Er sakkyndiges vurdering av tilregnelighet i Norge god nok?

I kjølvannet av 22.juli-saken fikk norsk rettspsykiatri mye kritikk. Både deres manglende vurdering av psykose og manglende forskning på området fikk kritikk.

Foto: OUS

Vi laget derfor et forskningsprosjekt for å undersøke kvaliteten på sakkyndige utredning av lovbrytere som kan være psykisk syke. Vi ønsket også å se om sakkyndige hadde endret praksis etter 22.juli-saken.

Jeg har lest og gjennomgått 500 rettspsykiatriske erklæringer skrevet i perioden 2009-2018, og noen av funnene vi gjorde vekker bekymring.

Utredningsmetoder

Vi ønsker at vurderingene skal være så grundige som mulig. Vi vet at kvaliteten på utredninger av psykisk lidelse ofte blir bedre når man bruker kartleggingsverktøy og utredningsinstrumenter. I tillegg vet vi at det er nødvendig å innhente og bruke informasjon fra mange kilder for å få gjort en god nok vurdering.

Vi fant at sakkyndige brukte minst et instrument for vurdering av psykisk lidelse i halvparten av erklæringene. Dette er et høyt antall sammenlignet med internasjonal forskning på rettspsykiatriske erklæringer. Vi fant også at alle sakkyndige viser til informasjon fra andre kilder, først og fremst politidokumenter, men mange innhenter også journaler fra sykehus og fastlege.

Noen bruker informasjon fra barnevern, skole og PP-tjeneste, eller fengsel dersom det er relevant. Selve utredningsmetodene de sakkyndige brukte i erklæringer var derfor veldig gode, og følger internasjonale anbefalinger.

Symptombeskrivelser

De fleste alvorlig psykisk syke lovbrytere som blir vurdert utilregnelige har en psykose. Dette er en tilstand hvor man mister kontakten med virkeligheten, og kan høre og se ting som ikke er der. Slike symptomer kaller vi vrangforestillinger og hallusinasjoner.

Når retten skal vurdere om en lovbryter har vært utilregnelig, er det viktig at de får god informasjon om hvorvidt han eller hun hadde vrangforestillinger og hallusinasjoner på den tiden de utførte forbrytelsen.

Våre funn viser imidlertid at de sakkyndige i liten grad beskriver hvorvidt lovbryteren hadde mistet kontakt med virkeligheten og hørte stemmer på handlingstiden.

Vi er ut fra dette bekymret for om retten får nødvendig informasjon om alvorlig psykisk syke lovbryteres helsetilstand til at de kan foreta en grundig overveielse av om vedkommende var tilregnelig eller ikke.

Endringer etter 22.juli-saken

Vi fant at de sakkyndige i større grad brukte kartleggingsverktøy og utredningsinstrumenter i tiden etter 22.juli-saken enn hva de gjorde før. Om dette skyldes kritikken rettspsykiatrien fikk da, eller om det er andre årsaker, vet vi imidlertid ikke.

Derimot fant vi ingen endringer til det bedre når det gjaldt hvilke symptomer på psykisk lidelse de sakkyndige beskrev at lovbryteren hadde på den tiden han eller hun utførte forbrytelsen. Det er heller en svak endring til det verre.

Konklusjon

Vi konkluderer derfor i vår forskning med at sakkyndige i Norge bruker gode utredningsmetoder, men at de likevel ikke klarer å beskrive de viktige symptomene på psykisk lidelse som retten trenger informasjon om for å kunne ta stilling til tilregnelighetsspørsmålet.

Vi mistenker at de sakkyndige legger mer vekt på hvilken diagnose de mener lovbryteren hadde og ikke symptomene, selv om det siste er viktigst. Vi mener derfor det er nødvendig å gjøre endringer i hvordan disse vurderingene gjøres og nedtegnes, slik at vi sikrer at retten får den informasjonen de trenger.

Utilregnelighetsvurderinger er svært viktige for samfunnet og for den enkelte psykisk syke lovbryter, for de kan føre til enten langvarig behandling i psykisk helsevern eller en langvarig fengselsstraff ved alvorlige forbrytelser.

Som samfunn er vi pliktige å gjøre det vi kan for å sikre at det er de riktige personene som blir straffri etter alvorlig kriminalitet.

Lenker:

Rettspsykiater skrev doktorgrad om utilregnelighet

Systematic recording and assessment of psychotic symptoms in forensic evaluations of criminal responsibility in Norway 2009-2018

SIFER - Nasjonalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri