Jordmor: Gry Molvær

Intervjudato: Oktober 2020. 

Jeg prøvde lykke i litt av hvert som ung og hadde en del dårlige opplevelser under en del dårlige sjefer. For å bryte med det peilet jeg meg inn på sykehusverdenen og fikk min ilddåp på akuttmottaket i Fredrikstad. Så ble jeg snappet opp av legemiddelindustrien. Der var jeg i 15 år før jeg begynte å savne lukten av sagmugg og skjønte at jeg måtte komme meg nærmere folk og pasienter igjen. Jeg ville ha farten og spenningen jeg husket fra akuttmottaket, men etter femten år uten å praktisere som sykepleier følte jeg behov for påfyll og jeg satte meg på skolebenken. Det var da jeg skjønte at den farten og spenningen jeg var ute etter kunne jeg få som jordmor, og det er derfor jeg er her nå. Farten og spenningen, den fikk jeg, og mere til.

I disse dager læres jeg opp til å overta som mellomleder her og gleder meg til å ta fatt i det.

Livets skjønneste skjørhet

Kvinnene jeg møter her på føden har det vondt, de er redde og bekymra. Jeg møter dem i en slags krise, en krise som oftest leder til skyhøy lykke, men som også, noen få ganger, ender i bunnløs sorg.

«Det nytter ikke å komme inn her med sminka fjes og fasade. Her blir du konfrontert med virkeligheten bak sceneteppet. Her får du se mennesker fra sin mest ærlige og sårbare side. Det å få være med dem på en av de største reisene i livet deres gir en ekstra dimensjon til alle jeg jobber sammen med, en ekstra dybde som menneske som vi jordmødre får ved å ta del i mirakler.

Kanskje der er derfor jeg har et så supert team av medarbeidere rundt meg? Selv den mest erfarne jordmor kommer ut av fødestua med røde kinn etter en bra fødsel. Alt er så umiddelbart og ekte her, når du er villig til å vise hvem du er og gi det du har.»

Og føden oppleves som en akuttavdeling. For selv om vi vet at når en kvinne er gravid så ender det som oftest i en fødsel rundt 40 uker etter unnfangelsen, så vet vi aldri helt når og hvordan det vil skje.

Å føde barn er det mest naturlige i verden. Vi mennesker har gjort det så lenge forplantning har betydd overlevelse. Derfor er det fint å se sterke, sunne, friske kvinner føde på stadig mer kreativt vis, som her hos oss på Føde Barsel A eller på ABC.

Samtidig så er det sånn at med stadig flere behandlinger for stadig flere sykdommer og med kunstig befruktning som en mulighet folk benytter seg av så er det mulig å gjennomgå graviditet for flere og flere kvinner, også de som tidligere ikke tålte påkjenningen. Det er økende behov for mer og mer kompleks kompetanse på fødestuene.

Føden er et godt sted å være

Her hos oss har vi en kjempespennende arbeidsplass og jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Hver dag er det noe å lære og hver dag er det noe jeg kan lære bort.

Vi står på intenst i perioder og det du leser om i avisa stemmer mye med virkeligheten. Heldigvis finnes det perioder det går an å hente seg litt inn igjen. Og det er lite gjennomtrekk, så uholdbart er det ikke.

Vi er en stor avdeling med mange ansatte som alle tar med seg sine personligheter, og det kommer et hav av mennesker til oss som alle har følelser og nerver i en tynn tråd. Det krever sin kvinne med diplomatiske ferdigheter å lande dette flyet på en måte som gjør at alle blir fornøyd. Alt ligger til rette for at det kan bli friksjon mellom alle tannhjulene som skal gå som en maskin. Det er da vi jordmødre bretter opp ermene og bruker vår kunnskap og erfaring, hele tiden med det som mål at kvinnene skal synes opplevelsen av å føde hos oss var så god at det er hit de vil komme også neste gang.

Med litt kjærlighet kommer du langt

Å dempe angst og stress i kvinnen som skal føde er av stor verdi for dem, men også for oss. Så selv om alt er hektisk rundt oss så er det roen som gjelder, en dempet atmosfære. Kjærlighetshormonet, oxytocin, det er vår allierte, det er det som setter i gang riene. Da må vi legge vekk skriking og høye skuldre og være imøtekomne og milde.

Det kan vi jo ikke være hvis vi som jobber her ikke føler oss vel. Derfor jobber vi mye med trivsel og miljø sånn at vi som jobber har de rette forutsetningene for å skape det trivelige rommet alle kvinner ønsker å føde i.

