Brukermedvirkning for mennesker med ruslidelser – en kvalitativ studie

Emils erfaringer med å få medvirke i de helse- og sosialtjenestene han har behov for, illustrerer tematikken for Merethe Wenaas sitt doktorgradsarbeid. Hvilke erfaringer har mennesker med ruslidelser med å få medvirke i tjenestetilbudet de mottar? 

I Merethe Wenaas’ doktorgradsarbeid har hun utforsket brukermedvirkning for mennesker med ruslidelser. Wenaas har en sosialfaglig bakgrunn og er per idag konstituert seksjonsleder ved TSB poliklinikk, Molde Behandlingssenter. Rusfaget i rammen av TSB har vært en viktig drivkraft for hennes forskningsengasjement. 

– Hva er innholdet i forskningsprosjektet?

​​– Målet har vært å øke forståelsen av hvordan, og i hvilken grad, mennesker med ruslidelser opplever å få medvirke i tjenestetilbudet sitt. Studien har utforsket både brukernes og tjenesteutøvernes sine forståelser av brukermedvirkning. Velferdsstatens styringsdokumenter har tydeliggjort at brukermedvirkning skal prioriteres, likevel viser forskning at det er vanskelig for styringsorganer å ta innover seg dynamikken og kompleksiteten i livene til dem som er avhengig av hjelpeinstanser og samhandlingen mellom dem. 

– Hva fant dere?

Funnene er basert på tre artikler, og oppsummeres i tre overordnede punkter: 

1) Brukererfaring må gyldiggjøres

Brukerne oppfattet å ha en underordnet rolle i samarbeidet med sine tjenesteytere, og deres subjektive erfaringer ble i liten grad etterspurt. Når brukererfaringene ikke gyldiggjøres, vil dette opprettholde maktubalansen mellom partene og hemme brukermedvirkning. 

2) Velferdsstatens målsettinger er tvetydige

Ansvaret for å realisere brukermedvirkning er desentralisert til de tjenesteyterne som inngår i ansiktsnære relasjoner, uten at dette er artikulert i styringsdokumenter. Dette gir motstridende forventninger og uklar rollefordeling. 

3) Organisatoriske kapasitetsproblemer reduserer mulighetene for brukermedvirkning

De overordnede målene er entydig og lineært formulerte, og problemenes kompleksitet er tildekket. Organisatoriske kapasitetsproblemer underkommuniseres i tilrettelegging av brukermedvirkning.

En sentral strategi hos tjenesteutøverne var å realitetsorientere bruker om tjenestens begrensinger, for å dempe brukernes forventning og press på egen arbeidshverdag. Dette vil hemme brukermedvirkning.

– Hvorfor er dette viktige funn?

Mitt ønske med denne studien er å skape refleksjon om brukermedvirkningens potensiale og hvordan den innvirker på den meningsdannelsen som dominerer i rusfeltet –  en jevnlig tematisering av hva vi forstår med brukermedvirkning. Jeg ønsker at fagfeltet skal se viktigheten av å skape arenaer for faglig dialog om dette. Avhandlingen konkluderer at for å kunne realisere mål om brukermedvirkning i ansiktsnære relasjoner, kreves andre tilnærminger enn det dagens organisatoriske rammebetingelser gir.

For å fremme reell brukermedvirkning, bør velferdsstatens mål om brukermedvirkning tydeliggjøres og forankres både lokalt og på sentralt styringsnivå. Avhandlingen utfordrer de rådende prinsipper for utvikling av praksiser innen rusfeltet, og fremhever betydningen av subjektforståelsen i denne sammenhengen. Det trengs mer forskning på brukermedvirkning hvor individforståelse danner premissene for politikk på området. For å skape en felles forventningsavklaring når det gjelder hva brukermedvirkning skal inneholde, må sentrale aktører fra brukerorganisasjoner, fagorganisasjoner, utdannings- og forskningssektoren og politiske styringsorganer ta del i dette arbeidet.

– Hvordan kan dette bidra til å heve kvaliteten på pasientbehandlingen i TSB?

Som kliniker i rusfeltet i 25 år, med erfaring både fra kommune- og spesialisthelsetjenesten, har jeg vært opptatt av gode tjenesteoverganger for pasientene. Gode forløp krever samhandling som er tilpasset pasientens behov og ønsker. Dette får vi ikke til uten brukermedvirkning. Jeg mener vårt felt fortsatt er fattig på forskning om brukerstemmen. 

– Hvilken betydning kan dette ha for TSB-ledere? 

En jevnlig tematisering av hva vi forstår med brukermedvirkning i TSB, hvor jeg ønsker at TSB-ledere og fagfeltet forøvrig skal se viktigheten av å skape arenaer for faglig dialog om brukermedvirkning. Det er fint om avhandlingen kan bidra til å øke kunnskap om hva som kan hemme og hva som kan fremme brukerinvolvering i rusfeltet. Reell brukermedvirkning innebærer at brukerkompetanse må anerkjennes og vektlegges i all tjenesteutforming. Det er ikke det samme som at bruker skal bestemme over egen behandling, men at de blir aktivt involvert i avgjørelser som har stor betydning for eget liv.