Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern

Nasjonal koordineringsenhet er en administrativ og permanent del av gjennomføringen av dommer til tvungent psykisk helsevern og skal sikre god samhandling mellom helse- og justissektoren. Funksjonen skal være en integrert del av gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern og et viktig bidrag til sikkerheten og samfunnsvernet. (Prop. 108 L (2011-2012))

Les mer om Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern

Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern

Nasjonal koordineringsenhets sin drift er hjemlet i psykisk helsevernloven § 5-2a, 5-2b og 5-6c.

Nasjonal koordineringsenhet er organisert under Oslo universitetssykehus HF og Regional sikkerhetsseksjon Helse Sør-Øst.

Nasjonal koordineringsenhet skal primært:

  • utarbeide og oppdatere retningslinjer for samhandling ved iverksettelse og gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern
  • føre register som gir nødvendig oversikt over personer dømt til tvungent psykisk helsevern
  • sørge for at alle parter har den informasjon som er nødvendig for at de lovpålagte oppgavene skal kunne løses på best mulig måte

Kontakt oss på epost: koordineringsenheten@ous-hf.no

Om koordineringsenheten

Nasjonal koordineringsenhet er organisert under Oslo universitetssykehus HF, Klinikk psykisk helse og avhengighet, Regional sikkerhetsseksjon Helse Sør-Øst. Koordineringsenheten er én av seks enheter i Regional sikkerhetsseksjon. Enheten har et fagråd som bistår innen drift, samhandling og register.

Bakgrunn for opprettelse av Koordineringsenheten for dom til behandling i Helse Sør-Øst

Fra 1. januar 2002 ble straffeloven endret slik at sikringsinstituttet ble erstattet med særreaksjoner for strafferettslig tilregnelige og utilregnelige personer med alvorlig kriminell atferd og fare for gjentagelse. De tre nye særreaksjonene er forvaring, tvungen omsorg og tvungent psykisk helsevern. Etter noe erfaring med gjennomføring av særreaksjonen dom til tvungent psykisk helsevern oppstod et behov for bedre og løpende samhandling mellom påtalemyndighet, faglig ansvarlig og daværende Helse Øst RHF. Det var også behov for oversikt over behandlingsforløpene internt i den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.

Helse Øst RHF besluttet å etablere en koordinerende enhet for personer med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern i regionen, og opprettet Koordineringsenheten for dom til behandling 1. januar 2006. Koordineringsenheten fikk konsesjon fra Datatilsynet til å registrere helseopplysninger for personer med slik dom i Helse Øst fra og med 2006. Konsesjonen ble senere forlenget og utvidet til å omfatte den nye helseregionen Helse Sør-Øst.

Bakgrunn for opprettelse av Nasjonal koordineringsenhet

Den 2. januar 2012 fikk Helse Sør-Øst i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomføre en nasjonal utvidelse av Koordineringsenheten for dom til behandling. Helse Sør-Øst gav oppdraget til Oslo universitetssykehus HF og Koordineringsenheten for dom til behandling den 21. mai 2012.
Stortinget vedtok i juni 2012 endringer i psykisk helsevernloven. Endringene gjelder fra 1. juli 2012. Den nye loven hjemler koordineringsenhetens drift og registrering, samt informasjonsflyt mellom aktørene og enheten (phvl § 5-2a, § 5-2b og § 5-6b.)
Enhetens retningslinjer og register er virksomt på nasjonal basis fra og med den 1. januar 2013.

Retningslinje

Retningslinjen er utarbeidet av Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern, og er hjemlet i psykisk helsevernloven § 5-2a. Retningslinjen utfyller lovverket som regulerer etablering og gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, se særlig psykisk helsevernloven kapittel 5 og straffeloven (2005) § 62, jf. § 20 bokstav b eller d.

Retningslinjen ble publisert første gang den 1. januar 2013. Retningslinjen ble sist revidert den 9. august 2016.

