Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Behandling av langvarige psykosomatiske tilstander hos barn og unge
Behandling av psykosomatiske tilstander bør ha som overordnet mål å redusere stress og belastninger. Det finnes anbefalinger med hensyn til ulike behandlingstiltak. Disse er basert både på forskning og klinisk erfaring.
Når man utsettes for intense, langvarige eller tilbakevendende belastninger, kan det oppstå en vedvarende, ugunstig aktivitet i kroppens stressreguleringssystemer. Dette kan gi økt risiko for utvikling av plager som langvarig /tilbakevendende hodepine, magesmerter, lammelser, kramper, sanseutfall, utmattelse og søvnvansker. Generelt kan man si at å øke pasientens opplevelse av trygghet er sentralt i behandlingen, da dette har en positiv effekt på den ugunstige aktiviteten i stressreguleringssystemene.
Det er i dag bred enighet om at en helhetlig, tverrfaglig biopsykososial forståelse er avgjørende for god behandling av pasientgruppen. Grunnlaget for effektiv behandling er at familie og de involverte fagpersoner har en felles forståelse av barnets plager og situasjon, og at det er enighet om tiltakene som iverksettes. Hvilke fagpersoner som involveres vil variere fra pasient til pasient, men ofte er det hensiktsmessig at lege, psykolog eller barne- og ungdomspsykiater, fysioterapeut, lærer og spesialpedagog samarbeider.
Pasientene har behov for multimodal og sammensatt behandling, som innebærer at ulike tiltak rettes parallelt mot individet, familien, skolen og barnets sosiale miljø. Tiltakene velges ut ifra hva som vurderes å være opprettholdende faktorer. Det kan dreie seg om bekymring for uoppdaget sykdom, søvnvansker, forstyrret døgnrytme, dårlig ernæring, fysisk inaktivitet, uheldige tankemønstre, stor symptomoppmerksomhet i familien, skolefravær, sosial isolasjon, vanskelige familieforhold eller bakenforliggende traumer. Ofte dreier det seg om flere vedlikeholdende faktorer.
Mange med langvarige plager kommer inn i opprettholdende mønstre, som får store konsekvenser for skolegang og sosial fungering. Å identifisere og bryte disse mønstrene er en viktig del av behandlingen. Rehabiliteringen må skreddersys og tilpasses den enkelte.
Intervensjoner som tar sikte på å dempe kroppens stressresponser, som f.eks. pusteteknikker, avspenningsmetoder og mindfulness, kan være nyttige. Klinisk hypnose er også vist å være god behandling av funksjonelle magesmerter og andre langvarige smertetilstander. Å tilby avspenningsteknikker eller hypnose uten samtidig å arbeide med opprettholdende faktorer i barnets familie, skole- og/eller sosiale situasjon vil imidlertid ha begrenset effekt, og kan i verste fall bidra til forverring.
Å begrense og avslutte utredning når tiden er inne er god behandling. Først da er det mulig for pasienten og familien å åpne for at andre, viktige faktorer kan bidra til å opprettholde barnets symptomer og funksjonstap. Innsikt i og fornuftig håndtering av slike forhold er avgjørende for å lykkes i behandlingen.
Det er viktig å trygge barn og foreldre på at symptomene ikke skyldes en farlig sykdom og at barnet har gode muligheter til å bli bra igjen. I møte med pasient og pårørende er det avgjørende at behandleren tror på barnet og anerkjenner barnets plager. Selv om medisinsk utredning ikke har avdekket påvisbar, kjent sykdom, er det ikke slik at barnet «faker» eller at "alt sitter i hodet".
Informasjon og undervisning til pasient og pårørende om alle barnets symptomer kan bidra til økt forståelse og mestring av plagene. Informasjon om den biopsykososiale sykdomsmodellen hvor sykdom og symptomer oppfattes som et resultat av et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer, hører inn under dette. Det er avgjørende at barnets symptomer sees i lys av aktuell kunnskap om kroppens stressreguleringssystemer.
Det anbefales at foreldrene – og av og til hele familien – inkluderes i behandlingen. Det er viktig å oppmuntre barn og foreldre til gradvis å gjenoppta normale hverdagsaktiviteter og dermed motvirke fokus på plagene og forsterkning av sykerolle.
Å arbeide med foreldrenes reaksjoner på barnets plager er vesentlig og kan bidra til bedring. Fra forskning og klinisk erfaring vet vi at bekymring, engstelse og stor symptomoppmerksomhet i familien kan opprettholde og forsterke barnets plager. Foreldre kan trenge hjelp til å identifisere og håndtere slike opprettholdende mekanismer.