Det er nok ikke bare en oppskrift for å få til det, men hvis du spør meg som er verneombud så har det fysiske miljøet vi omringer oss med mye å si. Vi har brukt tid på å fjerne rot, organisere oss bedre, male, fikse og henge opp utsmykning.

Vi setter i gang interne konkurranser i trappeløp og heier hverandre i gang med fysisk aktivitet.

Vi dyrker frem en kultur der det er lov å spørre og der vi lærer av hverandre. Vi øver på sutur sammen første torsdag i hver måned. Vi diskuterer anatomiske rifter, Vi har en gruppe som er eksperter på støtte og som tilbyr øving på dummies. Vi har spesialister på HIV. Og nå har vi brukt mye tid sammen på å bli trygge på smittevern, på trygg av- og påkledning og på hvordan vi skal håndtere viruset vi alle er opptatte av om dagen. Det er viktig at vi har indre ro og trygghet for det smitter over på pasienten.

Også er jeg helfrelst på forbedringsarbeid og LEAN. Og da betyr det masse at vi har en ledelse som gir tommel opp når jeg kommer med mine «crazy» planer. Her får vi lov til å endre på ting og til å prøve og feile. Vi har tillit til hverandre.

Vi må snakke sammen

Men det som kanskje er viktigst av alt både for miljøet, for tryggheten, for roen og alt det andre vi belager oss på er kommunikasjon.

Vi trenger det overalt.

Rundt pasienten bruker vi ISBAR. Det øver vi på jevnlig. ONEWS er både et overvåkingsverktøy, men også et kommunikasjonsverktøy for trygt å kunne formidle tilstand.

I prosjektet «TIMEOUT» samler vi leger og jordmødre rundt kvinnen der fødselsforløpet trekker ut i tid sånn at vi sammen kan snakke oss frem til hva som er riktig for kvinnen. Vi tar hennes ønsker med inn og gir henne tilgang til all vår ekspertise slik at hun kan gjøre informerte valg.

Nå nylig satte vi i gang «Operasjon urverk». Vi har lenge vært misfornøyde med kvaliteten på og relevansen av informasjonen vi sendte med kvinnene ved utreise. For å finne frem til løsningen ga ledelsen oss tid til å trekke ut nær sagt alle de ansatte for samtaler om hvordan de synes problemet skulle angripes. Gjennom disse samtalene kom vi frem til en restrukturering som sørget for færre kokker og mindre søl. Fra nå av skal all informasjon som skal med i utreisekonvolutten sys sammen av de på føde, selv om kvinnene skrives ut fra barsel. Da sikrer vi at de som vet mest om forløp og historikk kan gi den informasjonen som trengs og det blir enklere å formidle det viktigste internt til barsel når kvinner og barn overflyttes dit.

Ved å jobbe på denne måte sparer vi oss og andre for mye ekstraarbeid i etterkant og sikrer bedre kvalitet.

Sånn type forbedringsarbeid kjennetegner oss som avdeling. Mange av LEAN-forbedringene er så innarbeidet at vi ikke lenger husker hvordan det var før endringene.

Jeg har også sett verdien av tydelig og presis kommunikasjon nå som vi har COVID-19 å forholde oss til. Det har etter hvert blitt mange beskjeder og kontrabeskjeder og et virvar av informasjon å forholde seg til. Jeg må være trygg på hva jeg skal gjøre for den roen smitter over på fødekvinnene og deres pårørende.

Mange av dem er ekstra urolige for det de har lest i media, men for vår del har det gått overraskende greit. Støtteperson har fått være med på fødsel hele veien, for det meste også ved keisersnitt, og nå får de også være med i barsel. Vi møter stor forståelse for at vi må være forsiktige fordi det er store konsekvenser om vi som avdeling ikke lenger kan levere det vi skal. Babyene slutter ikke å komme selv om det er pandemi.

Derfor er jeg glad for at kommunikasjon er tema for Pasientsikkerhetsuka i år. Vi kan alltid forbedre måten vi kommuniserer med hverandre og med pasienten på og trygg informasjonsformidling er kjempeviktig for kvaliteten på behandling.

Selv om jeg nå trer over i mellomledernes rekker kommer jeg til å fortsette å holde fakkelen høyt og lete med lupe etter forbedringsprosjekter vi kan gå i gang med.