Revidert retningslinje 31.08.18.pdf

Statusrapport og helseopplysningsskjema

Faglig ansvarlige for pasienter med dom til tvungent psykisk helsevern er pålagt å utarbeide årlige statusrapporter til påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten er pålagt en kontrollfunksjon under gjennomføringen av særreaksjonen, jf. psykisk helsevernloven §§ 5-4 og 5-5. Kontrollfunksjonen omhandler hensynet til samfunnsvernet. Påtalemyndigheten har derfor behov for å bli informert om de domfeltes behandling.   

Helseopplysningsskjema skal fylles ut 3 uker etter rettskraftig dom og sendes til Nasjonal koordineringsenhet. Statusrapportskjemaet skal fylles ut og vedlegges kopi av statusrapporten som sendes til Nasjonal koordineringsenhet 1 år, 2 år og 3 år etter rettskraftig dom.

Informasjonen fra disse skjemaene registreres i en administrativ oversikt over tiltalte og domfelte til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 5-2b. Informasjon om bl.a. frister for utarbeidelse av statusrapporter, adressater og veiledning om innhold finnes i dokumentet Mal statusrapport.

Helseopplysningsskjema.pdf

Statusrapportskjema.pdf

Mal for utarbeidelse av statusrapport.pdf

Fagråd

Nasjonal koordineringsenhet har fagråd med representanter fra justis- og helsesektoren.
Fagrådet har en rådgivende funksjon for driftsrelaterte oppgaver og er høringsinstans ved endringer i den nasjonale retningslinjen. 

Førstestatsadvokat Trude Elisabeth Sparre:Cand.jur fra Universitet i Oslo 1996. Har arbeidet som politijurist i Vestfold og Oslo politidistrikt i perioden 1997 – 2007, de siste årene ved seksjon for vold og seksualforbrytelser. Deretter arbeidet som statsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter fra 2007, og som førstestatsadvokat/avdelingsleder fra 2015. Sparre har hatt et særlig oppfølgings- og fagansvar for særreaksjons- og forvaringssaker ved embetet siden 2016. 

Førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes: Cand. jur fra Universitetet i Oslo 1978. Førstestatsadvokat i Økokrim, statsadvokat og avdelingsleder ved Oslo statsadvokatembeter i perioden 1993 – 2003, statsadvokat i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane 2003 – 2008 og førstestatsadvokat og embetsleder i Trondheim siden 2008. Leder av Riksadvokatens arbeidsutvalg vedrørende undersøkelse av kvaliteten på etterforsking av voldtektssaker. Nestleder i utvalget som leverte NOU 2008:4 «Fra ord til handling».

Politiadvokat Iselinn Håvarstein: Cand. jur fra Universitetet i Oslo 2004. Siden 2012 vært politiadvokat 2 med særlig ansvar for oppfølgning av særreaksjoner. Jobber ved Oslo politidistrikt med drap og grove voldssaker, samt sedelighetssaker. Håvarstein har særlig interesse for psykisk helse og straffeansvar og har bakgrunn fra Gaustad sykehus.

Seniorkonsulent/jurist Øyvind Holst: Cand.jur.1995. Holst har jobbet i påtalemyndigheten, domstolene og i Helse Sør-Øst. Arbeider for tiden med en Phd om samfunnsvern i helsevesenet.

Spesialist i psykiatri Siri Anita Medalen: Medisinstudier i Tyskland, ferdig lege 2004. Har jobbet i allmennpraksis før hun i 2008 begynte å jobbe i psykiatrien. Har jobbet i sikkerhetspsykiatrien fra 2011. Ferdig spesialist i psykiatri i 2014. Medalen jobber nå som overlege ved lokal sikkerhetspost i Helse Stavanger HF. Har faglig ansvar for en rekke pasienter underlagt dom til tvungent psykisk helsevern. Har også i tre år jobbet som fengselslege.

