Her finner du fakta om virkningsmekanismer og skader ved bruk av alkohol.
På folkemunne refererer alkohol oftest til drikkevarer som inneholder stoffet etanol. Etanol er det rusgivende stoffet som finnes i øl, vin og brennevin. Alkoholholdige drikker framstilles vanligvis ved gjæring av sukker i frukt, korn, poteter eller andre plantematerialer.
Etanol (kjemisk formel C2H5OH) kan fungere som løsemiddel. Fordi det har antibakterielle egenskaper brukes det i konservering av mat- og husholdningsartikler, kosmetikkprodukter, apotek- og andre industrivarer. Framstilling av etanol til slike formål er noe annerledes enn for alkoholholdige drikker.
Alkohol som drikkes blir tatt opp i blodet gjennom slimhinnene i tynntarmen. Hvor raskt det skjer avhenger av annet innhold i magesekken, eventuelle legemidler i kroppen, personens helse, alkoholstyrken («prosenten») på den alkoholholdige drikken og hvor raskt en drikker (1-3). Hvis alkoholen drikkes sammen med mat eller etter et måltid, kan det ta lengre tid før all alkoholen er tatt opp i blodet enn hvis den drikkes på tom mage.
Via blodet fordeler alkoholen seg i vannholdig vev i kroppen, for eksempel musklene. Vann utgjør vanligvis 60–70 prosent av kroppsvekten hos menn og 50–60 prosent hos kvinner. Fordi kvinner har mindre vann i kroppen å fordele alkoholen i, får de en høyere alkoholkonsentrasjon i kroppen selv om de drikker like mye (3–5). På samme måte får eldre personer en høyere alkoholkonsentrasjon i kroppen enn yngre fordi forholdet mellom kroppsvæske og fett endres med alderen.
Konsentrasjonen av alkohol i blodet kan måles og angis som promille. Én promille betyr at blodet inneholder 1 gram alkohol per kilo (1000 g) blod.
90 prosent av alkoholen som tas opp av kroppen brytes ned i leveren. Her forbrennes alkoholen vanligvis med en hastighet som gjør at alkoholkonsentrasjonen i blodet synker med ca. 0,15 promille per time (3, 4). Jo høyere alkoholinntak, desto lengre tid bruker kroppen på nedbrytningen. Den går imidlertid litt saktere hos en person med svært alvorlig leversvikt og raskere hos personer med et jevnlig stort alkoholforbruk.
Den kjemiske nedbrytningen av alkohol (etanol) i leveren skjer først og fremst ved hjelp av enzymet ADH (alkohol dehydrogenase). Det omdanner alkohol til acetaldehyd. Acetaldehyd er en giftig kjemisk forbindelse som brytes ned av kroppen til ufarlige kjemiske forbindelser ved hjelp av et enzym ALDH (acetaldehyd dehydrogenase). Noen personer (særlig med asiatisk opprinnelse) har genetisk disposisjon for å mangle enzymet ALDH. Dette gir en opphopning av acetaldehyd i blodet. For disse personene vil inntak av alkohol medføre stort ubehag, tilsvarende reaksjonen ved bruk av antabus, et medikament for å dempe lysten til å drikke (6).
En liten andel av alkoholen brytes direkte ned i lever og magesekk uten å nå blodet. Denne effekten er høyere hos menn enn hos kvinner. For øvrig skilles små andeler av alkoholen ut via urin (ca. to prosent), via utåndingsluft (ca. to prosent) og via svette (ca. en prosent). At badstu-opphold gjør at man blir edru raskere, er derfor en av mange myter om «bakrus». Mosjon, «frisk luft», kaffe eller legemidler er heller ikke vidunderkurer for å senke promillenivået raskere.
Bruk av alkohol er utbredt i Norge. Folkehelseinstituttet rapporterer årlig om utbredelsen, gjennom publikasjonen Alkohol i Norge. Den oppsummerer blant annet alkoholomsetningen i Norge og bruksmønster blant ungdom og voksne, menn og kvinner, samt hvordan det har utviklet seg over årene. Videre beskriver rapporten også en historisk oversikt over alkohol i Norge fra 1800-tallet og frem til i dag. Seneste utgave av rapporten kan leses her.
