Utviklingsmønstre i voldskriminalitet

Disse delmålene er relatert til a) forekomsten av voldskriminalitet blant personer med alvorlige psykiske lidelser sammenlignet med den generelle befolkningen i Norge, b) identifisering av undergrupper, og c) endringer over tid i voldsmønstre ved psykiske lidelser basert på lovgivningsreformer, det vil si revisjonene av straffeloven i 2002 og 2016, samt revisjonen av psykisk helsevernloven i 2017.

Datakildene for denne arbeidspakken inkluderer en landsdekkende registerkobling med informasjon om alvorlige psykiske lidelser, voldskriminalitet og sosioøkonomiske faktorer (ForenPsych, N ≈8 millioner). I studien av undergrupper og utviklingsmønstre blir sentrale sosioøkonomiske faktorer som utdanning, inntekt, yrke, levekår og minoritetsstatus undersøkt samtidig med hensyn til deres innvirkning på sammenhengene mellom alvorlige psykiske lidelser og voldskriminalitet. En sentral egenskap ved denne tilnærmingen er fokuset på sosioøkonomiske faktorer knyttet til oppvekst, snarere enn i voksen alder. Med denne tilnærmingen unngår vi revers kausalitet, da både psykiske lidelser og domsfellelser for voldskriminalitet kan føre til et fall sosioøkonomisk posisjon.

Videre indikerer rapporter fra sykehus og politi, til tross for manglende oppdaterte nasjonale forekomsttall, at vold knyttet til alvorlige psykiske lidelser øker, noe som har en tendens til å fåoppmerksomhet i media. Dette har ført til en opphetet offentlig debatt som potensielt kan øke stigmatiseringen av en allerede sårbar gruppe. Basert på populasjonsomfattende data har co-PI Martin Tesli og kolleger nylig vist at årlige forekomstrater for alvorlige psykiske lidelser, som schizofreni og bipolar lidelse, har vært relativt stabile i Norge de siste ti årene (Folkehelserapporten 2021). Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå, har voldskriminalitetsratene også vært stabile de siste ti årene. Dersom rapportene fra politi og sykehus kan bekreftes med nasjonale registertilkoblinger, tyder det på at risikoen for voldelige handlinger har økt spesifikt blant psykiatriske pasienter de siste årene. Dette, i tillegg til å vekke bekymring, kan potensielt være knyttet til faktorer i helsetjenesten, som reduksjon av sykehussenger, manglende samordning mellom helse-, korrigerende- og andre samfunnstjenester, eller de beskrevne juridiske reformene.

Gjennom oppdaterte forekomstrater, en detaljert karakterisering av undergrupper og utviklingstrekk over tid, samt miljømodifikatorer som vi vil identifisere i Arbeidspakke 1, vil beslutningstakere få betydelig informasjon og inngående innsikt for å designe mer effektive og slagkraftige intervensjonsstrategier.