Spesialist i psykiatri Andreas Georg Kjerstad: Utdannet lege fra Hannover 1998 og spesialist i psykiatri fra Universitetet i Oslo 2012. I tillegg har Kjerstad en mastergrad i samfunnsmedisin/Master of Public Health fra Liverpool 2009.  Han er nå overlege ved Klinikk for psykisk helsevern og rus, Helse Møre og Romsdal HF/lokal rehabiliterings- og sikkerhetsavdeling. Jobber hovedsakelig med pasienter dømt til tvunget psykisk helsevern med psykose, personlighetsforstyrrelser og rusproblematikk. Videreutdanning i sakkyndighet (mellom annet B-kurs og C-kurs) og voldsrisikovurderinger. Kjerstad har de siste fem år blitt mye brukt som sakkyndig i straffesaker og i sivile saker i ulike instanser. Timelærer ved NTNU, helserett og psykiatriske fag. Tidligere vært fem år assisterende- samt konstituert fylkeslege i Møre og Romsdal.

Spesialist i psykiatri Per Ola Rørvik: Utdannet ved Universitetet i Tromsø, ferdig i 2002. Har jobbet som seksjonsoverlege ved det som nå heter Sikkerhetspsykiatrisk seksjon ved Universitetssykehuset Nord-Norge, siden 2008. Han har gjennom jobben som seksjonsoverlege kontinuerlig hatt faglig ansvar for 5-10 pasienter dømt til tvunget psykisk helsevern. Parallelt med jobben som seksjonsoverlege også bidratt endel i ledelsen i Psykisk helse og rusklinikken ved Universitetssykehuset Nord-Norge, og har i den forbindelse tatt nasjonalt topplederprogram. Han har siden 2018 vært medlem i Utvalg for rettspsykiatri, Norsk psykiatrisk forening, samt han har de siste årene også hatt endel oppgaver som sakkyndig i straffesaker.

Psykologspesialist Anne Lill Ørbeck: Utdannet ved Universitetet i Oslo. Har jobbet med forskning og senere undervisning ved Universitetet i Oslo, dette i ca. 25 år innenfor fagfeltet diagnostikk og utredning. Har ansvar for det samme i Norsk Psykologforening i spesialiteten klinisk voksenpsykologi. Hun har faglig ansvar for flere pasienter underlagt dom til tvungent psykisk helsevern. Er for tiden ansatt ved Regional sikkerhetsseksjon, Dikemark.

Kort om særreaksjonene (tidsbestemt og tidsubestemt)

Den som på handlingstiden var psykotisk eller hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse straffes ikke, jf. straffeloven (2005) § 20 bokstav b eller d. Dreier det seg om forsøk på - eller fullbyrdet alvorlig forbrytelse, og det foreligger fare for gjentagelse, kan retten dømme gjerningspersonen til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven (2005) § 62 første ledd.

Særreaksjonene har som formål å sikre samfunnsvernet. Samtidig skal de domfelte pasientene i størst mulig grad behandles som andre pasienter, med det mål for øye å tilbakeføre dem til samfunnet. Hensynet til samfunnsvernet vektes ulikt, avhengig av om pasienten er dømt til tidsubestemt eller tidsbestemt særreaksjon. Behandlingen av domfelte pasienter i en tidsubestemt særreaksjon skal gjennomføres med særlig vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot nye alvorlige lovbrudd, jf. psykisk helsevernloven § 5-3. For domfelte paseinter underlagt tidsbestemt særreaksjon, er hensynet til behandling og samfunnsvern likestilt.

Gjennomføring av særreaksjonene er regulert i psykisk helsevernlovens kapittel 5. Den domfelte skal de tre første ukene etter rettskraftig dom ha døgnopphold i institusjon. Deretter er det den faglig ansvarlige som skal bestemme hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres. Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon er gjennomført, kan faglig ansvarlig fatte vedtak om overføring fra døgnopphold til uten døgnopphold og overføringer mellom helseforetak og avdelinger. Disse kan påklages til kontrollkommisjonen. De klageberettigede er den domfelte selv, domfeltes pårørende og påtalemyndigheten, jf. psykisk helsevernloven § 5-4.

Tidsbestemt særreaksjon kan opprettholdes så lenge vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven (2005) § 62 bokstav c er oppfylt. Det er med andre ord ikke et vilkår for opprettholdelse at personen er psykotisk under gjennomføringen. Tidsbestemt særreaksjon skal senest opphøre etter tre år, jf straffeloven (2005) § 65 fjerde ledd andre punktum. For mer info, se "Opprettholdelse og opphør".

