Her finner du kvalitetssikrede fakta om virkningsmekanismer og helseskader ved bruk av kokain.
Kokain er et sentralstimulerende stoff som er svært vanedannende og avhengighetsskapende (1). Det er det nest mest brukte illegale rusmidlet i Europa, etter cannabis (7). Stoffet utvinnes av bladene fra den søramerikanske kokabusken, som typisk inneholder fra 0,1 til 1,0 prosent kokain (2).
Inkaene i Peru begynte å tygge kokablader allerede for flere tusen år siden, i forbindelse med religiøse seremonier. Mange av dem tygget også bladene fordi det økte deres yteevne og velvære (3). Fra midten av 1800-tallet ble drikker som Coca-Cola og noen typer vin tilsatt kokain fremstilt fra kokablader (4). Stoffets lokalbedøvende egenskaper og evne til blodkar-sammentrekning ble oppdaget på 1860-tallet, og kokain ble derfor forsøkt benyttet blant annet ved øre-nese-hals- eller øyeoperasjoner (5). Kokain ble også utprøvd som stimulerende middel mot depresjoner. Sigmund Freud var en av dem som beskrev virkningen som positiv. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble man oppmerksom på at kokain er svært avhengighetsskapende, og man så sammenhengen mellom kokainrus og forvirringstilstander, voldskriminalitet og plutselig forgiftningsdød. På bakgrunn av de negative konsekvensene ble kokain i 1914 gjort ulovlig i USA (6).
Slangbetegnelser for kokain er "Coke", "Cola", "Strek" eller "Snow".
Produksjonen av kokain skjer i dag hovedsakelig i Bolivia, Colombia og Peru. Stoffet fraktes ofte til Europa i skipscontainere (7).
Tollvesenet og politiet har sett en stor økning i antall kokainbeslag i Norge de siste årene. Det ble beslaglagt mer kokain i 2023 enn i hele perioden 2000 til 2022 til sammen. Kokain er det fjerde hyppigste stoffet de beslaglegger, etter cannabis, amfetamin og benzodiazepiner. Den gjennomsnittlige styrkegraden til kokain har også økt de siste årene. Gjennomsnittlig hadde beslaglagt kokain en styrkegrad på 72 prosent i første halvår av 2024 (8). Kokain ble påvist i blodet til 18 prosent av bilførere mistenkt for ruspåvirket kjøring i Norge i 2023, og forekomsten har økt betydelig de siste årene (9). Norge er et av landene med høyest forekomst av kokainbruk i Europa (7).
I Europa for øvrig øker både antallet kokainbeslag og styrkegraden av kokain i beslagene. I 2023 var Belgia landet der politiet beslagla mest, deretter kom Spania og Nederland. Anslagsvis 5,4 prosent av befolkningen i EU mellom 15-64 år har prøvd kokain en eller flere ganger i løpet av livet, og av disse har rundt 2,5 prosent brukt stoffet det siste året (7).
Kokainbruken i Norge synes å være økende (39). I skoleundersøkelsen «Ung i Oslo» rapporterte 8 prosent av elever på videregående skoler i Oslo å ha brukt kokain det siste året i 2023, mot 3 prosent i 2018 og 4 prosent i 2021. 17 prosent av gutter på Vg3 oppga å ha prøvd kokain i 2023 (40). I «Studentenes helse- og trivselsundersøkelse» rapporterte 6 prosent av studentene å ha brukt kokain siste år i 2022 (40), versus 3 prosent i 2018 (37). I den årlige undersøkelsen av befolkningens narkotikabruk i Norge i 2024, oppga 6,5 prosent av spurte personer i alderen 16–64 år å ha brukt kokain minst en gang, og 3,7 prosent oppga å ha brukt kokain det siste året (10). I den såkalte «Utelivsstudien» i 2014 og 2017 undersøkte forskere rusmiddelbruk blant personer som de møtte nattestid utenfor utesteder og nattklubber i Oslo samt seks andre byer på Østlandet. Begge år var det ca. 25 prosent som selv rapporterte at de hadde brukt kokain noen gang og ca. 14 prosent rapporterte om bruk siste måned. Ca. 10 prosent av de spurte fikk påvist kokain i spyttprøve. Andelen som hadde brukt kokain var vesentlig høyere i Oslo enn i østlandsbyene utenfor, både ifølge hva de selv rapporterte og ved påvisning i spytt (11, 12).
