv søvnapne).

Flere av diagnosegruppene håndteres primært av fastlegen (insomnilidelse, døgnrytmelidelser, parasomnier og søvnrelaterte bevegelseslidelser), mens søvnrelaterte respirasjonslidelser (f.eks. obstruktiv søvnapne) og sentrale hypersomnilidelser (f.eks. narkolepsi) primært utredes og behandles av spesialister på sykehus.

Søvnforstyrrelser inndeles i følgende diagnosegrupper:

  1. søvnrelaterte respirasjonslidelser (blant annet obstruktiv søvnapne),
  2. sentrale hypersomnilidelser
  3. insomnilidelse
  4. søvnrelaterte bevegelseslidelser (blant annet restless legs)
  5. parasomnier
  6. døgnrytmelidelser

Det er flere yrkesgrupper involvert i håndteringen av pasientene, blant annet leger, psykologer, sykepleiere, tannleger og pedagoger. Innenfor legeyrket er også mange ulike spesialiteter involvert, blant annet fastleger, lungeleger, ØNH-leger, nevrologer, kliniske nevrofysiologer, psykiatere, barne- og ungdomspsykiatere og barneleger.

Diagnostiseringen krever ulik tilnærming. De aller fleste av diagnosene kan stilles utelukkende basert på grundig utspørring av pasientens symptomer og plager – uten krav til funn på objektive søvnregistreringer.  Det gjelder blant annet diagnosene insomnilidelse, restless legs-syndrom, døgnrytmelidelser og også de fleste av parasomniene. Andre søvndiagnoser krever objektive funn, og pasientens symptomer har mindre betydning for diagnosen. Det gjelder blant annet for obstruktiv søvnapne og sentrale hypersomnilidelser. For å kunne stille disse diagnosene må det gjøres funn på objektive søvnregistreringer eller dokumenteres hypokretinmangel i spinalvæsken.

Henvisning og vurdering

De aller fleste av diagnosene innen søvnfeltet håndteres utenfor sykehus.

Henvisning til sykehus er spesielt aktuelt når det er nødvendig med utredning med objektive søvnregistreringer. Det betyr at fastlegene primært henviser pasienter hvor det er mistanke om søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser (som f.eks. obstruktiv søvnapne) eller sentrale hypersomnilidelser (som f.eks. narkolepsi).

Hvis det ikke er mistanke om slike lidelser, vil pasienten vanligvis ikke bli utredet eller behandlet i spesialisthelsetjenesten. Ventetiden til utredning/behandling på sykehus er dessverre lang mange steder i landet, men vil avhenge av hva fastlegen skriver i henvisningen. Det vil si at de mest alvorlige søvnlidelsene vil prioriteres.

I følge Nasjonal prioriteringsveileder skal pasienter med søvnrelaterte respirasjonslidelser tas imot på sykehuset innen 6 måneder etter mottatt henvisning, og innen 12 uker ved spesifikke tilleggskriterier.

Send henvisninger til Oslo universitetssykehus til henvisningsmottaket

Sjekkliste for henvisning - fastlege eller annen helsetjeneste henviser til utredning

fastlege eller annen helsetjeneste henviser til utredning

Henvisning for mulig søvnrelatert respirasjonslidelse:

  • Rapporterer pasienten om høylytt snorking og/eller uttalt trøtthet om dagen?
  • Rapporterer sengepartneren om gjentatte pustestopp under søvn? (da er sannsynligheten for obstruktiv søvnapne stor)
  • Våkner pasienten av kvelningsfornemmelse eller gisper etter luft?
  • Vekt/høyde/BMI bør tas med i henvisningen
  • Mange søvnapnepasienter har tilleggslidelser som hypertensjon, depresjon, kognitiv dysfunksjon, koronarlidelse, hjerneslag, hjertesvikt, atrieflimmer eller diabetes mellitus. Ta dette med i henvisningen.
  • Skåre på Epworth søvnighetsskala bør være med (har betydning for prioritering)
  • Påvirkes privatliv, jobb etc? Sykmeldingsbehov?
  • Risiko i trafikken? Det har kommet nye helsekrav til førerkort. Hvis pasienten har påtrengende søvnighet eller ukontrollerbar søvn i forbindelse med kjøring er helsekravet ikke oppfylt. Dette bør kommenteres i henvisningen.
  • Medikasjon?