Om gjennomføringen

Psykisk helsevernloven legger tre viktige føringer knyttet til gjennomføring av særreaksjonen.


For det første er det kun de tre første ukene av særreaksjonen som må gjennomføres som døgnopphold i institusjon. Dette betyr at pasienten må bo og oppholde seg på institusjonen, enten den er "lukket" (låst dør) eller "åpen" (ikke låst dør). Også på en "lukket" avdeling kan domfelte få utgang og permisjoner. Utgang er kortere opphold utenfor institusjonen som regel er en del av behandlingsplanen. Utgang kan praktiseres på flere måter; utgang med eller uten følge av personale, på sykehusets område eller utenfor sykehusets område, eventuelt i luftegård. Permisjoner er opphold utenfor institusjonen. Permisjoner inngår også i større eller mindre grad i behandlings- /rehabiliteringsopplegget og gjennomføres etter grundige vurderinger og en nøye planlagt. Pasienten må søke om å få innvilget permisjon. Permisjon er som regel av lengre varighet enn utgang, og kan gjennomføres med eller uten følge av personale. Typisk kan det dreie seg om velferdstiltak som familiebesøk og fritidsaktiviteter. 

Etter treukersperioden kan den domfelte i teorien overføres til egen bolig med poliklinisk oppfølging fra sykehuset. Dette innebærer at den domfelte møter en behandler til jevnlige samtaler, evt. medikamentell behandling. I praksis vil det ta lengre tid før den domfelte overføres til behandling uten døgnopphold. Hensynet til behandling og samfunnsvern avgjør når domfelte eventuelt overføres.

For det andre skal faglig ansvarlig ved det sykehuset som er ansvarlig for gjennomføringen både ta hensyn til behandlingen og til samfunnsvernet.For tidsubestemt særreaksjon skal det legges særlig vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd. For tidsbestemt særrekasjon er hensynet til samfunnsvernt og behandlingen likestilt, jf psykisk helsevernloven § 5-3 andre ledd. Ved vurdering om innholdet i gjennomføringen vil viktige spørsmål bl.a. være om domfelte skal være i lukket eller åpen avdeling, og ha behandling med eller uten døgnopphold. I tillegg må det vurderes om domfelte skal ha utgang, med eller uten personale (evt. i luftegård). Den faglig ansvarlige kan fatte vedtak om medisinering uten samtykke, skjerming, innskrenkning av forbindelse med omverdenen og ransaking. I tillegg har den faglig ansvarlige mulighet til å anvende tvangsmidler som f.eks. mekaniske tvangsmidler. 

For det tredje skal påtalemyndigheten føre tilsyn og kontroll med gjennomføringen. Påtalemyndigheten kan klage på den faglig ansvarliges vedtak om overføring fra en institusjon til en annen, typisk fra døgninstitusjon til et opphold utenfor døgninstitusjon, som innebærer et mildere sikkerhetsregime. Videre kan påtalemyndigheten begjære endring i gjennomføringen, dersom påtalemyndigheten mener at samfunnsvernet ikke blir godt nok ivaretatt der hvor domfelte oppholder seg/får behandling. I begge tilfeller er det kontrollkommisjonen ved institusjonen som avgjør spørsmålet ut i fra hensynet til samfunnsvern, den domfelte, plasseringsalternativer og om forholdene ellers fremstår som urimelige.

NB: Den domfelte og den domfeltes pårørende har også rettigheter og er klageberettiget etter § 5-4 og § 5-5 i psykisk helsevernloven

Om tidsubestemt særreaksjon

Hjemmelen for å idømme, opprettholde og beslutte opphør av særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern ligger i straffeloven. Regelverket for gjennomføring av særreaksjonen ligger i psykisk helsevernloven.

Vilkår for idømmelse av slik særreaksjon

For å idømme tidsubestemt særreaksjon må retten ta stilling til strafferettslig utilregnelighet, behovet for samfunnsvern, handlingens alvor og gjentagelsesfare.