Den vanligste måten å innta alkohol på, er via alkoholholdige drikkevarer. Under ekstreme forhold kan alkoholdamp tas opp via lungene og gi en liten konsentrasjon av alkohol i blodet. I vitenskapelige forsøk kan det være aktuelt å gi alkohol direkte i blodåren (intravenøst) (7).
Alkoholens virkninger kjennetegnes av hevet stemningsleie, økt selvtillit, kritikkløshet, økt impulsivitet og risikovillighet, tregere og mer utydelig tale, forsinket reaksjonsevne, redusert oppmerksomhet, redusert kroppskontroll (nøyaktighet, hurtighet, balanse, koordinasjon), endret tidsoppfatning, nedsatt hukommelse, redusert vurderingsevne/impulskontroll, uklart syn og redusert våkenhet.
Ved inntak av alkohol vil ruseffekten inntre etter relativt kort tid (10 til 30 minutter), og vare noen timer. Fordi mengden alkohol som forbrennes fra kroppen per time er relativt konstant, er varigheten av en alkoholrus mer avhengig av dosens størrelse enn varigheten av andre rusmiddelvirkninger.
Virkningene inntrer allerede ved alkoholkonsentrasjoner under 0,5 promille, hvor man vanligvis føler seg «lett påvirket». Med økende og høye promiller blir virkningene mer uttalte. «Vanlig festpromille» vil for mange være litt under 1 promille. I området 1–2 promille blir man blant annet ustø, trøtt og sløv. Ved svært høy promille kan pustesenteret i hjernen lammes.
Typiske virkninger ved gitte alkoholkonsentrasjoner i blodet:
Dette er et generelt bilde; både type virkning og hvor uttalt den er, varierer betydelig fra person til person. En av årsakene til variasjoner er utvikling av toleranse (se senere avsnitt).
Akutte alkoholforgiftninger inntrer dersom alkoholkonsentrasjonen i blodet lammer pustesenteret i hjernen. Det kan skje dersom alkoholkonsentrasjonen er omkring tre promille eller høyere, men kan inntre ved lavere alkoholkonsentrasjoner i blodet hvis personen samtidig inntar legemidler eller andre rusmidler som også har en dempende virkning på sentralnervesystemet. Det gjelder for eksempel opioider, benzodiazepiner og GHB. De færreste overlever blodalkoholkonsentrasjoner omkring 5 promille og høyere.
En kjenner til mer enn 200 negative helseeffekter av alkoholbruk (8-13). Jo mer alkohol man drikker i løpet av et liv, jo høyere er risikoen for å oppleve disse effektene. Det avhenger også av hvilket drikkemønster man har.
Noen alkoholrelaterte helseeffekter er forårsaket av enkeltinntak av alkohol, som skader og ulykker. Andre utvikles etter jevnlig forbruk av alkohol over tid, som sykdom og fysisk/psykisk svekkelse.. Som for de fleste andre rusmidler, er den samfunnsøkonomiske belastningen en alvorlig konsekvens av rusmiddelbruken. De skadelige effektene av alkoholrus har også negative effekter for andre enn brukerne, og kan påvirke nære og profesjonelle relasjoner, arbeidsevne og livskvalitet.
I 2024 døde omtrent 2,6 millioner mennesker på verdensbasis av alkoholrelaterte årsaker. Dette utgjorde 4,7 prosent av alle dødsfall i verden samme år.
Sammenhengen mellom flere kreftsykdommer og jevnt forbruk av alkohol er veldokumentert. Inntak av alkohol øker risiko for kreft i munnhule, svelg, strupe, spiserør, magesekk, tykk- og endetarm, lever, galleblære, bukspyttkjertel og bryst.
