Bønder og avhengighet
Hvorfor er det så få bønder i behandling for rus- og avhengighetsproblematikk? Gjennom prosjektet Bønder og avhengighet har man funnet noen svar. Forsker og prosjektleder Aina Winsvold og prosjektrepresentant Åse Prestvik tar oss gjennom funnene i prosjektet.

Hva er innholdet i prosjektet?
– Hovedmålet med prosjektet har vært å kartlegge omfanget av rusmiddel- og spillproblematikk blant bønder, og om de opplever at de har tilgang på god hjelp når de trenger det. Vi har undersøkt hvordan man kan forbedre både det forebyggende arbeidet og behandlingstiltakene, samt hvordan man bedre kan nå ut til bøndene og deres pårørende med informasjon om hva slags hjelp man kan få.
Om prosjektet
Prosjektideen kom fra Akan, som erfarte at det var svært få bønder som var i kontakt med dem. Det samme viste seg å være tilfelle innen behandlingsapparatet og i de kommunale tjenestene som yter bistand til personer med spill- og rusproblematikk.
Prosjektet er finansiert av DAM-stiftelsen for perioden 2021-2024, og Blå Kors er prosjekteier. Prosjektet gjennomføres under ledelse av av Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning og Nasjonalt fagkompetansesenter for landbrukshelse, i tett samarbeid med Norsk Landbruksrådgivning, Blå Kors, Akan, Norske Kvinners sanitetsforening og Bondelaget.
Hva har dere funnet?
– Det er få bønder i behandling, samtidig som det er grunn til å tro at problemet med avhengighet er noenlunde likt som for befolkningen for øvrig. Få behandlingssteder har hatt kontakt med bønder, noen av de største (og eldste) kan ikke erindre å ha hatt noen inne i behandling – på tross av at de ligger midt i store landbruksområder. DPS rapporterer også om særdeles få bønder i behandling, og kommunal rusomsorg opplever at det er utfordrende å nå ut til bønder i dag. Avstand oppleves utfordrende for lokalt hjelpeapparat. Felles er at de antar at det er store mørketall.
Erfaringen er at mange bønder oppsøker eller får ikke hjelp før det er for sent. Noen ganger går det så langt at man må gi opp gårdsdriften, og det kan få store konsekvenser for bondens og eventuelt familiens livssituasjon.
– Økonomi er en viktig grunn til at man kutter ut rådgivning og andre ting som faktisk kan bidra til at man kan komme seg ut av den negative spiralen man har kommet i. Ofte er egen helse og forsvarlig drift noe av det man drar inn på når man får utfordringer med økonomien. I tillegg er økonomi og ensomhet triggere for eskalering av rusutfordringer, hvor nettverk for mange har vært avgjørende for å bli friske igjen, med både praktisk hjelp og mental støtte.
– Flere av dem som har behandlet bønder har fortalt om at det er mye skam involvert, mer enn i mange andre yrkesgrupper. Mange bønder har arvet gården, det er familietradisjoner, og man har en status i bygda. Temaene handler blant annet om å forebygge ensomhet, hvor viktig det er å bli sett og forstått når man sliter.
Manglende tilgang på avløser og økonomisk risiko ved å være syk som selvstendig næringsdrivende gjør det vanskelig å benytte døgnbehandling. Bønder med rusmiddel- eller spillproblemer kan ha behov for hjelp fra flere aktører, da flere livsområder er berørt.
Hvorfor er dette viktige funn?
– Bønder som arbeidstakere har noen særlige utfordringer det er viktig å øke bevissthet om, både i lokalsamfunn og i hjelpeapparatet. Et betydelig antall bønder drifter alene, og det er færre naboer i dag som kan se at ting ikke er i orden. Hjelpeapparatet forteller om langt færre sosiale arenaer med lite offentlig kommunikasjon i distriktene. Før var veterinærer regelmessig innom. Offentlige instanser, som kommunale landbrukskontorer, har blitt fjernere fra bøndene i dag en de var tidligere, og ansatte rapporterer om at de opplever å ha fått for mange pålagte oppgaver av Statsforvalter, noe som har gitt dem en mer kontrollerende rolle enn en støttende. Det som før kunne være en viktig møteplass har blitt digitalisert i stor grad. Det at en del bønder står utenfor flere av fellesskapets institusjoner kan bidra til at de ikke får den hjelpen de behøver. Spørsmålet er om det kan være hensiktsmessig å la andre instanser ha en mer aktiv rolle.