Grunnvilkåret for idømmelse av tidsubestemt særreaksjon er at en særreaksjon ansees som nødvendig for å verne samfunnet, jf straffeloven (2005) § 65 første ledd.

Det andre vilkåret er at lovbryteren har begått eller forsøkt å begå et voldslovbrudd, et seksuallovbrudd, en frihetsberøvelse, en ildspåsettelse eller et annet lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet, jf straffeloven (2005) § 62 første ledd.

Det tredje vilkåret er at faren for nye lovbrudd er nærliggende. Kravet til hvor nærliggende gjentakelsesfaren må være, er ulikt avhengig om du dømmes for èn alvorlig forbrytelse, eller flere mindre alvorlige forbrytelser, jf straffelov (2005) § 62 andre og tredje ledd.

Etter lovforarbeidene skal det også vurderes om andre tiltak, for eksempel under det psykiske helsevernet, kan gi et tilstrekkelig samfunnsvern.

Om hensynet til samfunnsvernet

Det grunnleggende vilkåret for å idømme dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er at særreaksjonen er nødvendig for å beskytte samfunnet for gjentatt alvorlig kriminalitet.

Det første omfattende forslag til særreaksjonsreform kom fra Straffelovrådet i 1973. Som begrunnelse for strafferettslige særreaksjoner ovenfor utilregnelige lovbrytere, viste Straffelovrådet til samfunnsvernhensynet; "Overfor utilregnelige lovbrytere står spørsmålet om strafferettslige særreaksjoner i en annen stilling. Når en lovbryter fritas for straffansvar som følge av psykisk abnormitet på gjerningstiden, bør utgangspunktet være at han ikke ilegges noen reaksjon som følge av lovbruddet. For utilregnelige lovbrytere som frembyr fare for tilbakefall til nye lovbrudd, finner likevel rådet at det i en del tilfelle vil være både nødvendig og hensiktsmessig at samfunnet iverksetter tiltak for å minske risikoen for tilbakefall. Siden det her dreier seg om tiltak som begrunnes i hensynet til å verne samfunnet mot lovbrudd, finner rådet at tiltakene bør iverksettes gjennom særreaksjoner ilagt ved dom" (NOU 1974:17. s.13).

Særreaksjonsutvalget hadde tilsvarende begrunnelse da de utformet særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern: "Den fare lovbrytere som begår alvorlige forbrytelser representerer for sine omgivelser, må samfunnet gis en adgang til å verne seg mot. Etter utvalgets syn må den enkeltes frihet i slike tilfeller vike på grunn av risikoen for andre" (NOU 1990:5, s.71).

 Særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern ble skapt for å ivareta samfunnsvernhensynet. Særreaksjonsutvalget fastslo at det er "hensynet til samfunnsvernet som bærer særreaksjonen" (NOU 1990:5, s.81).

I psykisk helsevernloven § 5-3, 2.ledd fremgår at den faglig ansvarlige skal legge vekt på hensynet til behandling, og "særlig på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd". Etter bestemmelsens ordlyd har samfunnsvernhensynet prioritet foran behandlingshensynet i tilfeller hvor de to hensyn trekker i ulik retning. Men det fremgår også av forarbeidene at den faglig ansvarlige må "våge å prøve nye behandlingsformer slik at den domfelte gradvis får større frihet som kan gjøre en tilbakeføring til samfunnet mulig" (Ot.prp.nr.87 (1993-1994)).

I en kommentar til phvl § 5-3, 2.ledd har professor Aslak Syse anført at det gjelder "et annet hensiktsmessighetsskjønn" ved gjennomføring av en dom på tvungent psykisk helsevern enn ved sivilrettslig tvungent psykisk helsevern. Syse skriver videre: "Den faglig ansvarlige skal legge vekt på effekten av de ulike behandlingsformer for den særreaksjonsdømte, men dette hensynet må vike for behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd. Dette er de lovfastsatte retningslinjene som for gjennomføringen av særreaksjonen." (Gyldendal Rettsdata - Norsk Lovkommentar, note 121)
Riksadvokaten, som er påtalemyndighetens øverste leder, har beskrevet prioriteringen mellom hensynet til behandling og hensynet til samfunnsvern slik; "Hensikten med dom til overføring til tvungent psykisk helsevern er primært å verne samfunnet, ikke å sørge for at den domfelte får behandling". (Fra Riksadvokatens brev av 31.01.2007 til Den rettsmedisinske kommisjon).

