Er hjemmesykehus tilrettelagt for en mangfoldig befolkning?

Maja Garnaas Kielland, spesialrådgiver, Avdeling for samhandling, helsekompetanse og likeverdige tjenester, Oslo univsersitetssykehus (OUS). Foto: Nina G. Try, OUS og Shutterstock.

De medisinske kriteriene for å få spesialisthelsetjenester i hjemmet vil variere ut ifra diagnose. Men i prosessen med å se på hvilke sykehusbehandlinger som er egnet til å flyttes hjem kommer også et annet spørsmål opp. Hvilke pasienter egner seg? Og hva er kriteriene for å «egne seg» i denne sammenheng?  

Uskrevne regler kan føre til ekskluderende praksis

Avdelinger som allerede har en del erfaring med hjemmebehandling, forteller at det i starten har vært viktig å bygge tillit til tjenesten og forsikre pasienter og pårørende om at det er trygt å få behandling hjemme. Fordi det til nå har vært et tilbud for de få, har det ikke vært fokus på hvem som ikke får et slikt tilbud.

Når vi etter hvert skal flytte behandling hjem for større pasientgrupper, blir problemstillingene endret. Hvem kan og bør få spesialisthelsetjenester i hjemmet? Noen diskusjoner som går igjen fra avdelinger som allerede har erfaring, handler om faktorer som språkkunnskap, helsekompetanse og pårørendeinnsats.

Kravene som nevnes er ikke formalisert, men problemstillinger som gjentatte ganger har dukket opp i samtaler med fagmiljøene om forutsetning for hjemmebehandling. Disse bør diskuteres for å unngå at de blir uskrevne regler som i verste fall kan føre til ekskluderende praksis.

Det store spørsmålet er: Rigger vi et system for hjemmesykehus som kun er til for de med høyt norsknivå, god kunnskap om helse og pårørende som kan bidra? I dette blogginnlegget vil vi se på noen slike uskrevne regler og eksiterende støttefunksjoner som kan demme opp for barrierene de skaper. 

Minst en i familien må kunne snakke norsk eller engelsk

Et eksempel på en uskreven regel er at minst en i familien må kunne norsk eller engelsk for å kunne melde ifra om behov for akutthjelp. Mange innvandrere har et høyt norsknivå, men pandemien har vist at det også er mange innbyggere som trenger tilrettelegging eller oversettelse til eget morsmål, for å få med seg viktig informasjon.

Det tar tid å lære seg et nytt språk, så botid spiller en stor rolle. Det er også grupper som ikke har rett til gratis norskopplæring, som arbeidsinnvandrere. Om det settes språkkrav for å få hjemmebehandling, kan det unødig utelukke mange. Løsningen ligger heldigvis allerede klar i form av stadig mer tilgjengelige tolketjenester som må tilbys som støttefunksjon både for spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Akuttsituasjoner kan også løses med tolk

Helsetjenesten har ansvar for å sikre at det er god kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter med begrensede norskkunnskaper og/eller nedsatt hørsel. Det er helsetjenesten som har ansvar for å sikre nødvendig tilpasning, for eksempel bestille kvalifisert tolk, også når pasienten får behandling hjemme. Alle former for tolking (fremmøtetolk, telefontolk og videotolk) vil være mulig å bestille i forbindelse med hjemmebehandling.

Ved akutte hendelser kan man også få språktolk til minoritetsspråklige svært raskt. Et nytt nasjonalt tilbud om akutte tolketjenester gir tolk på telefon innen få minutter.  For Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) er det nå garanti at de kan få tolk koblet inn i nødsamtalen til 113 innen 4 minutter dersom pasienten har behov for tolk.

Mange innbyggere har lav helsekompetanse

En annen uskreven regel er at pasienter og/eller pårørende må ha høy nok helsekompetanse til å kunne se tegn på akuttsykdom. Det stilles også gjerne krav til utfylling av skjemaer, registrere vekt, blodsukker, urinprøver og andre typer målinger.

Tall fra rapport om befolkningens helsekompetane viser at 1/3 av den norske befolkning har mangelfull helsekompetanse. I tillegg viser en internasjonal undersøkelse fra 2013 at 400 000 voksne i Norge har svake leseferdigheter og 480 000 mangler grunnleggende ferdigheter i regning, noe som kan gjøre det vanskelig å følge instruksjoner om medisinering uten veiledning eller grundig opplæring fra helsepersonell.  

