Presisjonsbehandling ved kreft hos barn

​Tekst: Tale Mæhre Torjussen, overlege, Barneavdeling for kreft- og blodsykdommer, Barne- og ungdomsklinikken (BAR), Oslo universitetssykehus (OUS). Illustrasjon og foto: Shutterstock og privat.    

Barnekreft

Prognosen for barn med kreft har bedret seg betydelig fra 1970-årene til i dag. Før dette var 10-årsoverlevelsen under 20 %, mens den i dag er over 80 %.

Det er mange årsaker til økt overlevelse, men av betydning kan vi trekke frem utstrakt internasjonalt og nasjonalt samarbeid om behandlingsprotokoller og – studier, samt samarbeid mellom mange faggrupper. På denne måten har en kunnet samle store mengder behandlingsinformasjon, og dermed stadig videreutvikle og forbedre barnekreftbehandlingen.

I dag behandles de aller fleste barn med kreft etter standardiserte protokoller, og svært mange inkluderes i studier. Ved leukemier er behandlingen vanligvis ulike cellegiftregimer, mens en ved solide svulster bruker en kombinasjon av cellegift, strålebehandling og kirurgi.

Behov for nye behandlingsformer

På tross av dette er det noen barnekreftformer vi ikke har god behandling for, for eksempel enkelte hjernesvulster, andre sjeldne kreftformer og kreft som har spredt seg eller ikke blir borte etter standard behandling.

Selv om man i mange år har forsøkt å behandle disse vanskelige kreftformene med mer intensive regimer av standardbehandlingene, har vi sett at dette ofte ikke er effektivt, og at pasientene ikke blir friske. I tillegg kan slik behandling gi mange alvorlige bivirkninger, både på kort og lang sikt.

Vi har derfor sett behov for å utvikle mindre skadelig og mer målrettet behandling.

Målrettet behandling ved kreft, eller presisjonsbehandling, som det også kalles, er basert på spesielle faktorer/ karakteristika ved den enkelte pasient eller den enkelte pasients kreftsvulst/- sykdom.

Slike faktorer kan være kreftgener og immunologiske kjennetegn i svulst/ kreftceller. De kan også være observasjon av hvordan svulstceller responderer på medisiner når cellene er tatt ut av kroppen og undersøkes i laboratoriet.

Behandling rettet mot kreftgener

Forskning har vist oss at forandringer (mutasjoner) i gener kan være grunn til at kreft utvikler seg.

Derfor er det mer og mer vanlig å undersøke genene i kreftceller for å prøve å finne ut av hvorfor normale celler har blitt til kreftceller. 

Genene er oppskriften til proteiner, og proteiner er byggesteinene til alt kroppen består av. Hvis et gen forandres kan proteinoppskriften bli feil, og proteinet som dannes ikke fungere på riktig måte. Dersom proteinet som dannes for eksempel er del av systemet som hemmer cellevekst kan det defekte proteinet føre til ukontrollert cellevekst, og dermed utvikling av kreft.

Genforandringene i kreftcellene skiller dem fra kroppens vanlige, friske celler, og behandling rettet mot de unormale prosessene, som antas å være spesifikke for kreftsykdommen/ svulstene, vil dermed ikke påvirke friskt vev og celler. Derfor kan slik behandling være mindre toksisk enn vanlig cellegiftbehandling.

I målrettet behandling basert på genfunn brukes medikamenter som virker mot spesifikke molekyler involvert i kreftcellevekst og –overlevelse.

Selv om gentestbasert behandling har vist gode resultater for noen har den dessverre vist seg å by på utfordringer, spesielt hos barn.

Barnesvulster har færre genforandringer, og dermed færre effektive angrepspunkter for medisiner. I tillegg er det ikke alltid behandling basert på genfunn gir klinisk effekt. Dette gjelder særlig for hjernesvulster, der behandlingsrespons er avhengig av at medikamentet passerer gjennom barrieren mot hjernen.

