Her finner du fakta om virkningsmekanismer og helseskader ved bruk av opioider, inkludert heroin og morfin.
Opioider er en gruppe stoffer som virker ved å binde seg til bestemte steder (opioidreseptorer) i kroppen. Både stoffer som er direkte utvunnet fra opiumsvalmuen og de som er kunstig framstilt er inkludert (1). Eksempler på opioider er heroin, morfin, kodein, tramadol, metadon, buprenorfin, oksykodon og fentanyl. Noen syntetiske opioider er illegalt produsert for rusformål. Disse klassifiseres også som «nye psykoaktive stoffer» (NPS) (2), se eget faktaark om NPS.
Opioider er viktige innen behandling av smerte og som anestesimiddel. I tillegg brukes metadon og buprenorfin i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) av opioidavhengighet (3). Se eget faktaark om metadon og buprenorfin. Opioider er også i utstrakt bruk som rusmidler.
Virkningen av opioider kan motvirkes ved å gi «motgift» med legemidlene nalokson og naltrekson.
Tollvesenet og politiet beslagla i 2023 til sammen 63 kg heroin, noe som er litt over gjennomsnittlig mengde for det siste tiåret (4). Styrkegraden på heroinet, det vil si hvor mange prosent som utgjør rent heroin, har variert betydelig. I 2023 var den gjennomsnittlige styrkegraden 11 prosent, noe som er litt lavere enn tidligere år. Noen beslag har likevel hatt svært høy styrkegrad. For første gang i Norge ble det i 2022 beslaglagt svært potente opioider av typen nitazener, og i 2023 var det 14 slike beslag (4). Nitazener kan være vesentlig mer potente (sterkere) enn heroin, og er svært farlige å innta.
Opioider som er laget og forskrevet for medisinsk bruk, omsettes også illegalt.
Misbruk av opioider, og dødsfall relatert til dette, er et stort problem internasjonalt. I USA har det siden slutten av 1990-tallet vært en dramatisk økning i slike dødsfall, noe som blir kalt en opioid-epidemi. I 2021 døde hele 80 000 mennesker i USA som følge av opioider (5). Både legemidler, heroin og syntetiske fentanyl-lignende stoffer er involvert. En av årsakene til epidemien kan være at det over år utviklet seg et stort overforbruk av opioider som smertestillende medikamenter i befolkningen.
Illegale opioider, f.eks. heroin, sprøytes ofte inn i blodåren etter at de er oppløst i en væske, men de kan også røykes, sniffes eller inntas som tabletter gjennom munnen. Fentanyl kan også omsettes som plaster. Nitazener er beslaglagt som øyedråper, nesespray, pulver, tabletter eller kapsler (4).
De stoffene som er framstilt for medisinsk bruk, selges som kapsler, tabletter, stikkpiller, sirup, depotplaster, nesespray eller injeksjonsløsninger. Injeksjonsløsningene settes direkte inn i blodåren eller i underhuden.
Alle opioider virker på samme måte i hjernen. Hvilken effekt som dominerer er imidlertid avhengig av hvorfor og hvordan opioidene inntas, samt i hvilken dose. Virkningen vil også være forskjellig hos en som tar stoffet en enkelt gang, sammenlignet med en som tar stoffet gjentatte ganger (6). Dersom brukeren på forhånd har sterke smerter, vil den smertestillende virkningen dominere. Ved fravær av smerter vil opioidene gi rus med eufori, velvære, sløvhet, konsentrasjonssvekkelse, nedsatt feilkontroll samt økt impulsivitet og kritikkløshet (1). Forvirring og hallusinasjoner er rapportert, spesielt hos eldre (1). Pupillene blir små og hosterefleksen hemmes (7). Forstoppelse, kvalme, oppkast og vannlatingsplager er vanlig (8, 9).
Etter for store inntak av opioider kan pustesenteret i hjernen hemmes (1). Dette kan gi pustestans og medføre dødsfall. Personer som har inntatt for store doser, kan være vanskelige å få kontakt med eller bli bevisstløse. Pupillene er små, huden kald, blek og blåaktig, pustefrekvensen går ned og snorkelyder kan forekomme som tegn på redusert pustefunksjon.
Overdosedødsfall kan forekomme ved bruk av de fleste opioider, også de som brukes til smertebehandling eller i LAR (10). I 2022 var det 321 narkotikarelaterte dødsfall i Norge, hvorav ca. 80 prosent var relatert til opioider (11). Faren for overdose øker ved samtidig bruk av andre rusmidler, spesielt når opioidene kombineres med beroligende midler, sovemidler eller alkohol (12).
De som bruker opioider illegalt vil også være utsatt for å pådra seg hudinfeksjoner på stikkstedene og virusinfeksjoner som smitter gjennom blod, som hepatitt (leverbetennelse) og hiv. Dette først og fremst ved gjenbruk av brukerutstyr, når man låner sprøyter og annet av andre. Blant opioid-avhengige er det en betydelig økt sykelighet og dødelighet sammenlignet med resten av befolkningen (13).
