Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.

Behov for traumesensitiv tannbehandling for mennesker med utviklingshemming

I befolkningen for øvrig er det en godt dokumentert sammenheng mellom å ha opplevd traumer, spesielt seksuelle overgrep i barndommen, og dårlig tannhelse. Som gruppe har personer med utviklingshemming dårligere tannhelse enn andre, og vi vet også at de er mer utsatt for traumatiske opplevelser som for eksempel seksuelle overgrep. Frem til i dag har imidlertid sammenhengen mellom traumer og tannhelse ikke vært studert hos mennesker med utviklingshemming.

Publisert 24.02.2024
Sist oppdatert 18.04.2024
En tannlege som undersøker en pasient

Dette er temaet i en nylig publisert artikkel skrevet i samarbeid mellom fagpersoner, forskere og medforskere fra NKUP, TAKO-senteret, Det odontologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo og Landsforeningen for Prader-Willis syndrom. Artikkelen oppsummerer ny forskning på sammenhengene mellom traumer og tannhelse, utviklingshemming og traumer samt utviklingshemming og tannhelse.

Forskerne peker på en sannsynlig sammenheng mellom dårlig tannhelse og økt forekomst av traumer og overgrep også hos mennesker med utviklingshemming. Dette innebærer behov for traumesensitiv tilnærming i tannbehandling for mennesker med utviklingshemming.

Traumesensitiv tilnærming er en systemfokusert modell for tjenester. Traumesensitiv tilnærming har sitt fundament i forståelsen av at alle mennesker i større eller mindre grad er påvirket av belastende opplevelser og at tjenestene må vektlegge fysisk, psykologisk og emosjonell trygghet – både for tjenesteytere og -mottakere.

At mennesker som har vært utsatt for traumer får muligheten til å bygge en følelse av kontroll er sentralt. Tannbehandlingssituasjonen er spesielt sårbar for mennesker som har opplevd traumer, fordi den kan inneholde mange potensielle triggere. Relasjon til tannlegen, trygghet, tilpasning av tempo og informasjon og persontilpasset kommunikasjon blir foreslått av forskerne som viktige aspekter av traumesensitiv tannbehandling. Videre vil det ikke alltid være kjent for tannlegen at pasienter med utviklingshemming har opplevd traumer, slik at det ikke nødvendigvis er åpenbart at personen har behov for en slik tilnærming.

Artikkelen konkluderer med at det er behov for mer forskning på sammenhengene mellom traumer og tannhelse også hos mennesker med utviklingshemming, og at traumesensitive tilnærminger i tannbehandling sannsynligvis vil være til nytte for en betydelig andel av mennesker med utviklingshemming.

Artikkelen, på engelsk, er åpent tilgjengelig på nettsiden til Special Care in Dentistry. 

TAKO-senteret: https://www.lovisenbergsykehus.no/tako-senteret