Foreldre foretrekker videokonferanse
Foreldre ønsker informasjonsutveksling ved bruk av videokonferanse mellom spesialisthelsetjenesten og lokalt hjelpeapparat.

Foto: SSE og NK-SE
Dette er konklusjonen i masteroppgaven til Merete K. Tschamper, epilepsisykepleier ved Spesialsykehuset for epilepsi, SSE. Den kvalitative studien fra Universitetet i Oslo er utført i et samarbeid mellom Spesialsykehuset for epilepsi, Solberg skole og Nasjonalt kompetansesenter for sjeldne epilepsirelaterte diagnoser.
Foreldres erfaringer
Studien beskriver erfaringene til fem foreldre som deltok i videokonferanser mellom spesialisthelsetjenesten, skoleverket og lokalt hjelpeapparat. Alle har barn med utviklingshemminger og sjeldne, epilepsirelaterte diagnoser. Mange i lokalt hjelpeapparat og skoleverket er involvert i barnets hverdag. Videokonferansene foregikk mellom SSE og lokale NAV-kontor.
Foretrakk videokonferanse
Foreldrene erfarte videokonferanse som en svært nyttig metode for informasjonsutveksling mellom spesialisthelsetjenesten og barnets lokale hjelpeapparat. Selv om ikke alle foreldrene var like fortrolige med å snakke i et virtuelt rom, uttalte samtlige at de foretrakk videokonferanse fremfor tradisjonelle ansikt-til-ansikt møter.
Forebygget behandlingsmessige misforståelser
Hovedgrunnen til at foreldrene foretrakk videokonferanse var at flere fra barnets lokale hjelpeapparat var med. Det deltok mellom 15-20 personer under videokonferansen, sammenliknet med 2-6 i tradisjonelle møter.
Den høye lokale deltagelsen ga en direkte overføring av informasjon mellom fagpersoner i spesialisthelsetjenesten og lokalt hjelpeapparat.
Foreldrene vektla at dette forebygget behandlingsmessige misforståelser.
Brukermedvirkning
Foreldrene opplevde høy grad av brukermedvirkning i planleggingen og utførelsen av videokonferansene. Opplevde foreldrene at det lokale hjelpeapparatet hadde behov for informasjon og veiledning, kunne de selv ta initiativ til videokonferanse. Konferansen kunne gjennomføres uavhengig av om barnet var innlagt ved SSE eller ikke.
Utvidet informasjonsutveksling
Videokonferanse har potensiale til å utvide arenaen for informasjonsutveksling. Konsulenter ved det lokale NAV-kontoret ble innkalt til enkelte møter. Hensikten med dette var å tilby informasjon om barnets sjeldne diagnose og individuelle situasjon. Slik fikk konsulentene et bedre grunnlag for å fatte beslutning om tildeling av tjenester og ytelser fra NAV.