Her finner du fakta om virkningsmekanismer og helseskader ved bruk av LSD.
LSD (lysergsyredietylamid, også kjent som «syre»), er et psykedelikum. Psykedelika er en type rusmidler som inngår i den bredere gruppen rusgivende stoffer som kalles hallusinogener (1, 2). Hallusinogener kjennetegnes ved at den som tar en rusdose opplever omfattende endringer av sanseinntrykk, følelser, tanker og andre mentale funksjoner (3). Slik navnet antyder, gir de hallusinasjoner eller forvrengte virkelighetsopplevelser. Mest typisk er synshallusinasjoner, men også andre sansekvaliteter som hørsel, smak, lukt, bevegelse kan forvrenges ved inntak av LSD.
LSD er et halvsyntetisk stoff som dannes gjennom at kjemiske forbindelser som finnes i soppslekten meldrøye (Claviceps) omdannes (4). LSD ble for første gang fremstilt av den sveitsiske kjemikeren Albert Hofmann i 1938, som utilsiktet oppdaget stoffets psykoaktive virkninger etter at han ved et tilfelle fikk i seg stoffet fem år senere (5).
LSD har siden 50-tallet vært benyttet som rusmiddel til rekreasjonelle eller spirituelle (åndelige) formål. Det er også forsket på stoffets potensiale som legemiddel i behandlingen av psykisk lidelse (6, 7). LSD har ingen godkjente indikasjoner som legemiddel hverken i Norge eller i andre land. I Norge er LSD ført opp på narkotikalisten, og er forbudt å omsette og bruke etter narkotikaforskriftens bestemmelser (8). I brukermiljøene kan LSD omtales som "syre" og LSD-rusen som "trip".
Andre kjente psykedelika er psilocybin (virkestoffet i fleinsopp), DMT (dimetyltryptamin fra det søramerikanske brygget ayahuasca), 5-MeO-DMT (fra paddesekretet bufotoksin) og meskalin (blant annet fra meksikansk peyotekaktus). Disse naturlig forekommende stoffene har blitt brukt av mennesker i tusenvis av år (9-11). Fleinsopp vokser fritt i Norge (12) og gir lignende rus- og bivirkninger som LSD, bortsett fra at rusen varer i kortere tid.
I tillegg til psykedelika finnes andre kategorier av rusmidler med hallusinogene virkninger (1, 2). Stoffer som ketamin, PCP (fensyklidin) og dekstrometorfan kalles dissosiativa (13). Begrepet delirianter brukes av og til om stoffer som finnes i blant annet piggeple og belladonnaurt (14, 15). Muskattnøtt, iboga og Salvia divinorum har også hallusinogene virkninger. Hallusinogener er gruppe rusmidler som kan ha svært ulike effekter og ha veldig ulike egenskaper og risikoprofiler. Informasjonen i dette faktaarket omhandler kun LSD, og er ikke uten videre overførbar til andre hallusinogene stoffer.
Det finnes få gode undersøkelser av utbredelsen av LSD-bruk i Norge. Fordi opplysninger om LSD-bruk sjelden fremkommer i befolkningsundersøkelser, er det grunn til å tro at antallet LSD-brukere er lavt. I en spørreundersøkelse oppga omtrent en prosent av norske 15-16-åringer å ha brukt LSD minst én gang i livet (49). Av de stoffene Kripos rapporterer om i sin narkotikastatistikk, er LSD det stoffet politiet beslaglegger sjeldnest (50).
I ren form er LSD et farge- og luktløst salt. Fordi LSD er så potent, er en typisk rusgivende dose med rent LSD-salt så liten at den er vanskelig å se med det blotte øye. Det vanlige er derfor å løse LSD-saltet opp i væske, og deretter dryppe løsningen på små papirlapper (16), sukkerbiter eller andre ting som har evne til å trekke til seg løsningen. Mengden LSD på f.eks. en papirlapp er avhengig av hvor mye LSD som ble tilsatt. Om LSD oppbevares over tid kan stoffet nedbrytes, spesielt hvis det utsettes for varme og lys (17, 18). LSD-preparatet tas vanligvis inn ved at det legges i munnen og virkestoffet blir tatt opp via slimhinnen. I tillegg kan LSD også injiseres, røykes eller dryppes i øynene (19).
Mengden LSD som skal til for å gi rusvirkning er svært liten sammenlignet med de fleste andre tradisjonelle rusmidler (20). En norsk ekspertgruppe definerer en rusdose LSD til å være 100 mikrogram med rent virkestoff (21). LSDs virkninger kan være merkbare ved inntak av så lite som 5–10 mikrogram, og blir mer fremtredende fra 20 mikrogram og oppover (22). Doser på 75 mikrogram og oppover gir tydelige rusvirkninger, og typiske brukerdoser er på 100-200 mikrogram (7).
