Unnvikende personlighetsforstyrrelse: Stille utad, voldsomt innvendig

Utad virket «Cliff» uinteressert og arrogant. Innad herjet frykten for å bli avvist og avkledd.

Bilde av mann med unnvikende personlighetsforstyrrelse

– Unnvikende personlighetsforstyrrelse ser kanskje mildt ut for andre. Men for oss som lever med forstyrrelsen er den alt annet enn mild. Jeg opplever en voldsom eksistensiell smerte, forteller «Cliff».

Han ønsker ikke å bli gjenkjent, og står derfor ikke frem med sitt virkelige navn. 

Rundt fire prosent av den norske befolkningen har en unnvikende personlighetsforstyrrelse. Blant pasienter i psykisk helsevern er forekomsten mellom 10 og 40 prosent. Selv om dette er den vanligste personlighetsforstyrrelsen, har den tradisjonelt fått lite oppmerksomhet. Dette er de stille pasientene, som sjelden gjør mye ut av seg. Kan hende derfor blir de lett «glemt» av behandlingsapparatet. Hvis de i det hele tatt blir oppdaget.

30 år uten behandling

«Cliffs» første møte med psykisk helsevern var i 2016. Da var han 35 år. Symptomene hadde han levd med siden han var barn.

– Jeg visste at jeg hadde det vondt, men jeg skjønte ikke at jeg var psykisk syk. Jeg tenkte det var vanlig å ha det slik jeg hadde det. De andre, de som mestret livet bedre, hadde bare hatt flaks. Jeg fortjente ikke å ha det bedre. Det var min straff, forklarer «Cliff». 

Helt fra han var 8-9 år gammel har han levd med følelsen av å ikke være bra nok. Han torde ikke være med på aktiviteter på eller etter skolen. Han tok nesten aldri kontakt med andre barn. Kun hvis han helt tydelig ble invitert, torde han å bli med på lek og aktivitet.

– Jeg husker det som gylne øyeblikk da noen spurte om jeg ville være med. Det var jo det jeg ville mest av alt, men jeg var så redd for å bli avvist og ydmyket, husker «Cliff».

Negativ livssannhet

I tenårene vokste følelsen av å være uattraktiv, stygg, feil. Allerede tidlig i tjueårene var «Cliffs» livssannhet at han aldri ville møte noen, aldri få kjæreste, barn og familie.

– Kjærlighet er ikke blind, og jeg var stygg. Det var min sannhet: Jeg var ikke bra nok. Jeg ville bli valgt bort, uansett, alltid, sier «Cliff».

Han trakk seg unna. Holdt seg i bakgrunnen. Flere ganger fikk han høre fra andre at han var arrogant og forfengelig.

– «Uinteressert» var et bedre stempel enn at de andre skjønte hvor livredd jeg var for nærhet. Når jeg er sammen med andre, blir jeg så hemmet. Jeg føler meg ikke ekte, og vet ikke hvem jeg er.

Vanskelig arbeidsliv

«Cliff» er utdannet murersvenn, og har mange års arbeidserfaring som håndverker ansatt i et snekkerfirma. Han hadde fast jobb, egen bolig, ting på stell. Øyensynlig. Men arbeidslivet var vanskelig. «Cliff» hadde konstant dårlig samvittighet over å ikke gjøre en god nok jobb. Det var stressende å bli bedømt og vurdert.

– Kollegaer kunne bli irriterte og sinte. De syntes jeg virket uinteressert, og jeg klarte ikke å ha øyekontakt. Det fremsto som om jeg ikke lyttet til tilbakemeldinger, husker «Cliff».

Smerten av å leve på utsiden, utenfor fellesskap, med en enorm selvforakt har til tider vært overveldende. «Cliff» har hatt selvmordstanker i nesten 20 år. I en periode brukte han alkohol for å tørre å gå på byen og være ute blant folk. Men når han drakk, økte selvmordstankene. Han brukte andre rusmidler i stedet.

– Når det gjorde så vondt å leve, ble jeg desperat etter noe som kunne døyve smerten. Jeg brukte rusmidler som smertelindring, sier «Cliff».

Isolerte seg hjemme

I 2014/2015 opplevde han at selvmordstankene kom særlig hvis han var ute blant folk. Dermed sluttet han å gå ut, bortsett fra helt nødvendige ærender. Han isolerte seg hjemme.

Etter en stund tok han kontakt med fastlegen og fortalte om selvmordstankene. Deretter gikk ting relativt fort. Han ble henvist til et distriktspsykiatrisk senter, utredet og diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

– Det var veldig godt å få en diagnose. Jeg opplevde det som en annerkjennelse av at jeg har ting jeg strever med. I tillegg hjalp diagnosen meg til å forstå hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, sier han.    

Diagnosen utløste også rettigheter. «Cliff» fikk psykoterapeutisk behandling. Og han fikk støtte til utdanning fra NAV. De siste årene har «Cliff» tatt siste året på videregående, som han trengte for å få studiekompetanse. I skrivende stund studerer han ergoterapi på andre året.

– Jeg vet hvor vondt det er å stå utenfor samfunnet. Jeg ønsker en jobb hvor jeg kan hjelpe andre komme inn i varmen.

Et voksent barn

«Cliff» regner seg ikke som frisk. Studenttilværelsen er krevende. Det er vanskelig å gå inn i forelesningssaler, diskutere med andre, komme i kontakt med medstudenter. Han har fremdeles en stemme inni seg som sier han ikke er bra nok. Det kan gå utover kognisjonen. Et hode fullt av negative tanker husker ikke så godt hva som akkurat ble sagt eller lest.

– Jeg føler meg som et voksent barn. Jeg har aldri lært hvordan man får seg venner, hvordan man snakker med kvinner, hvordan man omgås sosialt med andre mennesker. Nå er jeg snart 40, og jeg håper det ikke er for sent, sier «Cliff».