Dagens bruk av kokain er todelt. Tygging av kokablader er fortsatt vanlig blant urfolk i høylandet av Sør-Amerika (1). Slik bruk gir en mildt stimulerende kaffe-lignende effekt, og virker lett lokalbedøvende i munn og svelg. Den andre typen bruk er når kokain omsettes illegalt og brukes som rusmiddel. Gangen i produksjonen er at kokapasta fremstilles av bladene fra kokaplanten, som basis for produksjon av kokainklorid (kokain i saltform) og kokain fribase («crack») (13). Begge deler er hvitt pulver, men i «crack-formen» finnes ofte småklumper. . Kokainklorid kan bearbeides med salmiakk til «Crack»-kokain som vanligvis inntas ved røyking. Det mer finkornete kokainkloridet sniffes som oftest (1), og pulveret omtales gjerne som «cola», «Charlie», «blow», «snø» eller «pudder». Kokainklorid kan også injiseres, gnis på tannkjøttet eller tilsettes i mat eller drikke (1).
Kokain er det mest brukte illegale sentralstimulerende rusmiddelet i Europa, særlig i Sør- og Vest-Europa (7). Blant de som bruker stoffet regelmessig skjer dette hos noen som rekreasjonsbruk, typisk i form av sniffing på fest. Andre bruker kokain daglig, og enkelte ved å injisere stoffet eller røyke «crack», noe som sterkt fremmer avhengighetsutvikling.
Rekreasjonsbruk av kokain blant unge voksne har vi kunnskap om gjennom Utelivsstudien (11, 12, 36) og Studentundersøkelsen SHoT (36, 39). Ifølge Utelivsstudien bruker nordmenn oftere kokain i pulverform enn «crack» (12). Unge voksne som er intervjuet på byen i Oslo, bruker oftest kokain sammen med alkohol, og mange av dem opplever kokain som et rusmiddel som gjør at de kan drikke mer alkohol, og samtidig fremstå som skjerpet og mer stødig (36). De som ble intervjuet var mer opptatt av det de opplevde som sosiale virkninger, og det at kokainbruk opplevdes som kollektivt overskridende adferd, enn av rusen i seg selv. Blant de som deltar i utelivet i Oslo henger bruk av kokain og alkohol tett sammen, ifølge denne studien (36).
Kokain gir en kortvarig ruseffekt, spesielt ved injeksjon eller røyking, og det er vanlig å gjenta inntaket flere ganger per bruksperiode. Virkningen av kokainet avhenger av dose, måten det inntas på og brukerens tidligere erfaringer med stoffet.
Ved sniffing inntrer rusvirkningen allerede etter 10–20 minutter og varer ca 20–60 minutter. Dersom stoffet tas gjennom munnen, oppnår man gjerne rus etter 30–60 minutter. Røyking og intravenøs injeksjon av kokain gir kraftigst rus, og virkningen inntrer nesten med én gang (1, 13, 14). Faren for å utvikle avhengighet er stor.
Kokain gir to hovedvirkninger: Den ene er selve rusen. Den kan forklares ved at nivået av signalstoffene adrenalin, noradrenalin, dopamin (katekolaminer) og serotonin øker i synapser (forbindelser) mellom celler, både i hjernen, nervesystemet og ellers i kroppen (1, 13). Den andre virkningen er kokainets lokalbedøvende effekt. Denne skyldes at kokain blokkerer natriumkanaler både i hjerte- og nerveceller, noe som hemmer spredning av nerveimpulser (1, 5).