LSDs virkninger i hjernen oppstår ved at LSD-molekyler binder seg til og aktiverer mottagermolekyler kalt 5-HT2A-reseptorer, som til vanlig aktiveres av nevrotransmitteren serotonin (3). Resultatet er økt kommunikasjon mellom et nettverk av områder i hjernebarken som blant annet er involvert i reguleringen av tankeprosesser og sanseinntrykk (23, 24).
Om en tar inn LSD gjennom munnen vil merkbare virkninger som regel oppstå i løpet av en time. Etter 2-3 timer er rusen på sitt sterkeste. Det tar typisk rundt 12 timer fra inntak til rusen er helt over (25).
Virkningene er doseavhengige. Lave doser kan arte seg som bl.a. økt våkenhet, godt humør og en opplevelse av vennlighet og innsikt, men enkelte kan også føle seg mer engstelige og forvirret, og konsentrasjon og kognitive evner kan bli midlertidig svekket (22). Ved typiske og høye doser oppstår en intens drømme- eller transeaktig tilstand hvor tankestrømmer, følelser og sanseinntrykk forsterkes, flyter ut og forvrenges (1, 2, 23, 24). Ved typiske brukerdoser kan såkalte illusjoner/pseudohallusinasjoner forekomme. Dette er en type sanseforvrengning som brukeren gjerne er klar over at er en rusvirkning (26). Ekte hallusinasjoner (sanseforvrengninger som brukeren ikke er i stand til å skille fra virkelighet) og andre psykoselignende symptomer kan oppstå ved høyere doser (27, 28).
Måten rusen arter seg på kan være uforutsigbar og varierer fra person til person, og fra gang til gang. De kraftige endringene i hvordan virkeligheten oppfattes, kan oppleves som spennende og underholdende, men kan også skremme, forvirre og skape angst eller annet psykisk ubehag. Panikkanfall og forbigående psykosesymptomer kan oppstå (28, 29). Brukermiljøene omtaler gjerne negativt ladede psykedeliske rusepisoder som «bad trips». I en spørreundersøkelse av litt over 3000 personer som hadde prøvd LSD for første gang, rapporterte de aller fleste om positive opplevelser, men omtrent 2 av 3 hadde også kjent på varierende grad av frykt underveis. Omtrent 1 av 700 sa at de ikke kunne tenke seg å prøve LSD igjen, og omtrent 1 av 200 hadde behov for akutt helsehjelp (30).
Viktige faktorer som spiller inn på rusopplevelsen er brukerens sinnstilstand, stemningsleie, forventninger og forberedelse, samt omgivelsene og eventuelt andre personer som er til stede (31). Enkelte individer har genvarianter som gjør at LSD brytes ned saktere i kroppen, slik at de får høyere konsentrasjon av LSD i blodet (32), og sannsynligvis kraftigere effekter enn resten av befolkningen.
Det er vanskelig å undersøke testpersoner som har inntatt LSD objektivt, blant annet på grunn av de ikke klarer å samarbeide. Det har likevel vært mulig å dokumentere at personer som tar LSD har svekket koordinasjon og reaksjonstid mens rusen pågår, og at oppmerksomhet og konsentrasjonsevne synes svekket. Hukommelse og kognitive/intellektuelle funksjoner kan også svekkes. Underveis ser brukeren ut til å ha endret oppfattelse av tid og varighet. Det er ikke dokumentert at noen av disse virkningene vedvarer etter at rusen er over (7).
De vanligste kroppslige bivirkningene av LSD er økt blodtrykk og puls, økt kroppstemperatur, svetting, rødming, økt spyttproduksjon, kvalme, redusert appetitt, lett hodepine, svimmelhetsfølelse og skjelving (7). Bivirkningene følger omtrent samme forløp som rusopplevelsen; de er størst de første 2-3 timene og avtar deretter gradvis etter hvert som rusen forsvinner (25).
Ved vanlige brukerdoser anses LSD som lite skadelig for kroppens organer og funksjoner. I forbindelse med forskningsformål er for eksempel «brukerdoser» gitt til friske personer av kvalifisert helsepersonell under overvåkning. I slike kontrollerte omgivelser er det antakelig nokså trygt å innta stoffet (7, 33). Det betyr ikke at det er trygt for hvem som helst å innta LSD under andre omstendigheter. Fordi LSD gir midlertidig forhøyet puls og blodtrykk, er det for eksempel ikke å anse som trygt for personer med hjerte-kar-sykdom å ta det.
