Gravid igjen etter dødfødsel - hvordan møter vi kvinnen?

Våren 2023 er Maren (33 år) gravid for andre gang og snart 30 uker på vei. Fra før av har hun og samboeren Christoffer en datter, Ada, som er 2 ½ år gammel. 

Hele familien gleder seg til å få en lillebror om noen måneder, men en mandag i april legger hun merke til at det er mindre liv i magen.

De tar kontakt med Fødeavdelingen på Rikshospitalet og under kontrollen klarer ikke jordmor eller legen å finne noe hjerteslag.

Sjokket og sorgen over døden av det ufødte barnet er stort. De får tett oppfølging av jordmødrene og sosionom under og etter fødselen av deres lille gutt og de blir rådet til at også storesøster Ada skal få hilse på babyen Mio, mens de er på Rikshospitalet.

Foto: Maren G.

De fleste kvinner blir gravide igjen

I Norge ble det i 2023 registrert 140 dødfødte etter 22.svangerskapsuke. Det tilsvarer 2,7 dødfødte per 1000 fødte (Medisinsk fødselsregisters Statistikkbank).  

De fleste kvinner blir gravid igjen under 6 måneder etter dødfødselen og er fortsatt i sorg over barnet som døde. Det er viktig at vi som helsepersonell forstår dette, og tar høyde for hva det kan føre med seg av psykiske plager og tilknytningsproblematikk. (Landsforeningen uventet barnedød – LUB)

Også Maren blir gravid igjen, mens de ennå står midt i sorgen i sommer 2023. Det kjennes til å begynne med, som en lettelse at det gikk så fort. Samtidig kjenner Maren raskt at dette svangerskapet kommer til å bli vanskelig for henne.

 - Frem til uke 12 var jeg uansett forberedt på at alt kan skje, men usikkerheten ble ikke bedre etter det.

Foto: OUS

Hvordan helsepersonell bør møte kvinnen

Hun kjenner seg litt reservert og gleden over det nye barnet i magen kommer med forbehold. Samtidig med at hun gleder seg, står hun også fortsatt i en voldsom sorg over Mios død. 

Hva om de heller ikke denne gangen får beholde barnet? Venner og familie ser ut til å slappe litt mer av etter at hun har kommet over uke 12, men Maren og Christoffer klarer ikke å slappe av.

For Maren blir det tyngre og tyngre utover i svangerskapet og bekymringen topper seg når de nærmer seg uke 29, da Mio døde i magen. Jordmor på Svangerskapspoliklinikken anbefaler Maren å snakke med sosionomen på Rikshospitalet.

Gjennom det videre svangerskapet møter Maren sosionomen regelmessig, noen ganger også sammen med Christoffer. I samtalene forteller Maren om en overveldende skyldfølelse over å ikke ha merket noe før Mio døde.

Obduksjonen viste at Mio døde på grunn av infarkter i morkaken. Selv om det er ikke noe Maren kunne ha gjort for å unngå det, kjennes det sånn om hun har sviktet, at hun burde ha merket noe tidsnok for å kunne redde Mio. I det nye svangerskapet føler hun seg alene om ansvaret for å oppdage om noe er feil.

- Jeg begynte å overtolke alle observasjoner og endringer i babyens aktivitetsmønstre og hadde massevis av krisetankene. Jeg gråt mye på kveldene, når bevegelsene uteble.

Nytt svangerskap kan oppleves som en berg-og-dalbane

De kommer til hyppige kontroller på Rikshospitalet og på helsestasjonen, men selv en ultralyd ga Maren kun trygghet i noen få dager, siden hun har erfart at ting kan endre seg så raskt. Maren klarer heller ikke å finne ro, når hun nærmer seg terminen. Tvert imot blir hun stresset over at barnet i magen nå kunne overleve om det var født, mens det føles som meget risikabelt inne i magen, hvor ingen ser om noe går galt.

Landsforeningen uventet barnedød (LUB) har klare anbefalinger til helsepersonell som møter kvinner som er gravid igjen etter en dødfødsel. Forståelse for at et nytt svangerskap er en emosjonell berg-og-dal-bane og at kvinnene ofte kjenner på et stort ansvar for et vellykket utfall av graviditeten er essensielt. Også kontinuitet i oppfølgingen og stor tilgjengelighet av helsepersonellet løftes frem som vesentlig, slik at kvinnen kan ta kontakt når redselen tar overhånd.

Ofte vil sykehuset tidlig overta svangerskapsomsorgen. Her kan vi bidra med kvalitetssikret informasjon, oppfølgings- og fødeplaner og ikke minst veiledning, trygging og støttesamtaler. Ofte kan en tverrfaglig oppfølging av jordmor, lege og sosionom være hensiktsmessig. 

