Se foredraget «Tørre å spørre, orke å høre,» der psykologspesialist Tormod Stangeland utforsker hvordan terapeutens følelser og et ønske om å ikke gjøre feil kan komme i veien for pasientens behov.
Det er en ting å følge retningslinjer og bli trygg på det å spørre om selvmordstanker. Men hva gjør vi med svarene vi får, undret Stangeland seg under fagdagen «Snu i tide» dedikert til ungdom med personlighetsvansker.
Der delte han åpenhjertig sine erfaringer med hvordan egne følelsesmessige reaksjoner og behov for sikring – ikke alltid gagner den som strever. Han reiser med dette sentrale dilemmaer behandlere står ovenfor i oppfølging mennesker med gjentakende selvmordstanker og –planer.
Den oppdaterte retningslinjen for forebygging av selvmord, som ble publisert forrige uke, fremhever viktigheten av individuell tilpasset utredning og psykoterapeutisk behandling av selvmordstanker. Det er særlig relevant å etablere en langsiktig og målrettet behandlingsplan i møte med mennesker som strever med repeterende selvdestruktiv atferd, selvmordstanker og -forsøk. Blant disse, er mange diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er også vanlig at de sliter med rusproblemer eller har opplevd traumer tidlig i livet.
I slike tilfeller kan hyppige risikovurderinger faktisk forstyrre behandlingen, ifølge den nye retningslinjen. Videre påpeker retningslinjen at det er krevende, men nødvendig, å leve med noe høyere grad av risiko for selvmordsatferd hos denne pasientgruppen, sammenliknet med de som har mer tidsavgrensede selvmordstanker.
Stangeland påpeker at det mangler en systemisk interesse for hvordan hjelpere takler sine egne følelsesreaksjoner. Han etterlyser en kultur der forskjellen på å føle frykt og det å handle diskuteres mer åpent. Selv om sikringstiltak noen ganger kan være nødvendig, fremhever han viktigheten av å vurdere hvilke behov vi faktisk ivaretar når vi iverksetter sikringstiltak. Kanskje kan veien fra å føle på frykt til det å handle være litt for kort.
– Hvis vi ikke setter det høyt på agendaen, risikerer vi å være dårligere hjelpere enn om de ikke hadde hatt noen hjelpere i det hele tatt, understreker han.
Ved å stoppe opp og snakke mer med den som strever med dette, lærer en mer om hvordan selvmordstanker og -adferd ikke nødvendigvis handler om å dø, men om å finne måter å mestre det vonde på. Denne innsikten kan bistå terapeuten i å tilby mer målrettet behandling som virkelig når inn til kjernen av utfordringene.
Leder av NAPP, Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs, retter en stor takk til Stangeland for at vi kan publisere dette foredraget med hans varme og gode refleksjoner.
– Pasienter er forskjellig, det er også terapeuter. Noen pasienter kan oppleve det bekreftende for deres egen verdi og verdighet, og styrkende for relasjonen at terapeuten kan bli redd i møte med deres selvmordstanker og -forsøk. Jeg tror det kan være hensiktsmessig at vi noen ganger deler dette med pasientene våre. Mange har aldri opplevd at noen har brydd seg så sterkt, eller de har ikke forstått at foreldrene kanskje var redde da de kjeftet og smelte. Redsel kan ha mange slags uttrykk, tillegger Eikenæs.
Hun påpeker videre at vurdering av suicidalfare er en kompleks prosess der både kunnskap, kjennskap, erfaring og egne følelser medvirker.
– Terapeuter kan bli så redde for at pasienten skal ta livet sitt, at de velger innleggelse, til og med mot pasientens uttrykte vilje. Dette har både terapeuter og pasienter mange ulike erfaringer med. Noen ganger er det helt nødvendig å legge inn, andre ganger er det motsatt. Vi skal som tidligere tilstrebe frivillighet og at pasientens autonomi ivaretas, men diagnosen alene gir ingen fasit for hva vi skal velge i møte med disse dilemmaene, avslutter Eikenæs.
Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri skal bygge opp og spre kompetanse på utredning og behandling av mennesker med alvorlig personlighetsforstyrrelse. Tjenesten retter seg i første rekke mot spesialisthelsetjenesten og helsepersonell som jobber med disse pasientene, men også mot brukere og befolkningen.