LSD kan gi økt kroppstemperatur mens rusen pågår (33), og det er dermed en risiko for dehydrering på grunn av svetting dersom brukeren ikke får i seg nok væske – og saltmangel (hyponatremi) hvis svettetapet kun erstattes av vann. Eventuell søvnmangel i forkant av LSD-bruk øker graden av både fysiske og mentale bivirkninger (34).
For noen kan LSD gi psykosesymptomer (35). Personer med schizofreni som har brukt LSD, har imidlertid beskrevet LSD-rus og psykose som ulike tilstander (36). Dersom man mister evnen til å skille mellom rusvirkninger og virkelighet underveis eller svært kort tid etter rusopplevelsen, kan man sies å være i en rusutløst psykose. For personer som ikke er predisponerte for psykotisk sykdom, vil en eventuell LSD-utløst psykose som regel forsvinne når rusmiddelet går ut av kroppen, eventuelt en dag eller to etterpå. Det er derimot ikke kjent om LSD i seg selv kan forårsake langvarig eller kronisk psykose (for eksempel schizofreni) (37). For en person som er predisponert for schizofreni, er det imidlertid mye som tyder på at rusutløst psykose (også av andre stoffer enn LSD) kan fremskynde utviklingen av sykdommen (38). For personer som allerede har en etablert psykoselidelse, kan LSD forverre de psykotiske symptomene (39).
Et sannsynligvis sjeldent fenomen som er beskrevet hos enkelte brukere av LSD og andre hallusinogener, er såkalt hallusinogenpersistent persepsjonsforstyrrelse (HPPD). Dette er en tilstand der personer som tidligere har brukt hallusinogener, gjenopplever hallusinogenlignende visuelle sanseforvrengninger uten at et hallusinogen er inntatt. En variant av HPPD er populært kjent som «flashback». Dette innebærer at den det gjelder får kortvarig, forbigående oppblussing av hallusinogenlignende opplevelser, som ofte ikke plager dem i noen særlig grad (40). En annen variant av HPPD er kjennetegnet av så å si konstante symptomer som gjør det vanskelig å fungere i hverdagen, og kan kreve langvarig behandling (40, 41). Det er ikke kjent hvor hyppig forekommende HPPD er i tilknytning til bruk av LSD.
Det finnes ingen rapporterte tilfeller av forgiftning etter vanlige brukerdoser med LSD. men det beskrives skader og dødsfall som skyldes ulykker eller uheldig adferd under ruspåvirkning.
Alvorlige forgiftninger og dødsfall som den vitenskapelige litteraturen beskriver, har enten vært knyttet til inntak av høye doser LSD eller inntak av andre, farligere rusmidler som brukere har forvekslet med LSD. Det siste tiåret er det dokumentert flere sykehusinnleggelser, alvorlige forgiftninger og dødsfall forårsaket av forveksling av LSD med andre, langt farligere stoffer. Spesielt gjelder dette en gruppe stoffer kjent som 25x-NBOMe, populært kalt «N-bombs» (42, 43). Disse stoffene kan også selges som små papirlapper som ser helt like ut som typiske LSD-lapper. Fire små papirlapper med LSD er ikke nødvendigvis giftige for kroppen, mens fire lapper med 25x-NBOMe kan være potensielt dødelige.
LSD anses som lite avhengighetsskapende. Psykedelika ser ikke ut til å forårsake en type forandringer av hjernen som inntrer ved utvikling av avhengighet av andre rusmidler (44).
En britisk spørreundersøkelse fra 2009 sammenlignet brukeres og eksperters vurderinger av ulike rusmidler. Ifølge den vurderte brukerne i noe større grad enn ekspertene LSD som psykologisk avhengighetsskapende (45). Dette kan tyde på at enkelte brukere har en selvopplevd LSD-avhengighet.
Gjentatt bruk av LSD gir rask og betydelig toleranseutvikling. Toleranse betyr at høyere doser må til for å gi samme virkning som tidligere. En viss toleranse oppstår allerede etter ett enkelt inntak, og noen få dagers gjentatt bruk gir en toleranse som er så uttalt at selv ikke en firedobling av dosen vil gi rusvirkning. Det tar i underkant av en uke før toleransen forsvinner, slik at et eventuelt nytt inntak med den «opprinnelige» dosen vil kunne gi full virkning igjen (46).