Økningen av katekolaminer og serotonin skjer ved at kokain hemmer reopptaket av disse signalstoffene tilbake til cellene. Virkningene av denne økningen av signalstoffer i synapsene er avhengig av hvor stor dose man tar. En liten dose kokain føles behagelig og gir brukeren en følelse av å være fysisk og mentalt ovenpå, med økt tiltakslyst og energi. Man kan også få en økning av empati, seksuell lyst og aktivitet. I tillegg undertrykkes sult og søvnbehov (1).
Ved inntak av en høyere dose forsterkes disse positive effektene og i tillegg får man rusvirkninger. Dette gjør kokain til et populært rusmiddel. Brukerne sier gjerne at rusen forsterker enhver form for normal nytelse (15). Den arter seg gjerne som overdreven oppstemthet, ukritisk tiltro til egne evner og økt risikovillighet. Stimuleringen og det høye energinivået følges av nedsatt dømmekraft og impulskontroll. Brukeren kan også oppleve uro, angst, forvirring og opphisselse, og slike virkninger vil forverres av søvnmangel.
I noen undersøkelser er bruk av kokain i kombinasjon med alkohol assosiert med voldelig adferd (16). Kokainrus gir også kroppslige bivirkninger, med rask puls, blodtrykksstigning, store pupiller og økt kroppstemperatur. Blodkarene trekker seg sammen, og dette gjelder også kransarteriene som forsyner hjertet med blod, og sannsynligvis også hjernens blodårer (1). Etter inntak av store doser eller intens bruk av kokain over tid er det vanlig å føle seg utmattet og sløv.
Å oppleve anfall av panikkangst eller psykotiske symptomer er ikke uvanlig i kokainrus (15, 17). Det kan arte seg som forvirring og følelse av å bli forfulgt og overvåket (paranoia). Noen kan få syns- og hørselshallusinasjoner. Risikoen for slike psykotiske paranoide symptomer øker ved bruk av store doser og etter gjentatte inntak over flere dager, og særlig dersom bruken har medført utilstrekkelig søvn (18).
De psykotiske symptomene kan i verste fall utvikle seg til en kokainutløst psykose, en såkalt paranoid psykose. Tilstanden kan ligne schizofreni (18). Risikoen for psykose øker ved høyt jevnlig inntak av kokain over noe tid. En slik psykose går gjerne tilbake når inntaket er avsluttet. Mer langvarig psykoselidelse kan imidlertid også bli utløst av kokainbruk (15).
Kokainbruk kan gi flere alvorlige bivirkninger, spesielt på hjerte- og karsystemet, Kokainbrukere har økt forekomst av hjerte- og karsykdom og plutselig hjertestans (20). De kroppslige virkningene av kokain kan være livstruende, med høy puls, høyt blodtrykk, hjerterytmeforstyrrelser, hjerteinfarkt og hjerneblødning. Krampeanfall, hjerterytmeforstyrrelser, hjerneblødning og hypertermi (høy kroppstemperatur) er årsaker til de fleste kokain-relaterte dødsfall (21).
En fryktet effekt av kokainrus er såkalt «agitert delirium». Dette er en aggressiv, paranoid forvirringstilstand, der personen får en bisarr atferd og kan utagere med voldsom styrke. Kroppstemperaturen kan bli svært høy, og brått dødsfall kan inntre. «Agitert delirium» er en livstruende tilstand som krever rask medisinsk behandling, blant annet med muskelavslappende/beroligende midler (22).
Alkohol forsterker rusvirkningen av kokain og øker forgiftningsfaren. En faktor som bidrar til dette, er at kroppen ved samtidig påvirkning av alkohol og kokain danner det rusgivende omdanningsstoffet kokaetylen (13). Kokaetylen har en lignende virkning som kokain, men brytes langsommere ned i kroppen og anses som mer giftig for hjertet og leveren (16, 23).
Etter hyppig bruk av kokain kan man oppleve skjelvinger, rennende nese og eksem ved neseborene. Når man inhalerer kokain gjennom nesen, kan det oppstå skade på, og i verste fall hull i neseskilleveggen (24). Menn som bruker kokain regelmessig, kan utvikle impotens (25).