Den faglig ansvarliges ansvar for samfunnsvernet består inntil ansvaret er overført til en annen faglig ansvarlig eller særreaksjonen opphører. Det innebærer at samfunnsvernhensynet må ivaretas ved planlegging av overføring. Den faglig ansvarlige må kjenne behandlingsopplegget den domfelte ønskes overført til, og foreta en selvstendig vurdering av om dette ivaretar samfunnsvernhensynet. I vedtak om overføring skal det redegjøres for behandlingsopplegget ved mottagende institusjon. (se også Helsedirektoratets kommentar til phvl § 4-10, rundskriv IS-9/2012).

Om tidsbestemt særreaksjon

Ved lovendring av 29.04.16 ble virkeområdet for de strafferettslige særreaksjonene ble utvidet. Etter lovendringen kan gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art møtes med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Hjemmelen for å idømme, opprettholde og beslutte opphør av særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern ligger i straffeloven. Regelverket for gjennomføring av særreaksjonen ligger i psykisk helsevernloven.

Vilkår for idømmelse av slik særreaksjon

For å idømme tidsubestemt særreaksjon må retten ta stilling til strafferettslig utilregnelighet, handlingenes alvor og gjentagelsesfare.

Grunnvilkåret for idømmelse av tidsbestemt særreaksjon er at den tiltalte har begått gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, jf straffeloven (2005) § 62, første ledd andre punktum. Vilkåret angir den nedre terskelen for hvilke lovbrudd som skal kunne møtes med en strafferettslig særreaksjon, og kravet om gjentakelse markerer at det må dreie seg om mer enn ett lovbrudd. Kravet om at det må dreie seg om lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art markerer at plagsom atferd i sin alminnelighet ikke skal kunne møtes med en særreaksjon.

Relevante momenter ved vurderingen er om kriminaliteten er kvalifiserende, hvor omfattende konsekvensene og skadevirkningene av lovbruddene er, hvor hyppig de er begått, hvor lenge den kriminelle atferden har vedvart og om lovbruddene er begått mot samme fornærmede. I tillegg må det vurderes hvor stor sannsynlighet det er for ny kriminalitet, hvor handlinger det er fare for, og hvilken sinnstilstand den tiltalte er i. Hittil har rettspraksis i stor grad dreid seg om tyveri, innbrudd, vold mot offentlig tjenestemann og trusler.

Det skal legges til grunn en høy terskel. Særreaksjon bør bare være aktuell i tilfeller hvor konsekvensene av at lovbruddene får fortsette er så merkbare og omfattende, at det fremstår som urimelig om samfunnet ikke skulle ha mulighet til å verne seg. Det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern.

Straffeloven (2005) § 62, fjerde ledd angir de to øvrige vilkårene for å bli idømt tidsbestemt særreaksjon:

Det andre vilkåret er at faren for nye lovbrudd er særlig nærliggende. Kravet til gjentakelsesfare er her det samme som ved mindre alvorlige lovbrudd som krenker eller utsetter for fare en annens liv, helse eller frihet etter tredje ledd. Hvilke momenter som skal inngå i denne vurderingen fremgår av straffeloven (2005) § 62, femte ledd.

Det tredje vilkåret er at andre tiltak har vist seg åpenbart uhensiktsmessig. Det er altså et krav at en har prøvd andre tiltak, for eksempel frivillig helsehjelp, rusavvenning med mer uten at dette har ført til noen bedring i den kriminelle atferden.