Behandling basert på genetisk disposisjon

Genvariantene (mutasjonene) omtalt ovenfor er såkalte somatiske mutasjoner (kreftcelle-mutasjoner), og er årsaken til de fleste former for kreft. Disse mutasjonene er ikke arvelige, men sporadiske, og gjenfinnes bare i kreftcellene.

I tillegg er vi alle født med vårt eget sett gener som i varierende grad påvirker hvem vi er og hvilke tilstander vi er disponert for, hvordan kroppen tåler forskjellige medikamenter, og hvilke bivirkninger vi er utsatt for å få. Dette er det vi kaller arvematerialet. Vi vet etter hvert ganske mye om disse genetiske variantene.

Ved å bruke denne kunnskapen kan vi tilpasse behandling ut fra det vi vet kroppen tåler. I tillegg kan vi tilpasse behandling for barn som genetisk har økt risiko for kreft, blant annet ved å unngå behandlingsformer som øker kreftrisikoen ytterligere. 

Slik kunnskap kan også brukes til å forebygge kreftutvikling, for eksempel med tette kontroller og livsstilsråd.

Vi vet at det å avdekke kreft tidlig har stor betydning for overlevelse.

Laboratorieutprøving av medisiner på pasientens egne kreftceller

Ved å ta en pasients kreftceller ut av kroppen, enten ved en blodprøve eller ved å ta en vevsprøve, kan en i laboratoriet teste effekt av et panel av kjente medikamenter. Denne metoden kalles gjerne medikamentscreening og kan gi direkte informasjon om medikamenteffekt.

Ved å gjøre både gentesting og medikamentscreening på en pasients kreftceller, og dermed kombinere kunnskapen om kreftcellens genetiske forandringer med kunnskapen om effekt av medisiner, vil behandlingsgrunnlaget bli sterkere, og tilliten til valg av behandling høyere.

Immunterapi

Immunterapi har vært brukt mot kreft siden sent på 1800-tallet, da man oppdaget at kreft i skjelettet ble helbredet etter streptokokkinfeksjoner. Siden det har vi lært at immunsystemet er uhyre avansert. Celler og proteiner samarbeider for å bekjempe angrep fra kroppsfremmede organismer som for eksempel bakterier og kreftceller, samtidig som det opprettholder en toleranse mot kroppens egne celler og proteiner.

Samspillet mellom immunsystemet og kreft er komplekst. En kreftcelle oppdages av immunsystemet fordi den bærer ulike, kroppsfremmede markører. Når immunsystemet oppdager markørene, aktiveres det, og kan med ulike mekanismer ødelegge kreftcellene.

Forsøk med immunbehandling har vist lovende resultater, men byr også på utfordringer. Behandlingen er avhengig av at det er påvist markører på kreftcellene som ikke også finnes på friske celler, og påvisning av slike biomarkører kan være vanskelig. I tillegg kan noen av medikamentene gi alvorlige bivirkninger.

Hvordan ta i bruk nye behandlingsformer?

De nevnte behandlingsformene har til felles at de er rettet mot spesifikke strukturer og mekanismer i kreftcellene, og dermed ikke mot alle kroppens celler. Slik kan bruk av denne typen medikamenter gi færre av de bivirkningene tradisjonell cellegift påfører pasientene.

Som beskrevet kan genanalyser i kreftcellene identifisere molekylære mål for behandling og dermed gi mulighet for skreddersydd behandling for den enkelte kreftpasient.

Det er imidlertid begrensninger som må overkommes. Mange nye medikamenter er det vanskelig å få lov til å forskrive, både fordi de er lite i bruk og fordi det er begrenset faglig grunnlag for behandlingsanbefalingen.

Det er behov for metoder som kan øke tilliten til at de molekylære funnene faktisk kan gi fornuftig behandling. For å få dette til er det nødvendig med mer ressurser til forskning og å styrke internasjonalt og tverrfaglig samarbeid.

Vil du lese mer om dette?

Finn mer informasjon her:

Barnekreftforeningen

Barnekreftportalen

Les flere nyhetssaker om fremtidens pasientbehandling på helse-sorost.no

Les mer om behandling av barnekreft ved Oslo universitetssykehus (OUS)