Egner oppdragsbrevene seg til fagutvikling i somatikken?

Ole Næss er spesialrådgiver i avdeling for rus- og avhengighetsbehandling i Helse Stavanger, og førsteforfatter på artikkelen Governing by commissioning services - Implementing alcohol screening and brief interventions in hospital settings in Norway (2023). Han tar oss gjennom funnene og hvilken betydning dette kan ha for TSB.

Hva er innholdet i forskningsprosjektet?

– Helse- og omsorgsdepartementet besluttet i 2013 å pålegge sykehusene å etablere systemer for å identifisere pasienter i somatiske avdelinger hvor det kan være en sammenheng mellom somatisk tilstand og alkoholbruk. Sykehus mottar politisk styrte endringsinitiativ gjennom de årlige oppdragsbrevene. Det er nå godt kjent at alkohol kan assosieres med en rekke somatiske tilstander. Departementets mål er at slike tilstander skal oppdages og adresseres i somatiske sykehus der det er relevant for pasientens sykehistorie. Målet med artikkelen var å undersøke hvordan ledere i lokale og regionale helseforetak aktivt anvender oppdragsbrevet i utvikling av slike systemer.

Hva fant dere?

– Våre informanter, som både arbeidet i regionale og lokale helseforetak over hele landet, var godt kjent med oppdraget. Oppdragsbrev kan inneholde alt fra helt konkrete oppdrag som å etablere landingsplattformer for nye redningshelikopter, mål for maksimal epikrisetid og antall korridorpasienter, for å nevne noen eksempler. Vår studie viser at denne type harde oppdrag har en tendens til å bli prioritert foran vagere oppdrag som å «etablere systemer» for å identifisere alkoholbruk. Det er ikke, og er kanskje heller ikke ønskelig å lage, rigide systemer for å rapportere på slike oppdrag. Dermed kan en ende opp med at de regionale helseforetakene slår seg til ro med formuleringer som «oppdraget er fullført».

– En annen viktig ting som stod frem i vår studie er det personlige engasjement. Flere sykehus kunne vise til at de hadde systemer som var utarbeidet av engasjerte medarbeidere som fant det faglig relevant å spørre somatiske pasienter om alkoholbruken deres. Et siste poeng som var tydelig i vår studie var sykehus hvor TSB-miljøet hadde plukket opp oppdraget og «banket på somatikkens dør» og tilbød hjelp.

– Vår studie konkluderer med at oppdragsbrevene egner seg dårlig til fagutvikling på dette området. Vår vurdering er at oppdragsbrevene egner seg dårlig, dersom målet er at somatikken selv skal etablere slike systemer.

Hvorfor er dette viktige funn?

– Det er viktig fordi det peker i retning av at helsehjelp til å mestre alkoholproblemer hos somatiske pasienter best løses i et samarbeid mellom somatikk og TSB. Samtidig bør oppdragsbrevet klart formulere, og oppmuntre til, konkrete samhandlingstiltak mellom somatikk og TSB.  

Hvordan kan dette bidra til å heve kvaliteten på pasientbehandlingen i TSB?

– Systematisk bruk av for eksempel ruskonsulenter kan bidra til å sikre at somatiske pasienter får hjelp til å mestre alkohol- og andre rusutfordringer. Hovedhensikten med dette er godt etablert kunnskap om at somatikken årlig behandler store pasientgrupper som burde fått et tilbud om helsehjelp i TSB, og samtidig blitt gjort oppmerksom på mulige sammenhenger mellom aktuell somatisk tilstand og alkoholbruk.

Hvilken betydning kan dette ha for TSB-ledere? 

– Denne studien kan gi TSB-ledere enda større grunn til å invitere somatikken til samarbeid om et økende helseproblem som samtidig legger beslag på store helseressurser.