Leukemi

Akutt leukemi er den hyppigste kreftformen hos barn (ca 1/3). Leukemi er en kreftform hvor forstadier av blodceller forandrer seg slik at de deler seg ukontrollert. Våre blodceller (røde blodlegemer, hvite blodlegemer og blodplater) dannes i benmargen. Ved akutt leukemi er det vanligvis umodne forstadier til de hvite blodlegemene som forandrer seg i ondartet retning. Vi vet at de gjør det fordi de av en oftest ukjent grunn har forandret genetisk informasjon (i motsetning til alle andre cellene i kroppen). Disse kreftcellene (også kalt ”blaster”) deler seg raskt og ukontrollert og fortrenger de friske, gode cellene i benmargen. Etter hvert vil de spres med blodbanen og infiltrere de fleste vev i kroppen. Det finnes 2 hovedformer av leukemi hos barn, akutt lymfatisk leukemi (”ALL”) som utgjør ca 85% og akutt myelogen leukemi (”AML”) som står for 15% av tilfellene.

Symptomer

 Ofte er symptomene ganske ukarakteristiske og diffuse. Blekhet, hudblødninger, slapphet, svingende feber, smerter i armer og ben, nedsatt almenntilstand, dårlig matlyst kan være symptomer på leukemi.

Hvorfor oppstår leukemi?

Vi vet ikke hvorfor noen få barn får blodkreft. I motsetning til det som er tilfelle hos voksne ser det ikke ut til at miljøfaktorer (eksos, ernæring etc) spiller en spesielt stor rolle ved kreft hos barn. 

Hvordan stilles diagnosen?

Diagnosen stilles ved at man undersøker benmargen. I en normal benmarg finner vi en blanding av alle mulige blodceller. Ved leukemi domineres bildet fullstendig av kreftcellene (”blastene”) og vi ser derfor et monotont bilde av celler som ligner på hverandre. Ved hjelp av spesialmetoder kan man skille mellom ulike former for akutt leukemi, som krever forskjellig behandling. I tillegg vil man også alltid undersøke nervevæsken rundt ryggmargen (”spinalvæsken”), da leukemiceller har en tilbøyelighet å gå inn i spinalvæsken.

Behandling

De ondartede cellene finnes i blodbanen og dermed i hele kroppen. De kan derfor ikke opereres bort. Heldigvis kan leukemi hos barn behandles veldig godt med cellegifter (”cytostatika”, ”kjemoterapi”). Cellegifter virker mot alle celler som deler seg fort. Kreftcellene deler seg raskest og er derfor mest ømfintlige for cellegift. Men vi får også bivirkninger fra andre organer hvor cellene deler seg raskt (blodceller, hud og slimhinner, tarm, hår m.fl.). Vi bruker alltid flere forskjellige cellegifter, som gis intravenøst eller i tablettform, noen ganger hver for seg, andre ganger i kombinasjon. Behandlingen følger internasjonale ”protokoller”, utarbeidet av den Nordiske foreningen for pediatrisk hematologi og onkologi (NOPHO). P.t. brukes ”NOPHO-ALL 2008” ved ALL og ”NOPHO-DBH-AML 2012” ved AML. I utvalgte tilfeller av spesielt vanskelige leukemityper brukes benmargstransplantasjon. Ved tilbakefall av sykdommen må det i sjeldne tilfeller gis strålebehandling mot hjernen og ryggmargskanalen. 

Hvordan er forløpet?

Ved ALL gis behandling over 2,5 år. Ved AML varer behandlingen oftest rundt 6 måneder. Etter avsluttet behandling vil barnet bli kontrollert med regelmessige blodprøver. I dag blir heldigvis de fleste barn helbredet. Behandlingsresultatene avhenger av hvilken leukemitype barnet har. Resultatene er best ved ALL, hvor sjansen for helbredelse nå er på nærmere 85%. For AML er det 65-70% som blir helbredet. Noen barn får dessverre tilbakefall av sykdommen. Symptomene ligner da de opprinnelige symptomene ved sykdomsdebut. Også mange av barna med tilbakefall kan helbredes. Behandlingen blir da igjen cytostatika, ofte etterfulgt av benmargstransplantasjon. 

Å leve med sykdommen

I behandlingsperioden vil barnet hyppig være innlagt på sykehuset for kortere eller lengre tid, men det kan også være hjemme i lange perioder, spesielt ved behandling av akutt lymfatisk leukemi etter 1. året. Dette betyr en stor omstilling for pasient og hele familien. Barna må også skjermes til en viss grad for infeksjoner, da immunsystemet er redusert under hele behandlingsperioden. Vi legger allikevel stor vekt på at barna kan være mest mulig på skolen, og at de kan ha sosiale kontakter. I startfasen og senere hvis nødvendig vil begge foreldre kunne få pleiepenger slik at de slipper å tenke på jobben. Senere er det ofte nok at én av foreldrene får pleiepenger.