Bedre pårørendesamarbeid

Familiesamarbeid: Opplæring og veiledning

Inger Stølan Hymer ved TIPS Sør-Øst, har sammen med sine kolleger i TIPS Østfold; Marius Nybø og Yvonne Kristoffersen, hatt ansvaret for all opplæring og veiledning av behandlere i prosjektet Bedre Pårørendesamarbeid ved Universitetet i Oslo. Nå foreligger det spennende resultater fra denne implementeringsforskningen.

Inger Stølan Hymer er fagrådgiver i familiearbeid. Vi ønsket å ta en prat med henne og kollegene i forbindelse med publisering av artikkelen; Barriers and facilitators when implementing family involvement for persons with psychotic disorders in community mental health centres – a nested qualitative study der Inger er medforfatter.

Artikkelen er den den tredje som er publisert i forbindelse med det omfattende prosjektet Bedre Pårørendesamarbeid ved UiO som er finansiert av Norges Forskningsråd.

Inger Tølan Hymer — Inger Støland Hymer, TIPS Sør-Øst. Foto: privat

Inger, vi lurer på: Som kliniker har du jobbet i dette feltet lenge. Hva er det med denne PEF-metoden som gjør at du har viet så mye av din profesjonelle tid til opplæring av andre?

- Min viktigste motivasjon er de mange pasientene og pårørende som gir tilbakemelding om hvor viktig denne behandlingen er. Sammenhengen mellom psykoedukativt familiesamarbeid og bedret forløp av psykoselidelser er godt dokumentert, men dessverre ofte ikke prioritert i en travel hverdag. Jeg jobbet selv som seksjonsleder ved en seksjon for førstegangspsykoser da jeg drev min første Psykoedukative flerfamiliegruppe i 2003 sammen med fagutviklingsrådgiver ved seksjonen.

Jeg er takknemlig for å få arbeide med opplæring og veiledning av en metode som jeg selv har sett gir gode resultater. Nå er jeg så heldig å jobbe i TIPS-teamet i Østfold i tillegg til min stilling ved TIPS Sør-Øst. Yvonne Kristoffersen og Marius Nybø fra TIPS Østfold holder kurs sammen med meg og vi har bidratt på lik linje sammen inn i Bedre Pårørendesamarbeid-prosjektet. Det hadde vært umulig å lære opp og veilede så mange dersom vi ikke hadde vært sammen om dette og arbeidet så godt sammen som vi gjør.

Dere jobber jo alle tre selv som klinikere i et TIPS team – tidlig oppdagelse og behandling av pasienter med psykose. Hvilken betydning har denne studien fått for dere som klinikere?

- Det har gjort det lettere å identifisere hemmere og fremmere, forteller Marius Nybø. Det gjør at det er lettere å legge til rette og bidra til implementering. Det er også merkbart lettere å samarbeide med andre instanser og forberede hvordan legge til rette for samarbeid når hemmere og fremmere er så tydeliggjort.

Vi merker også at det er lettere å ledelsesforankre dette viktige arbeidet når man er bevisst på hva som hemmer implementering. Ikke minst er vi blitt bevist på hva som er fremmere for å få til en god og systematisk implementering. Det at denne forskningen løfter fremmerene på en så tydelig måte, åpner dører for å se muligheter.

Hva er dere opptatt av at ledere og klinikere som skal tilby familiesamarbeid som metode får av kunnskap fra denne studien, og hva bør de gjøre?

- Vi ønsker at de skal få kjennskap til fremmerne og ta inn over seg hemmere som er relevante for sin avdeling, sier Yvonne Kristoffersen. Slik kan de jobbe målrettet for å øke kunnskapen om pårørendeinnvolvering og opparbeide seg rutiner som legger til rette for et systematisk pårørendearbeid. De må inkludere de som arbeider med familiearbeid, og i tillegg heve kompetansen på pårørendearbeidet i hele avdelingen. Lederstøtte og implementeringsstøtte er viktige elementer.

Man må jobbe systematisk med forbedring på samme måte som man gjorde i studien. Det at hele avdelingen har en felles kunnskapsbase om arbeid med pårørende er en fremmer for å løfte det som er godt implementert familiesamarbeid.

Hva med de avdelingene som ikke får gjennomført hele gruppeforløp?

- Det er mulig å få til et systematisk pårørendesamarbeid i klinisk praksis likevel, sier Inger. PEF-metodikken er svært viktig også for den enkle basisen man trenger for pårørendesamarbeidet. Kunnskap om og kompetanse på PEF er overførbart til alt arbeid med pårørende - det enkle og det mer avanserte styrker hverandre.

Dette er viktige funn i artikkelen og viktig i lys av det evige fokuset på manglende ressurser i psykisk helsevern.

På hvilken måte synes dere at opplæringen, oppfølgingen og metodeveiledningen har hatt betydning for implementering av PEF-metoden? Det har tross alt vært et svært omfattende arbeide.

- Opplæringen gir en felles start. Når hele klinikken deltar blir det et prosjekt som inkluderer alle og som løfter familiesamarbeid som et felles prosjekt. Det at så mange har deltatt i opplæringen, inkludert ledere, har bidratt til å løfte familiesamarbeid som tema på alle nivåer.

Vår erfaring er at metodeveiledning er essensielt for trofasthet til metoden, for å blli trygg i rollen og det fungerer som et inspirasjonsforum. Vi opplever at mange synes det er skummelt å starte opp, og at veiledningen og oppfølgingen har hjulpet flere med å starte når de har vært usikre. Den har vært med på å løse utfordringer som har oppstått i gruppene. Veiledningen har også bidratt til å øke motivasjonen til å drive grupper, og til økt samarbeid internt.

Kan dere å si noe om hvordan funnene i artikkelen samsvarer med det dere har jobbet med i veiledningen?

- Viktigheten av at hele avdelingen er involvert i, og får kompetanse på familiesamarbeid, løftes fram i artikkelen. Dette har blitt synliggjort som effektfullt gjennom veiledningen ved at PEF drives mer strukturert og målrettet der dette er på plass. Mye av veiledningen handler også om hvordan PEF-metoden skal kunne tilpasses den enkelte familie, samtidig som trofastheten til metoden ivaretas. Det sammenfaller med funnene av at det enkle og det avanserte styrker hverandre. Der hvor det har vært mye motstand mot å involvere pårørende, og man har sett for eksempel at taushetsplikten som et hinder, har opplæringen og veiledningen som involverer alt personell bidratt til økt fokus på pårørende som en samarbeidspartner.

Økt oppmerksomhet på pårørendesamarbeid generelt i klinikken har ført til at det har blitt startet flere PEF-grupper. Det generelle pårørendearbeidet har økt i omfang, slik at pårørende er inkludert på flere arenaer enn tidligere. I tillegg ser vi en klar sammenheng mellom de stedene der veiledning prioriteres og antall grupper som drives.