Enkelte familie avviser en helhetlig forståelse og tverrfaglig tilnærming. Dette er uheldig siden foreldres aksept av en helhetlig, biopsykososial forståelse er vist å ha sammenheng med bedring hos barnet. Det er også viktig å styrke foreldrenes kompetanse når det gjelder å håndtere stress og belastning i familien.
Mange barn og unge med langvarige symptomtilstander har nytte av psykologisk behandling ved BUP. Gjennom dette kan barnet få innsikt i egne plager og livssituasjon, og belastninger kan anerkjennes og bearbeides.
Mange av dem som er rammet opplever stress og belastninger på skolen, blant vennene eller i familien. Noen står i et uløselig dilemma eller tar for mye ansvar. Mange strever med engstelse, bekymring, nedstemthet og håpløshet. Noen utvikler angst og depresjon. Det er vanlig å ha tanker om at plagene aldri vil gå over, at ingenting hjelper, at ingen kan hjelpe eller at man ikke vil klare seg på skolen eller i livet. Mange kommer inn i uheldige mønstre med passivitet, skolefravær og sosial isolasjon. Dette kan være viktige temaer i en individuell psykologisk behandling.
Individuell behandling kan også omfatte å lære barnet avspenningsøvelser og andre kroppsorienterte behandlingsmetoder som kan dempe stress og uro i kroppen. Ikke alle barn trenger individuell psykologisk behandling. For noen familier kan foreldresamtaler være effektiv indirekte behandling av den unge. Økt forståelse av plagene kan i seg selv bidra til redusert bekymring og bedre håndtering av barnets plager i familien. Tilsvarende vil fornuftig tilrettelegging på skolen kunne føre barnet inn i gode sirkler som i seg selv bidrar til tilfriskning.
Mange barn opplever belastninger i skolesituasjonen. Det kan være faglige vansker som har oppstått etter langvarig skolefravær eller at de faglige kravene overgår barnets forutsetninger for mestring. Det kan også være vansker i forhold til venner, mobbing og utestengelse. Slike belastninger bidrar til stress og press, og at barnet blir forstrukket. Innsikt i barnets belastninger er avgjørende for valg av tiltak og god tilrettelegging.
God tilrettelegging innebærer også å tilpasse undervisningen til barnets forutsetninger for læring. Det er derfor viktig at ansatte i skole (og barnehage) er tilstrekkelig informert om barnets plager og får god veiledning i hvordan man best støtter barnet. Både BUP og PPT er sentrale i dette.
Pasienter som har vært fysisk inaktive over lang tid blir ute av form, og kan få svekket muskulatur og redusert bevegelighet. Dette kan bidra til å opprettholde barnets plager, muskulære spenninger (hodepine, smerter i rygg, nakke, kjeve) og «holdt» respirasjon. Gjenvinning av fysisk funksjon er et sentralt element i behandlingen.
En fysioterapeut kan lære pasienten gode øvelser for å styrke muskulatur, bedre bevegelighet og pustemønster samt dempe stressreaksjonene i kroppen. I samarbeid med pasienten kan fysioterapeuten legge opp et individuelt tilpasset treningsprogram. Det er viktig at behandlingen og aktivitetene som velges tar utgangspunkt i hva barnet/ungdommen liker å gjøre av fysisk aktivitet og at tilnærmingen skjer gjennom lek og normale hverdagsaktiviteter. Fokus på opptrening alene og for rask fremdrift virker ofte mot sin hensikt og kan forsterke symptomene.
Det anbefales en gradvis tilnærming der barnet opplever trygghet på at symptomene ikke blir verre ved aktivitet.
Det finnes ingen medisiner som anses som effektiv behandling alene. Enkelte kan ha nytte av medisiner mot smerter, men dette er sjelden tilstrekkelig som eneste behandling. Av og til kan det være indikasjon for medikamentell behandling av tilleggsvansker.
Noen barn og unge med langvarige sammensatte symptomtilstander har angst, depresjon, søvnvansker og/eller problemer med døgnrytmen.
Målrettet medikamentell behandling kan da være et nyttig supplement. Det anbefales ikke å bruke medikamentell behandling alene, kun som et ledd i en helhetlig, multimodal tilnærming. Bruk av mange legemidler samtidig bør unngås.
