Barn og unge som ruser seg trenger voksne som vet hva de skal se etter

Ingen barn er født med en evne til selv å kunne kjenne igjen og skille på ulike typer ubehag – eller å kunne trøste og regulere seg selv.

Små barn er avhengig av at det finnes forutsigbart tilgengelige og sensitive omsorgspersoner rundt barnet. Som kan hjelpe barnet å skille på og sette ord på ulike typer ubehag.

For eksempel om et ubehag skyldes at jeg er sulten, trøtt, skremt, har vondt eller trenger en ny bleie?

Foto: OUS

Sam-regulering skjer når en voksen forutsigbart og sensitivt møter og trøster barnet.

Gjennom mange slike delte erfaringer vil barnets evne til selv å kunne kjenne igjen, stå i og selv-regulere ubehagelige/krevende følelser utvikles.

Voksne må få vite hva de skal se etter

De som skal følge opp disse barna og ungdommene, må gjøres ekstra gode på relasjonsbygging, men også alle som møter og jobber med barn som:

• Barnehageansatte
• lærere, helsesykepleiere
• fastleger
• barnevernansatte og så videre

De må få hjelp til å bli flinkere til å vite hva de skal se etter.

Fordi vi ikke ser det, før vi tror det, eller ser det ikke, før vi vet hva vi skal se etter, og hva er det egentlig vi ser?

Hvordan ser egentlig en «klovn» ut og hva kan det bety at noen oppfører seg som en «klovn»? 

En erfaring fra ruspasient

«- Oi, jeg gir 4-åringen heroin! Det er jo ikke det den trenger – hvorfor har ingen sagt dette før?!»

Dette sa en rundt 20 år ung mann jeg møtte som vakthavende lege på rusakuttmottaket på Aker sykehus, etter at vi hadde hatt en interessant samtale i forbindelse med hans innleggelse.

«4-åringen» han refererte til var han selv og han forsto at han kjente på de samme ubehagelige følelsene han hadde som 4-åring. Følelser han fremdeles kunne ha i sin nå vel 20 år gamle kropp. 

Den unge mannen fortalte at han i tidligere behandling stort sett hadde blitt møtt av omsorgsfulle og empatiske hjelpere.

Verktøyene de brukte dreide imidlertid om å spørre hva han hadde gjort i dag, om regelmessige rusprøver, restriksjoner, moralprekener, kategoriske oppfordringer samt skremsler om hva som kunne skje, dersom han ikke straks sluttet å ruse seg.

Når han likevel ruset seg ble han etter hvert veldig flink til å tro at noe var feil med ham. At han var ubrukelig og håpløs. At han var dårligere enn andre. At han var en belastning for både familie, venner og samfunn.

Han fortalte at han følte på mer og mer skam.

Foto: Shutterstock

Så hvordan møter vi behandlere disse unge?

• Den tause, rebellen, bråkmakeren og den som har begynt med rus?
• Barn og unge som har møtt belastninger i livet eller har med seg andre sårbarheter?
• De som kanskje ikke har hatt nok forutsigbare og sensitive omsorgsbetingelser?
• De som ikke i stor nok grad ble sett før problemene oppsto eller mens problemene pågikk?
• De som mangler eller har varierende erfaring med hjelp til å «oversette» ubehageligheter?
• De som behøver hjelp med å finne gode alternativer til å føle mestring og kontroll?
• De som kanskje fremdeles står midt oppe i problemet?

Hvordan kan vi skape trygge lærings- og erfaringsarenaer for sam-regulering, slik at disse unge kan få en ny anledning til å lære seg selv-regulering? 

Etter min erfaring trenger disse unge i større grad enn andre, å møte relasjonseksperter, for å overkompensere og reparere sammen med pasienten. Slik at de får tillit nok til å senke guarden og dermed bli tilgjengelige for psykoedukasjon. 

Barn tilpasser seg sine omsorgsbetingelser – til det ikke går lenger

Mannen jeg møtte fortalte om en oppvekst der han hadde hatt uforutsigbar og varierende tilgang til omsorg og trøst, altså usikker sam-regulering.

Som barn kunne han føle at noe var feil og ubehagelig, men han forstod ikke hva som var feil. Bare at han måtte vekk fra den vonde følelsen.

Den følelsen måtte enten distraheres, overdøves eller dopes ned. Det skjedde først gjennom å bli klassens klovn, bråkmakeren, rebellen, og etter hvert ved hjelp av rusmidler.

«- Først med rus kan jeg være meg selv, der har jeg gjengen min, mine likeverdige, de som forstår meg, de som ikke dømmer meg, da kan jeg konsentrere meg, da presterer jeg bedre forda kan jeg føle meg stolt.» 

Bevissthet og selvinnsikt er en forutsetning for å i det hele tatt kunne ta et valg

Mannen oppsummerte med at han kunne kjenne igjen at den vonde følelsen som han ruset bort, faktisk var den samme vonde følelsen som han hadde hatt helt fra han var et lite barn.

Senere fortalte han at det hadde hjulpet veldig i den tøffe reisen mot å endre livet mot noe bedre, å minne seg selv å tenke på hva han ville gi «4 år gamle seg» når den ubehagelige følelsen kom.

Hva «4-åringen» egentlig trengte, og hvordan han da kunne trøste og regulere seg selv.

TSB - 20 år

I år markerer TSB – Tverrfaglig spesialisert rusbehandling – 20-årsjubiléum. Det er både kort tid og en evighet (særlig for en pasient som er 20 år gammel). For TSB har det i løpet av disse 20 årene skjedd mye bra, men jeg mener at samtalen med denne mannen jeg møtte på rusakuttmottaket også illustrerer at dette faget kan, og må, fortsette å utvikle seg.

Det er blant annet derfor det er så spennende å jobbe med dette – vi er i aller høyeste grad med på å skape og utvikle faget mens vi går.

En viktig utvikling i rusbehandling har vært at man nå i mye større grad fokuserer på bevisstgjøring av «rusens psykologiske funksjon». Selvsagt er det fremdeles viktig å se på rusmidlers fysiologiske effekter, men vel så viktig er det å jobbe med å kartlegge og få hjelp til å bevisstgjøre seg rusens psykiske, emosjonelle, sosiale og kognitive effekter. 

Rusens funksjon for denne unge mannen var åpenbart å slippe unna en uutholdelig følelse, som han ikke helt visste hva var eller kunne beskrive, men den inneholdt nok både angst, redsel, avmakt og skam.

Kartlegge rusens funksjon

Ikke alle pasienter i TSB har hatt en slik oppvekst som den unge mannen. Men felles for alle jeg har møtt er at rusen fyller en mye større funksjon enn kun å fysiologisk dempe abstinenser og angst.

Gjennom å kartlegge rusens funksjon åpner det seg helt andre muligheter for psykoedukasjon, innsikt og målrettede tiltak. Dette tar tid, og det krever at vi viser tålmodighet og omsorg.

Samt at vi investerer i å bygge opp hjelpeapparatets relasjonskompetanse og relasjonsressurser. 

Tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB) - pakkeforløp