Sykepleier ved Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral: Stine Beate Dejgaard

​Intervjudato: November 2020

Veien gikk videre innom barnemottak og føde/gyn mottak, før jeg omsider fant frem til AMK og medisinsk nødsentral. Her får jeg all den spenningen, variasjonen og uforutsigbarheten jeg lengtet etter og mer til.

Nå kan det jo fort høres ut som at det å jobbe med akuttmedisin kun er positivt, og noe som passer for alle, men det er nok ikke sant. Det å jobbe på Norges største akuttmedisinske kommunikasjonssentral, det er en ekstrem jobb som på ingen måte passer for alle.

Du skal inneha en rikelig mengde med mot og indre ro for å kunne lose mennesker gjennom en nødsamtale og den krisen de opplever når de ringer til oss på 113.

Det vi jobber med er multitasking på ett ekstremt høyt nivå og du må ha en høy simultankapasitet. Samtidig som at vi gjør utspørring etter Norsk Medisinsk Indeks skal alt loggføres og dokumenteres. Parallelt med det skal vi kanskje veilede i hjerte-lungeredning eller annen livreddende førstehjelp. Vi skal ha full oversikt over hvor ambulansen er i forhold til pasienten til enhver tid og vi skal fortløpende vurdere behovet for eventuelle ekstra ressurser det kan bli behov for.

Her på AMK går stoppeklokken, kanskje mer enn noe annet sted. En nødsamtale skal besvares innen 10 sekunder. I løpet av 90 sekunder, skal du ha kartlagt adresse, bevissthetsnivå, pust, sirkulasjon og vurdert behovet for ambulanse. Alt du sier blir lydlogget. Alt du gjør må tåle ettertidas lys. Alt kan få betydning for en tragedies etterspill.

Hvis du sier ting på en feil måte kan det få store konsekvenser. Måten du ordlegger deg på og hvilken tone du bruker kan gjøre mer skade enn det som allerede er tilfelle. Det er lite som skal til når marginene er så små. Vi gjør alt vi kan for å være tydelige og holde innringers stressnivå nede i situasjonen.

Også må du ha evnen til å nullstille deg. Du må være forberedt på å få samtaler om alt fra ukompliserte neseblødninger til de forferdeligste skjebner. Neste innringer venter alltid. Du må legge det du har gjort til side, for å hjelpe nestemann. Sånn er det bare.

Derfor vet jeg at de jeg har rundt meg på jobb har kvaliteter av det sjeldneste slaget og helt unike livserfaringer. De er min støtte og de er min ventil når jeg må bearbeide det jeg har vært med på. Det hadde ikke gått uten dem. Uten fellesskapet, hadde vi ikke klart å stå i alt vi gjør hver dag.

Når alt dette er sagt, og jeg har vært ærlig på at det noen ganger er vanskelig, så er jeg utrolig takknemlig for jobben min. For variasjonen og utfordringene den byr på, som jeg tross alt ønsker meg og fordi den gir meg en umiddelbar følelse av at det jeg gjør har en håndfast verdi for andre mennesker.

Når skille mellom nød og unød blir vanskelig

Da COVID-19 kom eksploderte nødtelefonen. Alle ringte, med alle mulige spørsmål, og tenkte at de kanskje var smittet fordi de nøs litt eller hostet, eller fordi de hadde sittet ved siden av noen på bussen som så syk ut.

Det var et umettelig behov for informasjon der ute. Trykket på oss lettet heldigvis i takt med at befolkningen fikk bedre opplysning om den virkeligheten vi stod i.

Så ble utfordringen å skille ut de alvorlige syke COVID- pasientene over telefon. En indikasjon på mere alvorlige pustevansker vi bruker mye er evnen til å kunne snakke i hele setninger. Det kan ofte covidpasienter, til tross for at oksygenmetningen er faretruende lav. Og viruset er skummelt for forverringen skjer så raskt. Vi ble nødt til å ta i bruk nye metoder.

Kolleger blir også syke, eller må i karantene, og de som blir igjen prøver å strekke til.

Vi føler også mye på økningen av innringere med psykiske lidelser, som av ulike årsaker har fått et tilbud de er avhengige av endret eller tatt bort på grunn av smittefare.

Samtidig opplever vi at enkelte vegrer seg for å søke den hjelpen de er i behov av, fordi de er redde for smitte.

Covid19 påvirker oss som jobber i akuttmedisin på en rekke måter. 2020 har vært et år hvor vi har måttet omstille oss i stor grad.

Når bindene for øynene kan tas av

På medisinsk nødtelefon, utvikler man en form for sjette sans i kommunikasjon.

Her jobber vi med akutte hendelser og menneskers største livskriser, men vi kan hverken se dem eller gjøre noe med egne hender, i påvente av en eventuell ambulanse. Vi gjør vurderinger og utøver veiledning i livreddende førstehjelp med bind for øynene og hendene bundet på ryggen.

Nå har vi endelig fått anledning til å kunne gløtte litt på bindet for øynene, i hvert fall i noen situasjoner der det har en hensikt. Vi har fått på plass videokommunikasjon.

Dette fungerer ved at vi sender innringer en link på telefonen, og når innringer aktiverer denne, får vi tilgang til å kunne se hva kameraet deres ser. Innringer kan vise oss hvor vi skal lete, hvordan de utfører HLR, hvordan et sår ser ut eller oversikt over et ulykkessted. Videoene lagres ikke.

Dette hjelpemiddelet kan være til uvurderlig hjelp og det er flott at vi nå har verktøy som kan gjøre jobben vår litt lettere. Samtidig, er jeg takknemlig for at jeg har mange års ballast i ryggen med erfaring fra tiden da vi ikke kunne se innringerne, eller hva som hadde skjedd. Det har gitt meg unike kommunikasjonsferdigheter, som jeg tar med meg inn i en ny tid, der jeg nå både kan se og kan hjelpe uten å se. 

Telefonen slutter ikke å ringe

Vi kjenner på en økt belastning. Ambulansene kjører flere turer. Vi får flere nødtelefoner.

Trivselen er der og det gode kollegiale miljøet, men du merker at tida til å nullstille seg blir mer og mer borte.

Midt oppi det vanvittige kjøret, drømmer jeg om en arbeidshverdag med bedre tid til pasientene mine. Det å kunne holde linjen litt ekstra med de som virkelig trenger det. Ikke alltid måtte legge på for å svare neste innringer.

Ofte savner jeg tida som student. Da følte jeg at tiden strakk til og jeg kunne reflektere over egen hverdag. Eller kanskje jeg husker feil?

Jeg ønsker meg nå at vi bruker tiden fremover godt, og investerer den i det unike kollegiet jeg er en del av, med erfaring som ikke kan kjøpes for penger og med ryggrad for å stå i en tøff hverdag. Litt tid må vi sette av for å beholde det gode, og ikke alltid til å jage etter det nye.»