Opioidene deles gjerne inn i svake og sterke. Sterke opioider er mer potente, noe som innebærer at man trenger en mindre mengde av stoffet for å oppnå effekt. Morfin og heroin er begge sterke opioider, mens tramadol og kodein betegnes som svake. Blant de syntetisk fremstilte opioidene finnes det stoffer som kan være opptil flere tusen ganger sterkere enn morfin, hvor selv et ørlite korn av stoffet kan føre til overdosedødsfall (14).
Dersom man bruker opioider over tid vil man utvikle toleranse (tilvenning) for de fleste av stoffenes effekter (1). En person med langvarig behov for smertelindring vil ofte måtte øke dosen gradvis, og en som bruker opioider jevnlig vil tåle høyere doser enn en som ikke er tilvent bruken. Denne toleranseutviklingen skjer gjennom ulike mekanismer i hjernen slik at kroppen tilpasser seg opioidet. Det kan utvikles ulike grader av toleranse for de forskjellige virkningene av opioider (1). For eksempel vil evnen til å utløse rusopplevelse tape seg fort ved gjentatt bruk. Dersom bruken av opioider avbrytes, vil man kunne forvente abstinenser som uro, angst og irritabilitet, bein- og leddsmerter, svetting, tåreflod, rennende nese og store pupiller. Man vil også kunne oppleve økt blodtrykk og puls, skjelvinger, magekramper og diaré (1, 15). For å forebygge abstinensplagene kan man trappe ned dosen gradvis.
Toleransen for høye doser kan avta raskt dersom man slutter med opioider eller har en pause i bruk. I slike tilfeller er man spesielt utsatt for overdoser dersom man inntar samme dose som tidligere. Risiko for overdosedødsfall er av denne grunn spesielt høy etter eksempelvis fengselsopphold (16) og utskrivelse fra medikamentfri rusbehandling (17).
Opioidene er sterkt avhengighetsskapende. Dette gjelder spesielt dersom de brukes for å oppnå rus, men avhengighet kan også utvikles i situasjoner der opioidet er gitt som smertebehandling (1). Noen av de endringene som skjer i hjernen ved gjentatt bruk vil være vedvarende selv om man slutter med stoffet, og trangen til nytt inntak kan dermed være til stede i lang tid etter at de fysiske abstinensreaksjonene er over og toleransen for høye doser av stoffet er borte.
Blant kvinner som bruker opioider under svangerskapet, og særlig i kombinasjon med andre rusmidler, er det høyere forekomst av komplikasjoner for fosteret (1, 18). Samlet sett assosieres bruk av opioider i svangerskapet med et dårligere miljø for fosteret, økt forekomst av tidlig-fødsler, reduksjon i ulike vekstparametere hos den nyfødte, økt sykelighet og dødelighet. Opioider antas å ikke ha teratogene effekter (føre til fostermisdannelser). Basert på den kunnskapen som foreligger er det imidlertid vanskelig å trekke endelige konklusjoner når det gjelder langtidseffekter (18). De nyfødte barna kan også få abstinenssymptomer etter fødselen (neonatalt abstinenssyndrom) (19).
For gravide i LAR er det utarbeidet egne nasjonale faglige retningslinjer utgitt av Helsedirektoratet.
Under følger en liste over opioider som brukes i medisinsk behandling. Listen er ordnet alfabetisk etter navnet på innholdsstoffet, med salgsnavnene på de preparatene som selges i Norge (per februar 2024) listet opp i parentes (20, 21).
Påvisning av opioider i blodet kan være aktuelt ved kontroll av etterlevelse av behandling, manglende effekt ved standard dosering, uventede bivirkninger, mistanke om overdosering eller ruspåvirkning. Hvor lenge opioider kan påvises i blodet vil variere fra person til person, og avhenge av hvilket opioid som er tatt inn og i hvilken dose. Dersom hensikten med prøvetakingen er å påvise bruk/misbruk, vil urin- eller spyttprøver være best egnet. Eksempelvis kan man vanligvis påvise morfin i urin i inntil to til tre dager etter siste inntak.
Heroin omdannes svært raskt i kroppen til et aktivt mellomprodukt (6-monoacetylmorfin, forkortet 6-MAM) og videre til morfin. Det vil derfor være morfin som påvises, og eventuelt 6-MAM dersom det har gått relativt kort tid siden heroininntaket. 6-MAM kan vanligvis påvises inntil et par timer i blod, og noe lenger tid i spytt og urin. Dersom 6-MAM påvises vet man at heroin er inntatt. Heroin inneholder ofte også andre stoffer, for eksempel kodein, i varierende mengder.
Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus har analysemetoder for de fleste legale og illegale opioider i blod og urin, inkludert nitazener, fentanyl-lignende stoffer, samt noen av opioidenes omdannelsesprodukter. Det kan også gjøres analyser av innhold i sprøyter eller beholdere. For en oversikt over hvilke laboratorier som tilbyr analyse av ulike opioider, se Farmakologiportalen.
I 2022 ble det hos bilførere mistenkt for ruspåvirket kjøring påvist morfin og/eller kodein i 2 % av tilfellene. Tramadol ble påvist hos 2 % og oksykodon hos 1 %, mens metadon og buprenorfin ble påvist i henholdsvis 1 % og 3 % av prøvene (22).
I vegtrafikkloven er det for noen opioider fastsatt grenseverdier for hvor mye man har lov til å ha i blodet når man kjører bil (23). Dette gjelder morfin, buprenorfin, metadon og oksykodon. De etablerte grensene gjelder ikke dersom man har tatt opioidet som forskrevet av lege, da man i slike tilfeller kan forventes å ha utviklet toleranse for det aktuelle opioidets trafikkfarlige virkninger. Det er uansett ikke tillatt å kjøre i det som loven kaller påvirket tilstand, som er en klinisk vurdering. Dersom bilføreren har fått opioidet på resept, eller det dreier seg om andre opioider enn de det er etablert faste grenser for, vil en sakkyndig gjøre en individuell vurdering av påvirkning i hver enkelt sak.
Giftinformasjonen har utrednings- og behandlingsanbefaling for rusmiddelforgiftninger.
Behandling i spesialisthelsetjenesten krever henvisning fra lege for eksempel fastlege / allmennpraktiserende lege, privatpraktiserende legespesialist, lege ved andre deler av spesialisthelsetjenesten eller lege i fengselshelsetjenesten.
For tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten kan også NAV og barneverntjenesten henvise pasient.
Henvisningen bør beskrive pasientens situasjon, sykehistorie/rushistorie og målsetting for behandling. Henvisningen mottas av en tverrfaglig vurderingsenhet i TSB som beslutter om pasienten har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og på hvilket nivå behandlingen skal gis. Vurderingsenheten tar hensyn til pasientens medisinske tilstand og dessuten den psyko-sosiale situasjonen. Alvorlighetsgraden blir vurdert i henhold til anbefalinger i prioriteringsveileder for behandling i TSB.
Utredning og behandling for rus- og avhengighetsproblematikk, enten det er langvarig bruk med fare for utvikling av avhengighet, eller en reell avhengighetstilstand, er beskrevet i Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet.
Utredningen bør kartlegge og beskrive personens medisinske, psykiske og sosiale utfordringer men også personens ressurser og muligheter. Behandling planlegges deretter ut fra pasientens situasjon og målsetting. Behandlingen kan omfatte terapi for å forsterke motivasjon til å slutte eller kontrollere forbruk og å lære mestringsteknikker for å kunne avstå fra bruk ved eksponering.
Informasjon om alle behandlingsinstanser i TSB finnes på TSB i Norge. Her er en komplett og oppdatert geografisk oversikt med beskrivelse av behandlingstilbudet.
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er tilbud til pasienter som er avhengige av heroin eller andre opioider. Ubehandlet sykdom kan medføre risiko for tap av liv og helse. LAR har vist seg å redusere pasientenes forbruk av opioider, redusere faren for overdosedødsfall og bedre pasientenes livskvalitet (3). Til sammen mottar anslagsvis 8300 pasienter LAR-behandling i Norge (10).
I LAR inngår legemidler som del av et helhetlig rehabiliteringsforløp. I Norge er to alternativer godkjente for bruk i LAR: buprenorfin eller metadon, hvorav buprenorfin er det anbefalte. Det pågår også et prøveprosjekt hvor heroin gis til personer der LAR ikke har hatt god nok effekt (24).
For mer informasjon til deg som er bekymret for eget eller andres rusbruk. Her finner du verktøy for egenmestring, informasjon om selvhjelp og samtaletjenester, samt veiledning til hvordan du går frem for å få behandling: Hjelp til å mestre og behandle rusproblemer.
Fakta om rusmidler beskriver virkningsmekanismer og helseskader ved bruk av ulike rusmidler og behandling av disse. Innholdet blir til gjennom et samarbeid mellom norske forsknings- og kompetansemiljøer på rus og rusvirkninger. Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB) og Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus HF (OUS) har ansvaret, med deltakelse fra Akuttmedisinsk avdeling, OUS, Nasjonalt Folkehelseinstitutt (FHI), Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) og SERAF – Senter for rus og avhengighetsforskning.
Faktaarkene er basert på gjeldende kunnskap på feltet da de ble skrevet. De oppdateres jevnlig. For en mer dyptgående forståelse av temaene som beskrives, anbefaler vi å følge oppgitte lenker og referansekildene som står i parentes.