Risikoen øker i takt med forbruket av alkohol. For noen av krefttypene øker risikoen ved inntak av én alkoholenhet daglig over tid, mens for andre krefttyper øker risikoen først ved daglig inntak av større mengder. Over tid vil mennesker med svært høyt forbruk kunne utvikle blant annet ernæringssvikt, kognitiv svikt, hormonforstyrrelser, svikt i leverfunksjon, betennelse i bukspyttkjertelen, høyt blodtrykk, atrieflimmer og hjerneslag.
På en annen side er det påvist at et jevnt lavt forbruk av alkohol forekommer sammen med redusert forekomst av hjerte- og karsykdommer. Kunnskap om en eventuell sammenheng mellom alkoholbruk og sunn hjerte- og karhelse er imidlertid mangelfull. Den reduserte risikoen behøver ikke forklares ved alkoholen i seg selv, men kan skyldes en ukjent fellesfaktor hos de som både har en sunn hjertehelse og drikker for eksempel en enhet alkohol til maten hver dag. En slik ukjent fellesfaktor kan tenkes å være at de tilhører en bestemt samfunnsklasse. Nyere forskning viser uansett at en mulig beskyttende virkning av alkohol på noen hjertelidelser motvirkes av økt kreftrisiko ved alkoholbruk. (13, 20). Helsedirektoratets tilråding er «ikke drikk alkohol for helsens skyld».
Én «alkoholenhet» defineres i Norge som 12 gram ren alkohol. Hvor mye væskevolum som er i hver enhet, avhenger derfor av antall gram ren alkohol per desiliter væske. Danmark, Sverige og Finland har samme definisjon av alkoholenhet som Norge. I Storbritannia derimot, inneholder én alkoholenhet ca. 8 gram ren alkohol, og i USA ca. 14 gram ren alkohol. Ved hjelp av en alkoholenhetskalkulator kan du omregne hva ulike alkoholholdige drikkevarer tilsvarer i norske alkoholenheter.
Alkoholholdige drikker inneholder varierende mengder ren alkohol. Andelen ren alkohol per mengde væske regnes i «alkoholprosent» (se tabell).
Alkohol gir forholdsvis mye energi. 1 gram ren alkohol gir 7 kcal (29 kJ). Flere alkoholholdige drikker inneholder i tillegg en del sukker. Alkohol kan representere en betydelig energikilde for dem som inntar alkohol daglig.
| Type drikke | Alkoholprosent | Væskevolum per serveringsenhet |
Ren alkohol per serveringsenhet |
|---|---|---|---|
| Juleøl, sterkøl | 5,5 - 9,9 | 3,3 dl | 14,5 - 26,1 g |
| Øl, pils | 4,5 | 3,5-5 dl | 12,6 - 18 g |
| Lettøl | 2,5 | 3,5 dl | 7 g |
| Rødvin, hvitvin (svakvin) | 7 - 15 | 1,2 dl | 6,7 - 14,4 g |
| Hetvin (sterkvin) | 15 - 22 | 1,2 dl | 14,4 - 21,1 g |
| Likør | 15 - 60 | 0,4 dl | 4,8 - 19,2 g |
| Brennevin; gin, vodka, whisky | 37,5 - 43 | 0,4 dl | 12,0 - 13,8 g |
Et jevnt og langvarig forbruk av alkohol vil kunne øke aktiviteten til enzymene som bryter ned etanol, slik at forbrenningen går raskere enn hos de som drikker mer sporadisk. Personer som ofte drikker alkohol, må derfor drikke større mengder for å oppnå tilsvarende promille. Utvikling av toleranse hos disse personene, vil i tillegg gjøre at de framstår som mindre påvirket enn det promillen skulle tilsi.
Fysiske og mentale symptomer i fravær av alkohol kalles abstinens. Mild til moderat abstinens kan vise seg som ubehag i form av angst og irritasjon, kvalme, hodepine, skjelvinger, svetting og feber. Alvorlig abstinens kan i tillegg medføre hallusinasjoner (eventuelt psykose) og krampeanfall. Risiko for alvorlig abstinens er størst ved store forbruk over tid (omkring 7 enheter daglig) eller episoder med binge-drinking (10–15 alkoholenheter per dag i opptil 10 dager). Slike alvorlige abstinensreaksjoner kalles alkoholisk delir og krever behandling på sykehus. Noen sykehus har egne prosedyrer for behandling av delir (17).