Henvisning for mulig sentral hypersomnilidelse:

  • Rapporterer pasienten om daglige perioder med uimotståelig søvnighet og søvnanfall?
  • Rapporterer pasienten om uvanlig stort søvnbehov?
  • Hvor lenge sover pasienten?
  • Rapporterer pasienten om episoder med plutselig tap av muskelkraft, gjerne utløst av emosjoner? (tegn på katapleksi – vanlig ved narkolepsi type 1)
  • Skåre på Epworth søvnighetsskala bør være med
  • Påvirkes privatliv, jobb etc? Sykmeldingsbehov?
  • Risiko i trafikken? Det har kommet nye helsekrav til førerkort. Hvis pasienten har påtrengende søvnighet eller ukontrollerbar søvn i forbindelse med kjøring er helsekravet ikke oppfylt. Dette bør kommenteres i henvisningen.
  • Andre tilleggsplager/lidelser? Overvekt? Depresjon?
  • Medikasjon?

Henvisning for søvnrelaterte bevegelseslidelser (f.eks. restless legs) er vanligvis ikke nødvendig. Hvis behandling med dopamin-agonister ikke hjelper, vil enkelte sykehus vurdere å ta imot pasienten til søvnregistrering.

Henvisning for alvorlig parasomni kan være aktuelt, spesielt hvis det er mistanke om skadelig adferd under søvn (vold eller sex i søvne). Dette må da tydelig framgå av henvisningen.

Henvisning for insomni og døgnrytmelidelser vil vanligvis bli avvist. Grunnen er at diagnosene ikke krever objektive søvnregistreringer. Utredning på sykehus kan være aktuell hvis det er uklarhet rundt diagnosen, behandling har ikke ført fram, eller lidelsestrykket er uvanlig stort. Det er da viktig at slike opplysninger kommer fram i henvisningen. 

1. Utredning

Utredningen avhenger av hvilken søvnlidelse det er mistanke om.

Noen sykehus ber pasienten besvare spørsmål om søvn og andre helserelaterte faktorer før han/hun kommer til konsultasjon. Pasienten vil uansett bli grundig vurdert og undersøkt av lege og/eller annet helsepersonell når han/hun kommer til timen. Tilleggsundersøkelser som blodtrykksmåling og blodprøver er vanlig. De fleste pasientene som kommer til sykehus for søvnproblemer utredes med avansert søvnregistreringsutstyr, som de sover én eller flere netter med. Utstyret er festet til hodet og kroppen. Undersøkelsen er helt smertefri. Ved sentrale hypersomnilidelser er det også vanlig at pasienten utredes med gjentatte innsovningsforsøk i løpet av dagen (Multippel SøvnLatensTest – MSLT) etter den nattlige søvnregistreringen. Her vil søvntrykket og de ulike søvnstadiene studeres.

  • Aktuelle utredninger:
  • Spørreskjemaer
  • Aktigrafi
  • Polygrafi
  • Polysomnografi
  • Multippel søvnlatenstest (MSLT)
  • Blodtrykksmåling
  • Blodprøve
  • Spinalpunksjon

2. Behandling

Behandlingen er avhengig av hvilken diagnose pasienten får. Det er stor variasjon i hva som anbefales som førstevalg i behandlingen: pustemaskebehandling (CPAP) ved obstruktiv søvnapne, våkenstimulerende medikamenter ved hypersomnier, kognitiv atferdsterapi ved insomni, lysbehandling ved døgnrytmelidelser, dopaminagonister ved søvnrelaterte bevegelseslidelser, søvnhygieneråd ved parasomnier. Ofte starter pasienten behandling raskt etter at diagnosen er stilt. Ingen av diagnosegruppene har sovemedisiner (hypnotika) som førstevalg.

Mange av søvnlidelsene varer livet ut, og pasientene er avhengig av kontinuerlig behandling. Dette er typisk ved søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser og sentrale hypersomnilidelser. Men noen av diagnosene innen søvnfeltet er vanligst i ung alder, som f.eks. de fleste av parasomniene og enkelte av døgnrytmeforstyrrelsene. Det betyr at de fleste vokser av seg disse diagnosene – også uten spesifikk behandling.

Søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser Narkolepsi HypersomnierParasomnier Periodiske beinbevegelser under søvn


3. Oppfølging

Pasientens behov for oppfølgning vil være avhengig av hvilken diagnose som er gitt og hvor alvorlig plagene er. Mange pasienter kan overføres til fastlegen og videre oppfølgning der. Andre blir fulgt opp på sykehuset – etter f.eks. tre måneder eller etter lenger tidsintervall. Pasienter med søvnrelaterte respirasjonslidelser behandles ofte med CPAP, utstyr som krever regelmessig vedlikehold og av og til utskifting. Her vil sykehuset med Seksjon for behandlingshjelpemidler være aktuelle oppfølgningsinstanser.

fastlege eller annen helsetjeneste overtar som primærkontakt

Kontakt

Kontaktinformasjon
Søvnforstyrrelser behandles ved ulike avdelinger i Oslo universitetssykehus. Gå inn på de enkelte diagnosene for å se ansvarlig avdeling og oppmøtested.