Nevrokirurg: Pål Rønning

​– Ja, jeg hadde virkelig ikke lyst til å studere medisin i det hele tatt, det var faktisk det siste jeg kunne tenke meg, sier Pål og ler. 

– Året etter militæret, begynte jeg så smått å studere flere fag på Blindern som jeg syntes var gøy. Utfordringen med det var jo at det favnet mellom alle de ulike fakultetene, og munnet liksom ikke ut i noe. Så etter hvert var jeg nødt til å finne et minste felles multiplum, og det var vel sånn jeg kom frem til at medisin var det som faktisk tilfredsstilte de fleste tingene jeg syntes var morsomt likevel. I tillegg så jeg at ved å studere medisin så var det mulighet for forskjellige karriereveier i den den andre enden, enten som lege, forsker eller byråkrat. For meg, som ikke helt visste hva jeg ville bli, så ble det å studere medisin, en slags måte å utsette det å gjøre et valg, forteller han.

En blanding av interesser og tilfeldigheter

Nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitaletbestår av poliklinikk, operasjonsavdeling, sengepost og overvåkning. Der behandler de og gir pleie til mennesker med lidelser i hjerne, nakke og rygg. Hoveddelen av pasientene kommer som følge av planlagt kirurgi, mens omtrent en tredjedel får øyeblikkelig-hjelp behandling.

Det ble åpenbart lege av deg til slutt, men hvorfor akkurat nevrokirurgi? 

– Litt tilfeldig var det nok at jeg havnet akkurat her, men under studiet så var jeg alltid veldig glad i nevrofagene, og så vel for meg at jeg skulle bli nevrolog eller noe i den duren. Da jeg var i turnus derimot fikk jeg en følelse av at det kanskje kunne være spennende med noe mer kirurgiskorientert. Så, helt mot tampen av turnustjenesten bestemte jeg meg for å sende avgårde en e-post til nevrokirurgisk avdeling. Tilfeldigvis så var det en vikarierende sjef som mottok e-posten den dagen, og han inviterte meg til en samtale og det ble rett og slett ble starten på min karriere som nevrokirurg, enkelt forklart.

Pål forteller videre at han tok hele utdanningsløpet med LIS utdanningen på Ullevål og kom opp til Rikshospitalet i 2010. Avdelingen har 18 sengepostplasser, 11 intermediærplasser og 6 overvåkningsplasser. 
Det er en stor avdeling og rollen som seksjonsoverlege fikk han i 2020.

Hva slags pasienter jobber du hovedsakelig med?

– Pasienter med svulster i hodet, er det jeg jobber utelukkende mest med. Det være seg godartet eller ondartet, samt pasienter som har sykdommer i karsystemet som kan behandles kirurgisk i hodet. Det er ganske spisset. Vi har jo forlatt litt den tilnærmingen der vi tidligere i større grad var generalist til at vi nå er veldig seksjonert, med de fordelene og ulempene det innebærer. 

– Det jeg syns er mest spennende med nevrokirurgifaget, er den umiddelbare feedbacken, og at avstanden fra store misærer, til at ting går veldig bra, er så veldig liten. Den umiddelbare feedbacken kan være at pasienten er ved sine fulle fem, snakker, ser, beveger armer og bein og kan gjøre godt rede for seg og så videre. Dessverre hender det også at vi berøver pasienten for noen av disse funksjonene. Da har inngrepet ikke gått så bra, og det er jo en kombinasjon av hvor alvorlige svulster det er og hvor vanskelige sykdommer det er snakk om. 

– For mange høres det kanskje veldig rart ut at jeg synes dette er spennende, men det er jo litt det som er greia med nevrokirurgi, de små marginene.​

Pål presiserer at det alltid er en stor avveiing mellom det pasienten kan vinne på at det gjøres et inngrep, opp mot den risikoen inngrepet representerer. Og at i det øyeblikket risikoen ved et inngrep blir større enn hva pasienten kan vinne på det, så er det ikke indikasjon på å gjøre det lenger. 

– Det har hendt at vi har hatt pasienter hvor vi har tenkt at okay dette her er litt på grensen av hva vi kanskje kan få til, og blir selvfølgelig da veldig fornøyde når det går bra, og syns det er utrolig tungt dersom det ikke går bra. Og det er jo kanskje noe av det som er mest fascinerende med den jobben her, at du ikke har to dager som er helt like. Det er alltid ulike sjattering av svulster eller problemstillinger du skal inn i. Enkelte dager er du kjempefornøyd fordi du har fått til noe som kanskje var litt sånn i grenseland, mens andre dager er du ganske langt nede fordi tingene ikke har gått så bra. Og så blir du litt avhengig av disse bølgende, at det går litt opp og ned. Så litt paradoksalt kanskje, så er det litt vanskelig å se for seg en annen jobb som bare er helt flatt.

Kirurgipros​jekt i Malawi

I tillegg til rollen som seksjonsoverlege på Nevrokirurgisk avdeling, forteller Pål at han nylig har tatt over stafettpinnen fra overlege Haldor Slettebø, som rådgiver i en 20 % stilling i avdeling for Global Helse. Han forteller at han skal jobbe videre med et kirurgiprosjekt som OUS har i samarbeid med Queen Elizabeth Central Hospital (QECH) i Blantyre, Malawi, og hvor det overordnede målet er å utdanne flere fagpersoner ved hjelp av kompetanseoverføring.

– Ja, dette var altså et prosjekt som Haldor Slettebø startet i 2013, med den intensjon å lære opp flere nevrokirurger i Malawi, samt etablere et bedre sykepleiertilbud innen nevrokirurgi. Da han startet dette prosjektet var det kun èn nevrokirurg på ca. 16 millioner mennesker i landet. Tenk det! OUS bidrar primært med tilgang på faglig kompetente forelesere og veiledere, samt donering av nødvendig utstyr. Jeg har allerede vært der nede to ganger, før pandemien, og vil forhåpentligvis få mulighet til å dra ned igjen om ikke altfor lenge. Det utveksles også personell den andre veien, og om alt går etter planen, kommer den første utdanningskandidaten fra Malawi til OUS etter nyttår for en 6 måneders studie hos oss.

Et spennende fag i stadig utvikling

Pål avslutter med å fortelle at mye har endret seg de siste 10 årene som han har jobbet med nevrokirurgi.

– Mye ny teknologi har kommet på banen, og via forskning har vi blitt mer klar over hva vi skal gå videre med og hva vi ikke skal gå videre med. Det har ført til at vi i dag kan gi behandling til langt flere enn for bare 10-20 år tilbake, og den behandlingen vi gir, den kan vi gi på en tryggere og bedre måte, sier han.