Kokain er et sterkt vanedannende og avhengighetsskapende rusmiddel. I likhet med andre rusmidler vil imidlertid psykiske og sosiale forhold rundt bruken ha betydning for utvikling av avhengighet. Ved jevnlig bruk kan man utvikle toleranse for stoffet. Det betyr at brukeren må ta høyere doser enn det som tidligere var tilstrekkelig for å oppnå rus.
Siden kokainrusen er kortvarig, er det ikke uvanlig at stoffet inntas flere ganger per bruksperiode. Kokainrusens korte varighet skyldes dels at kokain brytes raskt ned i kroppen, og dels at hjernen utvikler akutt toleranse for selve rusvirkningen (1). Denne toleranseutviklingen kan bidra til å forlede noen brukere til å innta stadig nye doser, fordi ruseffekten etter hvert nærmest uteblir, samtidig som man kan opparbeide en svært høy og mulig livstruende kokain-konsentrasjon i blodet. En slik forgiftning innebærer høy risiko for alvorlige hjerte- og karskader og psykotiske reaksjoner (13).
Resultater fra Utelivsstudien i Norge (11) kan tyde på at forholdsvis kortvarig bruk er vanligst her i landet. Likevel vil enkelte brukere innta kokain hyppig i opptil flere døgn i strekk, og da får man vanligvis minimalt med søvn. Da vil kropp og hjerne etter hvert nå et stadium av sterk utmattelse. Slike perioder etter avsluttet kokainbruk kalles ofte for «nedtur», og vil være preget av sterk tretthet, økt søvnbehov og økt appetitt. Denne såkalte «crash»-reaksjonen er en type «abstinenstilstand» som oppstår fordi hjernen og kroppen har måttet tilpasse seg kokainets overstimulering.
Når kokainbruken stopper opp vil man altså oppleve motsatte virkninger av de man hadde under rusen. Etter jevnlig bruk av kokain over et lengre tidsrom kan disse «crash»-reaksjonene vedvare i opptil uker og måneder. Mange fristes til å dempe denne formen for abstinenser med alkohol, hasj eller beroligende medikamenter, og kan derfor utvikle et blandingsmisbruk. I tillegg til selve abstinens-symptomene etter avsluttet bruk, kan kokainmisbruk utløse langvarige endringer i hjernens belønnings- og motivasjonssenter. I de første månedene av en slik abstinensperiode kan begynnende avhengighet gi seg til kjenne med gradvis tiltagende sug etter nytt stoffinntak (13, 24). Suget utløses gjerne av «triggere» – hendelser eller fenomener som man forbinder med kokainbruken.
Kokain passerer lett gjennom morkaken, og bruk under graviditet kan føre til en rekke komplikasjoner, både under svangerskapet og senere, for det nyfødte barnet. Kokain fører til sammentrekning av blodårene slik at blodgjennomstrømningen gjennom morkaken reduseres. Det er også økt risiko for morkakeløsning og for tidlig vannavgang slik at barnet blir født for tidlig (27).
De nyfødte barna har ofte lav fødselsvekt. I tillegg kan skjelvinger, irritabilitet, hyperaktivitet, høye skrik og økt sugetrang, som oppstår andre eller tredje dag etter fødsel, være tegn på at mor har brukt kokain under svangerskapet. Enkelte studier peker på at barn født etter eksponering for kokain under svangerskapet kan få varige atferdsendringer, men det er foreløpig ikke trukket noen sikre konklusjoner av denne forskningen (28). Det er ikke funnet økt risiko for alvorlige misdannelser hos barn født av kvinner eksponert for kokain (29). Kokain går over i brystmelk og påvirker barnet, og kvinner som ammer bør ikke bruke kokain (30).
Kokain brukes i Norge unntaksvis som lokalbedøvende middel ved nese- og bihuleoperasjoner, eller til hjelp ved neseblødning. Kokain har ellers ingen medisinske bruksområder, og er ikke godkjent som legemiddel i Norge annet enn ved sykehusbehandling etter spesiell tillatelse.
