Portør: Ole Martin Hernes

Intervjudato: Januar 2021

I snart 26 år har jeg trilla pasienter rundt i korridorene på Ullevål sykehus. På den tiden er det mye som har forandret seg og jeg har fått vært med på mye som har vært viktig for meg og faget mitt. Jeg har blitt ordentlig glad i arbeidsplassen min og i portøryrket og derfor vil jeg gjerne være med på å gjøre hverdagen litt bedre for de jeg jobber sammen med.​

Å være med i utviklinga 

For meg har det vært viktig å delta der jeg kan. Jeg har sittet som verneombud og som tillitsvalgt og gjennom de vervene har jeg kunnet påvirke prosesser, kanskje ikke alltid så mye som jeg har hatt lyst til, men jeg har i hvert fall fått være med å dytte nåla i riktig retning. Hvis det kan være med å bidra til at de jeg har rundt meg hver dag har det bra så er jeg fornøyd.

Jeg er stolt av å ha satt igjen fotavtrykket mitt både her på sykehuset, men også nasjonalt. Jeg har ivra for fagbrev i portørfaget og vært med på at det gikk gjennom, og nå er vi som sitter i den nasjonale faggruppa for portører stolte av å ha fått på plass tre lærebøker i faget.

Jeg tror nemlig portørfaget har et stort potensial til å utvides i fremtiden. Vi samarbeider med Rigshospitalet i København der de bruker portører til forflytningsoppgaver på post, og vi vet at i Stavanger har de med portører i stansteamet. Dette handler ikke om å dytte noen bort, men å la oss ta oppgaver som vi har kompetanse til å utføre slik at vi kan utnytte høyspesialisert kompetanse smartere.

I fremtidens sykehus tror jeg vår rolle blir annerledes enn den er i dag. Det er mye uforløst potensiale i oss portører, og vi sitter på en erfaring, systemforståelse og en etisk fagtilnærming som jeg tror blir viktig å tappe i helsevesenet fremover.

Når det er sagt så skal vi nok alltid trille pasienter. Det er kjernen av det vi driver med og det er vi stolte av å bidra med. Hver eneste lille bit av puslespillet er viktig for at pasienten skal bli frisk, og vi er stolte av puslespillbiten vår.

​Kultur må bevares

Nå har jeg jo tråkka rundt i gangene her på Ullevål ganske lenge og blitt glad i den kulturen vi har her, det nettverket av mennesker som kjenner hverandre godt, stoler på hverandre og samarbeider bra. Jeg håper den følelsen av samhold blir med videre inn i nye bygg, men jeg er neimen ikke sikker. De nye sykehusene jeg har fått besøke har jeg opplevd som sterile og upersonlige og jeg håper ikke vi er på vei mot noe sånt. Selv om jeg nok er pensjonist lenge før den tid.

Jeg tror at hvis vi ønsker å ta med den gode kulturen inn i nye bygg så er det et ansvar som må ligge på alle, ikke bare på de tillitsvalgte og ledelsen. Vi kan alle ta med oss den gode tonen vi har i dag hvor det enn måtte være hvis vi er opptatte av at det er viktig.

Hos oss på portørstua er det viktig. Der har jeg tilbragt like mange merkedager og høytider som jeg har med familie og venner. Det er en stor bit av livet mitt, og vi er en fantastisk gjeng.

Grunnen til at vi trives så godt sammen tror jeg er at ryggraden i faget vårt handler om å behandle alle mennesker med respekt. For oss er det knekkende likegyldig om du er Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker. Vi treffer på alle slags mennesker og alle skal behandles likt og med respekt. Det tar vi med oss ned på portørstua også. Der trives vi sammen uansett alder, kjønn, legning eller religion.

 Vi skulle nok helst sett at vi hadde litt bedre tid til å sette oss ned i noen minutter på portørstua innimellom, men dessverre har vi veldig mye å gjøre til tider. Alle vil at vi skal komme med en gang, men vi har 1000 oppdrag om dagen så noen må vente. Tenk på det, neste gang du er irritert fordi du må vente, at vi gjør så godt vi kan.

Og hvis du som jobber med andre ting på sykehuset har lyst til å prøve hvordan det er å være portør så kan du bare ta kontakt med meg så skal vi ordne hospitering.»