Rapporter fra 70-tallet fant en sammenheng mellom inntak av LSD under svangerskap og økt forekomst av spontanabort, for tidlig fødsel og fødselsdefekter. Det ble imidlertid ikke konstatert om det var stoffet i seg selv eller andre faktorer hos LSD-brukende gravide som ga utslag i disse komplikasjonene (47). På et generelt grunnlag er det sterkt frarådd å innta LSD eller andre rusmidler under svangerskap fordi vi ikke vet nok om mulige skadevirkninger for fosteret og graviditeten.
LSD er ikke godkjent for medisinsk bruk hverken i Norge eller andre land i verden. På 1950- og 60-tallet foregikk det mye forskning der man forsøkte å finne ut om LSD og andre psykedelika kunne brukes til å behandle psykiske lidelser. Forskningen avtok kraftig fra 70-tallet av, men de siste 20 årene har det skjedd en oppblomstring i den faglige interessen for bruk av psykedelika i behandling av psykisk lidelse (37). Den terapeutiske verdien er imidlertid omdiskutert.
LSD kan påvises i blod og urin. Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus, har ikke metode for påvisning av LSD i spytt. LSD kan som regel påvises i blod i 6-12 timer, og i urin 2-4 dager etter inntak (25).
I henhold til veitrafikkloven er det ulovlig å kjøre bil i Norge under påvirkning av LSD. Det foreligger en fast grense for hvor mye LSD som er lov å ha i blodet under bilkjøring. Grensen er satt til å være den blodkonsentrasjonen av LSD som samsvarer med en påvirkningsgrad tilsvarende alkoholpromille på 0,2 (48).
Det finnes ingen eksperimentelle studier som har undersøkt LSDs innvirkning på evnen til å kjøre bil direkte. Basert på LSD virkninger er det rimelig å anta at bilkjøring under påvirkning av rusdoser med LSD medfører betydelig trafikkfare. Det finnes noen få rapporter fra brukere som har kjørt bil under påvirkning av LSD, hvor de selv vurderte dette som livsfarlig (49). Antallet saker hvor LSD påvises i blod hos bilførere mistenkt for ruspåvirket kjøring er økende, selv om det samlede omfanget fortsatt er lavt (50).
Akutte overdoser er sjeldne og behandles symptomatisk, dvs. at man behandler de symptomer og tegn pasienten har. Ved utagerende, psykoselignende adferd vil diazepam være førstevalg for å roe pasienten ned. I ekstreme tilfeller kreves sterkere dempende medisiner (propofol), men da vil pasienten som regel også trenge respiratorbehandling på en intensivavdeling. Slik behandling skjer gjerne i samråd med Giftinformasjonen – og deres nettbaserte anbefalinger (se Helsebibliotekets behandlingsanbefaling ved forgiftning).
Behandling i spesialisthelsetjenesten krever henvisning fra lege for eksempel fastlege / allmennpraktiserende lege, privatpraktiserende legespesialist, lege ved andre deler av spesialisthelsetjenesten eller lege i fengselshelsetjenesten.
For tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten kan også NAV og barneverntjenesten henvise pasient.
Henvisningen bør beskrive pasientens situasjon, sykehistorie/rushistorie og målsetting for behandling. Henvisningen mottas av en tverrfaglig vurderingsenhet i TSB som beslutter om pasienten har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og på hvilket nivå behandlingen skal gis. Vurderingsenheten tar hensyn til pasientens medisinske tilstand og dessuten den psyko-sosiale situasjonen. Alvorlighetsgraden blir vurdert i henhold til anbefalinger i prioriteringsveileder for behandling i TSB.
Utredning og behandling for rus- og avhengighetsproblematikk, enten det er langvarig bruk med fare for utvikling av avhengighet, eller en reell avhengighetstilstand, er beskrevet i Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet.
Utredningen bør kartlegge og beskrive personens medisinske, psykiske og sosiale utfordringer men også personens ressurser og muligheter. Behandling planlegges deretter ut fra pasientens situasjon og målsetting. Behandlingen kan omfatte terapi for å forsterke motivasjon til å slutte eller kontrollere forbruk og å lære mestringsteknikker for å kunne avstå fra bruk ved eksponering.
Informasjon om alle behandlingsinstanser i TSB finnes på TSB i Norge. Her er en komplett og oppdatert geografisk oversikt med beskrivelse av behandlingstilbudet.
For mer informasjon til deg som er bekymret for eget eller andres rusbruk. Her finner du verktøy for egenmestring, informasjon om selvhjelp og samtaletjenester, samt veiledning til hvordan du går frem for å få behandling: Hjelp til å mestre og behandle rusproblemer.