Avdeling for rettsmedisinske fag, OUS, utfører analyse av kokain i urin, blod, spytt og hår. I blod og urin utføres det også analyse av det ikke-aktive nedbrytningsproduktet benzoylecgonin. Kokain kan påvises i blodet i opptil noen timer etter inntak. I spytt kan det påvises i noen få dager, og i urin i 1–2 dager etter siste inntak. Benzoylecgonin vil vanligvis være påvisbart i urin i 2–4 dager, eventuelt inntil en uke i spesielle tilfeller.
Kokain og kokaetylen (omdanningstoff fra kokain og etanol) kan påvises i hår. Påvisningstiden kan være opptil mange år etter inntak, avhengig av hårets lengde.
Ved bruk av kokain som rusmiddel nedsettes dømmekraften og den kritiske sansen, og man blir mer risikovillig og impulsiv. Andre virkninger som kan svekke trafikkforståelsen er forvirring, bevissthetsforstyrrelser og kortvarige hallusinasjoner. Etter gjentatte inntak av kokain over flere døgn, vil kokainrusen preges av utmattelse og sløvhet. I de fleste studier gjort på kokain og bilkjøring er det funnet en sammenheng mellom misbruk og økt kollisjonsrisiko (31).
Forskrift til vegtrafikkloven fastsetter en grense for hvor høy kokainkonsentrasjon man lovlig kan ha i blodet ved føring av motorkjøretøy. For mer informasjon vises det til «Forskrift om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol m.m.» (32).
Det finnes ingen spesifikk motgift mot kokain. Benzodiazepiner kan brukes for å dempe overstimulering og roe ned pasienten. Det som behandles er gjerne komplikasjoner som følge av rusbruken, som akutt hjertesykdom, hjerterytmeforstyrrelse, hjerneblødning, alvorlig forhøyet kroppstemperatur (hypertermi) og psykoselignende symptomer.
Utredning og behandling ved akutt forgiftning, er beskrevet av Giftinformasjonen (33).
Behandling i spesialisthelsetjenesten krever henvisning fra lege for eksempel fastlege / allmennpraktiserende lege, privatpraktiserende legespesialist, lege ved andre deler av spesialisthelsetjenesten eller lege i fengselshelsetjenesten.
For tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten kan også NAV og barneverntjenesten henvise pasient.
Henvisningen bør beskrive pasientens situasjon, sykehistorie/rushistorie og målsetting for behandling. Henvisningen mottas av en tverrfaglig vurderingsenhet i TSB, som beslutter om pasienten har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og på hvilket nivå behandlingen skal gis. Vurderingsenheten tar hensyn til pasientens medisinske tilstand og dessuten den psyko-sosiale situasjonen. Alvorlighetsgraden blir vurdert i henhold til anbefalinger i prioriteringsveileder for behandling i TSB.
Utredning og behandling for rus- og avhengighetsproblematikk, enten det er langvarig bruk med fare for utvikling av avhengighet, eller en reell avhengighetstilstand, er beskrevet i Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet.
Utredningen bør kartlegge og beskrive personens medisinske, psykiske og sosiale utfordringer men også personens ressurser og muligheter. Behandling planlegges deretter ut fra pasientens situasjon og målsetting. Behandlingen kan omfatte terapi for å forsterke motivasjon til å slutte eller kontrollere forbruk og å lære mestringsteknikker for å kunne avstå fra bruk ved eksponering.
Informasjon om alle behandlingsinstanser i TSB finnes på TSB i Norge. Her er en komplett og oppdatert geografisk oversikt med beskrivelse av behandlingstilbudet.
For mer informasjon til deg som er bekymret for eget eller andres rusbruk. Her finner du verktøy for egenmestring, informasjon om selvhjelp og samtaletjenester, samt veiledning til hvordan du går frem for å få behandling: Hjelp til å mestre og behandle rusproblemer.
