Metodens utvikling
Farskap - fra vitneførsel i retten til dagens DNA-teknologi
Allerede fra slutten av syttenhundretallet kunne tilfeller der farskap var omtvistet bringes inn for retten. Vitneførsel og partsforklaringer om omstendighetene rundt barnets tilblivelse var den gang bevis i saken.
Medisinsk ekspertise kunne også bli trukket inn, for eksempel for å vurdere svangerskapets lengde eller antropologiske faktorer som ytre karakteristika.
Den østerrikske forskeren og senere nobelprisvinner i medisin, Karl Landsteiner, beskrev AB0-blodtypesystemet i år 1900, og la derved grunnlaget for å benytte en biologisk test for å kunne utelukke farskap med en viss sannsynlighet. Første gang en blodtypeanalyse ble benyttet som bevis i en rettssak om farskap, var i Tyskland i 1924. Ekspertise innen transfusjonsmedisin og immunologi ble oppnevnt av retten for å gjennomføre og tolke blodtypetester som bevis i farskapssaker, i Norge fra begynnelsen av 1930-tallet.
Rettsmedisinsk Institutt ved Universitetet i Oslo ble etablert i 1938, bl.a. for å ivareta rettsvesenets behov for blodtypeanalyser i farskapssaker. Blodtypesystemene var på denne tiden imidlertid ikke tilstrekkelig pålitelige når det gjaldt å utelukke alle feilaktig oppgitte barnefedre.
I perioden fram til 1970 ble nye blodtype-, serumtype-, enzymtype-, og vevstypesystemer beskrevet (serologiske analyser). Til sammen ga bruken av de ulike serologiske analysene etter hvert en sannsynlighet på 95 prosent for å kunne utelukke farskapet for en mann som feilaktig var oppgitt som barnefar.
I 1985 ble de første arbeidene om bruk av DNA-analyser i farskapssaker publisert, og fra 1989 ble slike analyser tatt i bruk ved fastsetting av farskap i Norge. Analysene er utført ved Rettsmedisinsk Institutt. DNA-analyser avløste de serologiske testene i 1992. Den metodologiske utviklingen innen rettsgenetikken har gått i retning av mindre arbeidskrevende og mer automatiserte metoder og prosesser. En rekke DNA-områder kan analyseres samtidig og analysene krever svært små mengder DNA som utgangspunkt. Selve metodeutviklingen er i stor grad overtatt av kommersielle aktører, som leverer både analyseapparatur, kjemikaliepakker og programvare.