#vierous

Foretakshovedverneombud: Line Blystad

Min reise inn i vernetjenestens verden startet på det som for mange verneombud vil være gjenkjennelig vis; jeg ble spurt om jeg kunne ta på meg å være verneombud for mitt arbeidssted og jeg takket ja. Så er det jo ofte sånn at det som starter tilfeldig, det blir en mye større del av livet ditt til slutt en du noen gang skulle trodd. Fra lokalt verneombud ble jeg klinikkverneombud, men det var før sammenslåingen, da det var et uskyldig og ikke så tidkrevende verv. Etter sammenslåingen ble hverdagen en helt annen, og det jeg hadde sagt ja til ble en frikjøpt heltidsstilling.

Intervjudato: September 2020.

Så har jeg også fått prøvd meg i en lederstilling underveis, men da jeg fra februar i år trådde inn som foretakshovedverneombud skjønte jeg hva tiden min fremover skulle gå til. Men ingen ante vel i februar i år helt hva som ventet oss like rundt hjørnet.

Nå har det seg sånn at jeg egentlig aldri har hatt det sånn at jeg har ivret spesielt for en særskilt del av vernetjenesten. Det er ikke sånn at jeg er spesialist på psykososialt stress, eller at jeg er mest opptatt av fysisk miljø, eller at jeg har tilbøyeligheter i noen sånn form, egentlig. Det som er min fanesak er at jeg vil at vernetjenesten skal organiseres på en god måte slik at verneombudene har et velfungerende apparat i ryggen.

Et velfungerende apparat i en vanskelig tid

Og et sånt apparat ble det behov for når pandemien kom til Norge. Og allsidigheten i apparatet likeså. For henvendelser fikk vi naturlig svært mange av, og de varierte i tema i stor grad. Selv om mangel på utstyr, eller frykten for mangel på utstyr, er det vi kanskje husker best så var det tusenvis av spørsmål som plutselig kom seilende, fra et lokalt apparat som våknet til live i krise.

Det vi også kommer til å huske særskilt er det enorme informasjonsbehovet som oppstod i usikkerheten. Og hvor krevende det var å møte det behovet, når informasjonen stadig ble skiftet ut og ting forandret seg så raskt.

Bilde av foretilitsvalgt Line Blystad

Foretilitsvalgt Line Blystad

Jeg er så inderlig stolt av måten verneombudene responderte på krisen som oppstod da covid-19 kom, og av måten vi ble en viktig partner for ledelsen i en krevende tid. Jeg må si at det har vært helt spesielt å få være med på noe sånt, en organisasjon som blir utsatt for et enormt trykk, men som har evnen og viljen til å stå det av. En stor takk fortjener dere alle sammen, dere flotte menneskene som sier ja til å ta på seg verneombudshatten der ute.

Vi har lært litt av krisen også. Og jeg tror det er nyttig at kriser kommer fra tid til annen for å tvinge oss til å tenke nytt. Vi lærte hvor raskt og treffsikkert vi kan agere når beslutningsdyktig stedlig ledelse settes ned i en krise. Vi lærte styrken i å jobbe mot et felles og klart definert mål. Vi har lært noe om hvor viktig helsebringende turnus er. Og som resten av landet så har vi lært ett og annet om fjernarbeid.

Men vi har også sett at selv om oppdragene som sendes nedover i linjen er tydelig formulert så tolkes de forskjellig ute i organisasjonen. Det fører til ulik praksis på forskjellige steder, og det fører til frustrasjon og mer usikkerhet. Tydelig og god ledelse er viktig når usikkerheten rår og når vi må tenke nytt.

Rask omstilling fikk vi til

Omstilling kan oppleves krevende både mentalt og fysisk. Det koster faktisk en del energi å legge sine egne gode ideer bort til fordel for nye måter å arbeide på, tenke på eller gjøre ting på. For ikke å snakke om usikkerheten som ligger i det å ikke vite hvor lenge vi skal måtte holde på med endringene, eller å ikke vite om hverdagen noen gang blir slik den var.

Men litt gøy er det også. Makan til kvantesprang i teknologisk utvikling har vel OUS aldri sett før. Det synes jeg var på høy tid. Selv den mest sidrumpede blant oss har evnet å ta i bruk teknologi som har endret måten vi kommuniserer og samarbeider på. Ja visst har det skapt utfordringer, men det har også skapt muligheter og vi har sett nye måter å kommunisere med hverandre på og samarbeide.

Jeg slår derfor et slag for alle som har turt å lene seg fremover og prøve nye måter å løse utfordringene på.

Fremoverlente handlinger må selvsagt være i harmoni med gjeldene lovverk, regler og retninger. Arbeidsmiljøloven gir tydelige føringer for hva slags arbeidsliv vi skal ha. Jeg ivrer for et arbeidsliv som legger til rette for bred medvirkning og involvering av ansatte. Jeg mener at den organisasjonen vi har eksisterer i et fellesskap. Det innebærer at alle må gis en reell mulighet for å kunne mene noe om retning, organisering, prioritering, oppgaveløsning, kultur og samarbeid for å nevne noe.

Vi har unik kompetanse i alle ytre ender av vår organisasjon og den må vi evne å dra nytte av. Samtidig hviler det et ansvar på hver og en i å forvalte medvirkningsmuligheten på en konstruktiv måte. Medvirkning handler om mer enn bare å sette fingeren på alt som ikke fungerer optimalt. Det handler også om å finne løsninger og ikke minst slutte seg opp om løsningene på en slik måte at de faktisk kan bli gjennomført. Når jeg snakker om at organisasjonen vår eksisterer i et fellesskap er det jeg egentlig prøver å si at det er handlingene vi gjør i fellesskap som skaper det sykehuset vi ønsker å være.

Verdier og kultur

Som nytt foretakshovedverneombud må jeg si jeg er ekstremt heldig. Jeg har aktive og engasjerte klinikkhovedverneombud i alle klinikker. De gjør en fantastisk jobb hver dag ved å skape en solid vernetjeneste med trygge og kompetente verneombud som utgjør en forskjell i virksomheten. Jeg har dyktige kollegaer rundt meg som bidrar både med å ta opp problemene, men også med å komme med løsningene.

I fellesskap legger vi retning for vernetjenesten i OUS. Og i fellesskap gir vi hverandre råd, støtte og mot til å stå i ulike utfordringer.

Og når jeg snakker om mot i denne sammenhengen, så tenker jeg at det henger tett sammen med kultur. Jeg har erfaring fra kreftklinikken, som har arbeidet en hel del med kultur og verdier. Klinikken har blant annet definert verdien «mot». Det synes jeg er litt spenstig og annerledes.

Fra meg selv kjenner jeg at mot ikke nødvendigvis gir meg retningen jeg skal bevege meg mot, men at det har gitt meg den nødvendige motivasjonen til å tro på meg selv, selv når jeg har sommerfugler i magen og egentlig har mest lyst til å snu i døra.

Jeg synes det er nydelig at vi kan oppmuntre hverandre til å tørre å prøve. At vi kan støtte hverandre og heie på hverandre. Men med modighet må det være rom for å feile. Det gjelder også når vi snakker om pasientnært arbeid.

Betydningen av det å ha et godt arbeidsmiljø, der det er trygt å snakke om avvik, feil og forbedringer er livsviktig, spesielt i vår bransje som bygger på pasientsikkerhet.

Det er derfor gledelig at betydningen av kultur og verdier har fått større plass i organisasjonen de siste årene. At «HMS og pasientsikkerhet skal sees i sammenheng» er et uttalt mål som vi i vernetjenesten ønsker å støtte opp under.

Fant du det du lette etter?