Avhengighet er ikke et absolutt begrep, men oppfattes som en tilstand der en person fortsetter å bruke et rusmiddel på tross av betydelige skadevirkninger. Genetiske faktorer kan også medvirke til utvikling av avhengighet. Individuell sårbarhet og livssituasjon vil være viktige faktorer for om den enkelte vil kunne utvikle avhengighet eller ikke. Det finnes ingen sikker nedre grense for mengde og hyppighet av alkoholinntak som er nødvendig for å utvikle avhengighet til alkohol, men risikoen øker ved gjentatt forbruk over tid (7, 14, 15).
Alkoholens negative effekter på fosteret er godt dokumentert (7, 18). Risikoen for misdannelser, hemmet vekst og skader i nervesystemet hos fosteret (føtalt alkoholsyndrom, FASD), øker proporsjonalt med mengde inntatt alkohol, og opp mot 30–40 prosent dersom mor drikker 6–8 alkoholenheter per døgn gjennom hele svangerskapet.
Studier har også vist at alkohol kan ha sammenheng med kroppslige, intellektuelle- og atferdsrelaterte symptomer som først gjør seg gjeldende i barne- og voksenlivet hos de som var eksponert for større mengder alkohol i mors mage. Typen skadelig effekt på foster og barn avhenger av når i svangerskapet det blir eksponert for alkohol, men risikoen for fosterskader er til stede fra unnfangelse og gjennom hele svangerskapet (18).
Potensielle effekter av et moderat til lavt alkoholforbruk er derimot ikke så godt dokumentert. Det er ingen sikker forskning på hvor grensen går for hva som er skadelig alkoholkonsum under graviditeten. Helsedirektoratet er opptatt av «føre-var-prinsippet» og anbefaler totalavhold under hele graviditeten for å gi barnet en best mulig start i livet.
I medisinsk sammenheng måles gjerne etanolkonsentrasjonen i blod (fullblod, serum eller plasma). Ved mistanke om alkoholpåvirket kjøring i relasjon til vegtrafikklovens bestemmelser, kan påvirkningsgraden vurderes ut fra både etanolkonsentrasjon i blod og ved hjelp av pusteprøve (utåndingsprøve).
Når det gjelder mistanke om alkoholpåvirket kjøring og overtredelse av vegtrafikklovens § 22, har bestemmelse av etanol i utåndingsluft vært sidestilt med alkoholbestemmelse i blod siden år 2000. Bevisinstrumentet Evidenzer (Mobile 240) er godkjent for pusteprøver.
En liten andel av alkoholen omdannes i leveren til omdannelsesprodukter som kan påvises i urin lenge etter at alkohol ikke lenger kan påvises i blodet (etylglukuronid og etylsulfat). Slike inntaksmarkører kan gi nyttig tilleggsinformasjon når det er viktig å kunne vurdere tidspunkt for alkoholinntak.
PEth er en prøve som kan gi indikasjon på omfanget av personens alkoholforbruk. Den måler fosfatidyletanol, et kjemisk stoff som dannes i kroppen kun ved inntak av etanol. PEth har en lang påvisningstid og kan si noe om alkoholforbruk gjennom de siste tre uker.
Avdeling for rettsmedisinske fag tilbyr analyse av etanol i blod (for bestemmelse av påvirkningsgrad) og urin (for påvisning av inntak). Det tilbys også påvisning av omdannelsesproduktene EtG og EtS i både blod, urin og i hår samt PEth i blod.
Det er ikke lovlig å kjøre bil i Norge dersom alkoholkonsentrasjonen i blodet er høyere enn 0,2 promille, dersom en finner mengde alkohol i kroppen som kan føre til en slik promille, eller alkoholkonsentrasjonen i utåndingslufta er høyere enn 0,1 milligram alkohol per liter luft (vegtrafikklovens kapittel IV, § 22).