– Avløserordningen fungerer lite tilfredsstillende for mange i dag. Man er helt avhengig av hjelp fra naboer eller venner for å kunne få tilstrekkelig bistand, og sykelønnsordningen fra Nav oppleves å fungere dårlig, sett fra en bondes situasjon. Den er ikke tilpasset gårdsdrift. Mange vil i tillegg være avhengig av at de kan komme til behandling på tidspunkter av året tilpasset aktiviteten på gården.
– Som for andre med rus- og spillproblemer, er det også for bønder et stort steg å søke hjelp på egenhånd. Bønder har ofte ikke, i motsetning til mange andre arbeidstakere, kollegaer eller en arbeidsgiver som kan oppfatte og ta tak i et avhengighetsproblem. Det gjør at pårørende kan være den viktigste katalysatoren for å aktivere privat nettverk og hjelpeapparatet, og et besøk hos fastlegen er et godt sted å starte. Flere bønder som ble intervjuet pekte på at det ville vært vanskelig å sitte på venterommet til den kommunale rustjenesten uten å vite hvem du plutselig møter. Et behandlingsopphold i døgnavdeling i TSB vil også bli veldig synlig for andre i bygda. Derfor er det de som trenger det mest, som sannsynligvis er de som oppsøker andre, eller hjelp, minst.
Hvordan kan dette bidra til å heve kvaliteten på pasientbehandlingen i TSB?
– Økt bevissthet i lokalsamfunn gjennom informasjonsmøter og andre arrangementer om rus- og spillproblematikk, og tilgjengelig hjelp for bønder og ikke minst pårørende, kan senke terskelen for å søke og ta imot hjelp. Hjelpeapparatet er avhengig av at de som trenger hjelp ber om det, enten selv eller via andre. Vi må heve bevisstheten om hvordan vi kan nå ut til bønder. Mange bønder er tilknyttet bedriftshelsetjeneste, som for eksempel Norsk Landbruksrådgivning. Vi har i prosjektperioden undervist bedriftsrådgivere om rus- og avhengighetsproblematikk, hvor det kan være hjelp å få og hvordan man kan gå fram. Samtidig må man være bevisst på at bønder med dårlig økonomi kan si opp denne tjenesten.
– Kommunal rus- og psykisk helsetjeneste og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) har blitt mer arenafleksibel, og vi tror at mulighet for hjemmebesøk eller konsultasjon i nærheten av hjemmet kan være svært god tilrettelegging for bønder med spill- og rusproblematikk. Det samme gjelder digitale løsninger som video- og telefonsamtaler, eventuelt kombinert med oppmøte hos behandler.
Døgnbehandling bør tilpasses sesongvariasjoner i gårdsdrifta, og dette kan vektlegges i henvisning og bør imøtekommes av vurderingsenhetene som innvilger helsehjelp.
– Det er også svært viktig å være oppmerksom på pårørendes behov, og å tilby hjelp. Mange pårørende i landbruket føler seg ekstra maktesløse når samboerskap eller ekteskap, bolig, for ikke å si livsverk, er så sammenvevd med arbeidsplassen. NKS Veiledningssentre og mange andre aktører tilbyr god hjelp, og er tilgjengelig både lokalt og digitalt.
Hvilken betydning kan dette ha for ledere i TSB?
– Vi må sikre at vår praksis tilpasses kunnskapsgrunnlaget, og øke samarbeidet med andre instanser. Her er det nødvendig at flere instanser kobles inn og gir helhetlig og fleksibel hjelp. En bonde som sliter, vil med stor sannsynlighet trenge flere tiltak samtidig mot livsområder som nettverk, bolig, helse, økonomi og arbeid/aktivitet.