Angst- og belastningslidelser hos mennesker med utviklingshemning behandles på samme måte som i den generelle befolkningen, tilpasset til pasientens grad av utviklingshemning og evt. andre tilleggsvansker som autisme. I motsetning til behandling av psykose og stemningslidelse hvor medikamenter er sentralt, er det ved angst- og belastningslidelser de psykologiske og ikke-medikamentelle behandlingsformene som har dokumentert best effekt. Slike behandlingsformer er krevende for pasienten og de aller fleste med utviklingshemning vil være helt avhengig av en profesjonell omsorgsgiver gjennom hele behandlingsforløpet.
Behandlingsformene omfatter først og fremst miljøbehandling. Miljøbehandling omfatter samhandlingsstrategier hos ansatte i psykisk helsevern (eller i pasients botiltak) som sikter mot lindring av angstsymptomer. Særlige tiltak innen miljøbehandling overfor mennesker med utviklingshemning kan være taktil stimulering, sosiale historier, selvhjelpskort og samhandling med vekt på at pasienten har mulighet til å påvirke omgivelsene.
Annen aktuell behandling kan være samtalebehandling med vekt på å lære om tilstanden, trene på å tåle det som er angstfremkallende (eksponeringsterapi) eller gruppebehandling.
De mer alvorlige tilfellene av angst- og belastningslidelser hos personer med utviklingshemning bør behandles i spesialisthelsetjenesten, enkelte ganger i døgnavdeling. For personer med moderat, alvorlig eller dyp utviklingshemning skal behandlingen skje i regi av et spesialisert tilbud for mennesker med utviklingshemning.
Hvorfor gjennomføres behandlingen?
Angst- og belastningslidelser er i de fleste tilfellene langvarige og kan bli mer alvorlige dersom de ikke oppdages og behandling ikke iverksettes. Hvis pasientens plager blir forstått som atferdsvansker uten at den underliggende psykiske lidelsen identifiseres og behandles kan tilstanden blir av kronisk karakter. Tilstanden kan da gi varig redusert funksjon og vesentlig redusert livskvalitet.
Hvordan foregår behandlingen?
Utredning av denne gruppen lidelser er vanskelig fordi symptomene ofte blir vurdert som atferdsvansker. Utredningen bør derfor skje i regi av spesialisthelsetjenesten i samarbeid med kommunale tjenester og pasientens familie. Behandlingen kan i de fleste tilfellene gjennomføres som et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten (psykisk helsevern eller habiliteringstjenesten) og kommunehelsetjenesten. Det krever tett samarbeid med botiltak, dagtilbud og familien. Hvis det er nødvendig med medikamentell behandling må slik behandling overvåkes nøye og psykiater i spesialisthelsetjenesten bør ha ansvar til det er forsvarlig at fastlege tar over.
Voksne mennesker med utviklingshemning har vanligvis oppfølging av profesjonelle omsorgsgivere i kommunale botiltak. De ansatte i botiltak vil ha behov for tett og god veiledning av ansatte i spesialisthelsetjenesten.
Bivirkninger og komplikasjoner
Hvis pasienten behandles medikamentelt må virkning og evt. bivirkninger overvåkes systematisk med blodprøver og med klinisk observasjon. Angst- og belastningslidelser vil medføre økt fysiologisk beredskap. Dette kan gi høyt blodtrykk og andre kroppslige plager. Også mental overbelastning («sliten hjerne») er vanlig, noe som kan gi mange av de samme symptomer som angstlidelser: motorisk uro, irritabilitet / aggresjon. Søvnmangel er vanlig.
Forholdsregler
Det kan være nødvendig at behandlingsprogrammet inneholder perioder i løpet av dagen med hvile og avslapning. Hvis behandlingen medfører stor belastning bør det vurderes mindre krevende behandling. Den minst krevende behandlingsformen er miljøbehandling som kan tilpasses til pasientens dagsformsvingninger og bære mer preg av omsorg i faser hvor pasientens symptombelastning er særlig høy.