Pasient og pårørendeopplæring blir derfor viktigere enn noen gang og kan bidra til at flere øker helsekompetansen sin slik at de kan benytte seg av hjemmebehandling.

Pasientinformasjon på sitt morsmål

Her blir det også avgjørende å tilrettelegge opplæring og informasjon i klart språk. For noen pasienter kan det være nødvendig å få pasientinformasjon på sitt morsmål, enten skriftlig oversatt eller muntlig overlevert med språktolk. Det kan være prosedyrer om hvordan man skal gjennomføre behandlingen hjemme eller hvem pasienter og pårørende skal kontakte ved akutte hendelser.

Et eksempel fra nyremedisinsk sengepost var en arabisktalende pasient som øvde på å kunne utføre hjemmedialyse. Han fikk oversatt instruksjoner til arabisk, og det ble tryggere for han å utføre oppgaven når han hadde en skriftlig instruksjon han kunne forstå og følge med på om han ble usikker underveis.

OUS har en oversetteravtale som kan brukes til å få pasientinformasjon oversatt til ulike språk. Muntlige tolketjenester kan også brukes i både individuelt, og i gruppeveiledning av pasienter og pårørende. Tolketjenester er mulig å tilrettelegge på en god måte i ulike sammenhenger og det kan være behov for å utvikle nye løsninger for kommunikasjon tilpasset nettopp hjemmebehandling for de som ikke snakker norsk.

Sykehuset må sikre tilrettelegging og opplæring for pårørende

Med hjemmebaserte tjenester øker både pårørendes belastning og behovet for opplæring. For det første er spørsmålet; Har pasienten pårørende? 1 million nordmenn bor alene. I Oslo bor 1 av 4 alene. Det sier seg selv at en eneboende uten pårørende som kan stille opp ikke kan ha hjemmesykehus. Hvor mye tid/ressurser har pårørende til å bidra? Pårørende må kunne beherske mange oppgaver, og i en del situasjoner kreves det at de har høy helsekompetanse. Pasient og pårørende kan ha ulike perspektiv på (dette med) hjemmebehandling og alle parter må høres. Med mer ansvar og involvering, bør det lages et system som ivaretar pårørende på en god måte.

Økt krav til kulturell kompetanse og kultursensitiv kommunikasjon

Det skjer et skifte i det helsepersonell kommer hjem til en familie istedenfor motsatt. Hva er tradisjoner, væremåte og kommunikasjonsform i dette hjemmet? Å komme inn i hjemmet til pasienten vil kreve mer av helsepersonell med tanke på å tilpasse seg den enkelte pasient (og familie) på en kultursensitiv måte, for eksempel tilrettelegge for åndelige og eksistensielle behov og være bevisst kultursensitiv kommunikasjon. Her har primærhelsetjenesten lang erfaring slik at gjensidig læring og erfaringsutveksling blir viktig.

Mange fordeler med hjemmebehandling

For familier som ønsker å være mer til stede for den syke enn det ofte er rom for i sykehuset i dag, vil det være mange fordeler med hjemmebehandling. I eget hjem kan man ha (stor)familien rundt seg, få maten man er vant med og ønsker å spise når man er syk. Det kan også være lettere å utøve en tro eller et livssyn slik man vanligvis gjør, og som kan være ekstra viktig for å holde motet oppe når man er syk. Ja, rett og slett kan pasienten og de pårørende opprettholde en slags normalitet i det unormale

For å kunne tilrettelegge tjenesten hjemmesykehus for en mangfoldig befolkning og oppnå likeverdige helsetjenester blir det ekstra viktig å huske på at pasienter og pårørende ikke er en homogen gruppe og at behov for tilrettelagte tjenester gjelder mange.

Referanser og fordypning

• Helsedirektoratet (2021). Befolkningens helsekompetanse [nettdokument]. Oslo: Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/befolkningens-helsekompetanse
• PIAAC 1– internasjonal undersøkelse om voksnes ferdigheter - Kompetanse Norge
• Åndelige og eksistensielle behov hos pasienter og pårørende
• "Hva skjer her?" er et kurs som spesielt tar for seg kommunikasjonsutfordringer mellom pasienter med innvandrerbakgrunn og helsepersonell.

 Les flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset!