Opprettholdelse eller opphør av en dom til tvungent psykisk helsevern hjemles i straffeloven (2005) § 65, som stadfester at en tidsubestemt dom bare kan opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare i § 62 fortsatt er oppfylt.
Dersom påtalemyndigheten beslutter å ta ut tiltale med påstand om opprettholdelse av dommen, skal dette gjøres før 3-årsfristen har gått ut.
Vurdering av gjentagelsesfare
Vurderingen av gjentagelsesfare er relativt grundig behandlet i lovforarbeidene, delvis på grunn av tvil om kvaliteten på psykiatriens risikovurderinger (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.59 flg): "Når påtalemyndigheten eller retten skal vurdere om særreaksjonen skal opphøre, må det ut fra den gjentakelsesfaren som foreligger, vurderes om reaksjonen fortsatt er nødvendig for å verne samfunnet. Dette er et grunnvilkår som alltid må være oppfylt.". (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.109)
Selv om særreaksjonen etableres som et vern mot fremtidig kriminalitet, har begått kriminalitet en sentral plass i særreaksjonen. Dels er begått kriminalitet brukt til å legitimere en strafferettslig reaksjon, og dels er begått kriminalitet ansett som en viktig prediktor ved risikovurderingen.
"Temaet for vurderingen er faren for nye alvorlige lovbrudd. Gjentakelsesfaren må knytte seg til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, det vil si at den må være av samme art som de forbrytelsene som er nevnt i første punktum. (…) Den forbrytelsen domfellelsen gjelder, danner selve utgangspunktet for farevurderingen. Forbrytelsens art og omfang kan gi holdepunkter for hvor sannsynlig det er at noe liknende skjer igjen." (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.107)
En del relevante momenter for risikovurderingen ble lovfestet, men det ble tilføyd; "Det er verken mulig eller ønskelig å angi i lovteksten alle momenter som det skal legges vekt på ved farevurderingen. På den andre siden presiseres det i lovteksten hvilke hensyn som særlig bør tillegges vekt".
Relevante momenter ved risikovurderinger er blant annet:
- Lovbryterens atferd: Det siktes til atferd før og etter lovbruddet: "Det er særlig i gjentakelsestilfeller en har grunnlag for å statuere fare for nye lovbrudd. Der lovbryteren har vist aggressiv atferd tidligere, som eventuelt har ledet til strafferettslige reaksjoner, er grunnlaget for å forutsi gjentakelsesfare større enn der den tiltalen gjelder, er lovbryterens første volds- eller voldspregede handling. Men det kan ikke utelukkes at farlighet kan konstateres allerede etter ett alvorlig lovbrudd."
- Lovbryterens sykdomsutvikling: "Her er sykdomsbildet både før lovbruddet og fram til domstidspunktet relevant. Videre må det legges vekt på sykdomsprognosen. Retten må her legge vekt på de sakkyndiges uttalelser om sykdommens art, og sykdommens atferd og sannsynlig eller mulig framtidige utvikling. Det kreves ikke at de rettspsykiatriske sakkyndige uttaler seg direkte om faren for nye lovbrudd, men i den vurderingen de gir av sykdomsprognosen, bør en beskrivelse av mulig farlighet som knytter seg til selve sykdommen og utviklingen av denne, inngå som en naturlig del."
- Lovbryterens psykiske funksjonsevne: "For sinnslidende lovbrytere vil dette momentet ikke ha så stor betydning i tillegg til begrepet "sykdomsutvikling", men også for denne gruppen må det legges vekt på evnen til å mestre sin egen livssituasjon og til å vurdere sin egen tilstand og forholdet til omverdenen. Andre momenter som vil komme inn i vurderingen av den psykiske funksjonsevnen, er hvilke sosiale forhold lovbryteren vil vende tilbake til, og hvilket støtteapparat som eventuelt vil være aktuelt."
- Andre muligheter til kontroll og behandling: "Det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern."
Etter en tid undergitt særreaksjonen vil helsevesenet i mange tilfeller ha etablert et godt fungerende behandlingsopplegg som ivaretar samfunnsvernet selv om særreaksjonen opphører. Den videre oppfølging uten særreaksjon kan dreie seg om administrativt tvungent psykisk helsevern, dersom vilkårene i psykisk helsevernloven § 3-3 er oppfylt, frivillig psykisk helsevern etter § 2-1, eller i form av kommunale oppfølgingstilbud.
God veiledning til retten om samfunnets tilbud forutsetter at sakkyndige er oppdaterte i et helsevesen i stadig endring og har grundig kjennskap til lokale forhold. Disse hensyn taler for å benytte sakkyndige hentet fra aktiv klinisk virksomhet i nærområdet.
Se ellers Ot.ptp.nr 87 (1993-1994), s. 107-108.
Bør påtalemyndigheten fortløpende vurdere opphør?
Etter lovforarbeidene bør påtalemyndigheten selv fortløpende vurdere grunnlaget for særreaksjonen, og beslutte opphør av eget tiltak når grunnlaget ikke lenger er oppfylt; "Dersom påtalemyndigheten finner at behovet for samfunnsvern ikke lenger er til stede, bør den beslutte opphør av eget tiltak" (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.110). De årlige statusrapportene fra faglig ansvarlig til påtalemyndigheten, jf. retningslinjene pkt. 1.16 er tenkt å gi tilstrekkelig informasjon til at påtalemyndigheten selv kan vurdere opphør.