Trengte mye støtte underveis

En vårdag i mars 2024 føder Maren en frisk og fin datter og familien på fire er endelig komplett. Når Maren tenker tilbake på svangerskapet i dag, er det ikke vanskelig for henne å sette ord på hva som har hjulpet henne underveis:

- For meg har det vært til hjelp å være åpent om mine følelser med min familie og mine venner. Sorgen og bekymringene gjorde at jeg endret meg som person. Siden de som står meg nær visste hva vi sto i, var det lettere for dem å forstå meg.

- Dessuten var det viktig for meg at de visste at vi var gravid igjen, i tilfelle jeg trengte deres støtte hvis noe skjedde underveis, sier Maren.  

Foto: Maren G.

Vi må tørre å snakke om det vanskelige med mor

Psykologspesialist og spesialrådgiver ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Gro Vatne Brean (2023), påpeker at det å våge å møte sorgen og savnet over det døde barnet, er avgjørende for at foreldrene kan ta inn det nye barnet. Derfor må vi som helsepersonell tørre å snakke med mor om vanskelige temaer, må tåle mors gråt, stillhet, sinne og all verdens følelser uten selv å bli reaktiv.

- Vi fikk veldig tett oppfølging under svangerskapet både på Rikshospitalet og på helsestasjonen i kommunen, sier Maren. - Det var helt avgjørende for oss, at vi kunne bygge opp en trygg relasjon til de ansatte vi møtte der og at vi fikk tilbud om å ta kontakt når som helst, når jeg var bekymret.

Jeg takket ja til all hjelp, som vi fikk tilbud om og de regelmessige samtalene med sosionomen på Rikshospitalet, som har møtt andre par i samme situasjon, har vært en stor støtte for meg. Med henne kunne jeg snakke åpent om mine tanker og følelser, uten å bekymre meg for å være en belastning for noen. Vi snakket om balansen mellom jobb og sykmelding mot slutten av svangerskapet og sosionomen veiledet oss også i hvordan vi kunne snakke med datteren vår om det nye svangerskapet.

Maren var aldri i tvil om at hun ville føde på Rikshospitalet igjen.

– Det føltes trygt å føde på Rikshospitalet, hvor jordmødrene visste hva vi hadde vært gjennom og hadde forståelse for hvor vanskelig det var for oss. Det var faktisk en av jordmødrene som vi møtte under fødselen av Mio som tok imot vår datter Mathilde.

Opptatt av å tillate begge følelsene

I møte med helsepersonell er det noen grep Maren opplevde som spesielt viktig.

- Det er godt om man kan slippe å måtte fortelle alt på nytt, når man møter en ny jordmor eller lege og vi satt veldig pris på at de fleste leste seg godt opp på historien vår før de møtte oss.

Når helsepersonellet anerkjenner at man har vært gjennom et traume, slipper man å føle seg hysterisk. Å oppleve en dødfødsel påvirker din psykiske helse over lang tid og jeg opplevde en nokså irrasjonell frykt og bekymring, som var vanskelig å håndtere.

Også etter fødselen av Mathilde står Maren fortsatt i sorgen over Mio. Hun er opptatt av å tillate begge følelsene – gleden over det det nye barnet og sorgen over det barnet de mistet.

– Du erstatter ikke ett barn med et annet og det er viktig for oss å anerkjenne at Mio er en del av vår familie. Også storesøster Ada snakker fortsatt masse om Mio og han er en del av hverdagene våre. Sorgen blir ikke borte av det nye barnet, men det blir en ensom sorg, fordi verden rundt oss nå først og fremst ser gleden over Mathilde, som så klart er stor!

Familier som har opplevd en dødfødsel eller annen uventet barnedød kan få tilbud fra Landsforeningen uventet barnedød (www.lub.no) som tilbyr sorgstøtte og likepersonstøtte. Også mange helsestasjoner har samtaletilbud for foreldre, som trenger noen å snakke med både under svangerskap og etter fødselen.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med foreldrene, som har godkjent publikasjon. Bilder: Maren G.

Kilder:

Medisinsk fødselsregisters (MFR)  Statistikkbank (underlagt Folkehelseinstituttet, www.fhi.no) F2 -b5 – registrert dødfødsler siden 1967. https://statistikkbank.fhi.no/mfr/

Landsforeningen uventet barnedød (LUB), Å få barn igjen etter å ha mistet, https://lub.no/sorg-og-stotte/a-fa-barn-etter-a-ha-mistet/

Brean, Gro Vatne (2023); Psykisk helse i svangerskap og barseltid, Gyldendal. S. 144-158