For førere av fritidsbåter og småbåter under 15 meters lengde, er promillegrensen i blod 0,8 promille, eller 0,4 milligram alkohol per liter i utåndingsluft (fritids- og småbåtlovens kapittel 4, § 33). Ifølge sjølovens kapittel 6A, § 143, er det ikke lovlig å føre et skip med lengde på 15 meter eller mer med en alkoholkonsentrasjon i blodet som er høyere enn 0,2 promille eller 0,1 milligram per liter utåndingsluft.
Den årlige forekomsten av alkoholpåvirket bilkjøring i Norge har vært synkende fra 2010 og er blant de laveste i Europa, men fra 2021 har forekomsten av alkoholpåvirket kjøring i Norge økt noe igjen. Etanol er fortsatt blant de stoffene som hyppigst påvises i blodprøver fra pågrepne bilførere i Norge, ofte i kombinasjon med andre rusgivende stoffer.
I 2023 ble 12000 blodprøver fra pågrepne bilførere analysert av Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus. Etanol ble påvist i 2962 (30 prosent) av disse prøvene. I tillegg testet 4771 bilførere positivt ved utåndingsprøve, der etanolkonsentrasjonen er høyere enn veitrafikklovens straffebestemmelsesgrense på 0,1 mg per liter utåndingsluft (17).
Anbefalinger for utredning og behandling ved akutt alkoholforgiftning er utarbeidet av Giftinformasjonen: Etanol - behandlingsanbefaling ved forgiftning - Helsebiblioteket.
Behandling i spesialisthelsetjenesten krever henvisning fra lege for eksempel fastlege / allmennpraktiserende lege, privatpraktiserende legespesialist, lege ved andre deler av spesialisthelsetjenesten eller lege i fengselshelsetjenesten. For tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten kan også NAV og barneverntjenesten henvise pasient.
Henvisningen bør beskrive pasientens situasjon, sykehistorie/rushistorie og målsetting for behandling. Henvisningen mottas av en tverrfaglig vurderingsenhet i TSB som beslutter om pasienten har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og på hvilket nivå behandlingen skal gis. Vurderingsenheten tar hensyn til pasientens medisinske tilstand og dessuten den psyko-sosiale situasjonen. Alvorlighetsgraden blir vurdert i henhold til anbefalinger i prioriteringsveileder for behandling i TSB.
Utredning og behandling for rus- og avhengighetsproblematikk, enten det er langvarig bruk med fare for utvikling av avhengighet, eller en reell avhengighetstilstand, er beskrevet i Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet.
Utredningen bør kartlegge og beskrive personens medisinske, psykiske og sosiale utfordringer men også personens ressurser og muligheter. Behandling planlegges deretter ut fra pasientens situasjon og målsetting. Behandlingen kan omfatte terapi for å forsterke motivasjon til å slutte eller kontrollere forbruk og å lære mestringsteknikker for å kunne avstå fra bruk ved eksponering.
Informasjon om alle behandlingsinstanser i TSB finnes på TSB i Norge. Her er en komplett og oppdatert geografisk oversikt med beskrivelse av behandlingstilbudet.
Hvis du er bekymret for eget eller andres rusbruk, finner du verktøy for egenmestring, informasjon om selvhjelp og samtaletjenester, samt veiledning til hvordan du går frem for å få behandling her: Hjelp til å mestre og behandle rusproblemer.
Fakta om rusmidler beskriver virkningsmekanismer og helseskader ved bruk av ulike rusmidler og behandling av disse. Innholdet blir til gjennom et samarbeid mellom norske forsknings- og kompetansemiljøer på rus og rusvirkninger. Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB) og Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus HF (OUS) har ansvaret, med deltakelse fra Akuttmedisinsk avdeling, OUS, Nasjonalt Folkehelseinstitutt (FHI), Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) og SERAF – Senter for rus og avhengighetsforskning.
Faktaarkene er basert på gjeldende kunnskap på feltet da de ble skrevet. De oppdateres jevnlig. For en mer dyptgående forståelse av temaene som beskrives, anbefaler vi å følge oppgitte lenker og referansekildene som står i parentes.