Om hensynet til samfunnsvern

Den nye særreaksjon skal i utgangspunktet gjennomføres etter de samme reglene som den opprinnelige særreaksjonen. Den sentrale forskjellen er at den nye særreaksjonen er tidsbestemt, og skal senest opphøre tre år etter overføringsdommen, jf straffeloven (2005) § 65, fjerde ledd tredje punktum. Et annet viktig unntak er retningslinjen for avveining av hensyn i psykisk helsevernloven § 5-3 annet ledd. Den opprinnelige, tidsubestemte særreaksjonen har samfunnsvern som sitt primære formål, se fanen "Om tidsbestemt særreaksjon". Særreaksjonsutvalget fastslo at det er "hensynet til samfunnsvernet som bærer særreaksjonen" (NOU 1990:5, s.81). Gjennomføringsbestemmelsen i psykisk helsevernloven § 5-3 andre ledd andre punktum gjenspeiler lovgivers formål med særreaksjonen. Selv om den faglig ansvarlige under gjennomføring av dommen skal legge vekt både på hensynet til behandling og hensynet til samfunnsvern, er den faglig ansvarlige pålagt å legge «særlig vekt på behovet for samfunnsbeskyttelse».

For dom på tidsbestemt særreaksjon fremgår det imidlertid av psykisk helsevernloven § 5-3 annet ledd andre punktum at hensynene behandling og samfunnsvern er likestilt. Etter bestemmelsens ordlyd har m.a.o. samfunnsvernhensynet under gjennomføring av tidsbestemt særreaksjon ikke prioritet foran behandlingshensynet i tilfeller hvor de to hensyn trekker i ulik retning.

PROP 122 L (2014-2015).pdf

Faglig ansvarligs rolle

Den faglig ansvarlige har et viktig ansvar for både behandling og samfunnsvern under gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. 
Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak skal være lege med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant praksis eller videreutdanning, jf. psykisk helsevernloven § 1-4. (Som regel menes med dette en psykiater eller en psykologspesialist.) Den faglige ansvarlige skal videre ha tilfredsstillende kunnskaper om helselovgivning med særlig vekt på psykisk helsevernloven, jf. forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet § 2.

Den enkelte institusjon skal sørge for en forsvarlig organisering av vedtakskompetent personell. Loven innebærer med andre ord et minstekrav til kompetanse for den som skal treffe vedtak, men unntar ikke ledelsens ansvar for en forsvarlig organisering av vedtaksfunksjonen.
Organisering av vedtakskompetansen er dermed et ansvar som påhviler den enkelte institusjon. Dette innebærer at kompetansen som faglig ansvarlig ikke følger automatisk av å tilfredsstille kompetansekravene i psykisk helsevernlovens § 1-4. Den faglig ansvarlige må utpekes særskilt. Denne utpekingen gjelder for vedtaksansvar i det psykiske helsevesenet generelt. 

Institusjonen har et selvstendig ansvar for tilrettelegging av rollen som faglig ansvarlig, jf. helsepersonelloven § 16. Her fremgår at "Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter."

Det nevnes at psykologspesialister ikke kan fatte vedtak om medisinering, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 og § 4-8 c.

For mer om den faglig ansvarliges ansvar for samfunnsvernet, se Samfunnsvern.

Må den faglig ansvarlige være plassert i den samme institusjon som den domfelte oppholder seg ved?

Følgende fremgår av Særreaksjonsutvalgets forslag: "Ansvaret vil ligge konkret hos den faglige ansvarlige ved institusjonen. Dette ansvaret innebærer ikke et den dømte nødvendigvis skal utholde reaksjonen innen denne helseinstitusjonen, men har et ansvar for å bestemme hvordan det tvungne vernet til enhver tid skal gjennomføres." (NOU 1990:5, kap. 3.3)

Påtalemyndighetens rolle

Under gjennomføring av en dom på tvungent psykisk helsevern har påtalemyndigheten en kontrollfunksjon. Påtalemyndigheten er tillagt denne kontrollfunksjonen av hensyn til samfunnsvernet.

Kontrollfunksjonen viser seg ved at påtalemyndigheten kan klage på overføringsvedtak, jf. psykisk helsevernloven § 5-4 og begjære endringer i gjennomføringen, jf. psykisk helsevernloven § 5-5. 

Påtalemyndigheten kan klage på den faglig ansvarliges vedtak om overføring av pasienten fra behandling med døgnopphold til behandling uten døgnopphold, evt. fra en institusjon til en annen. Dette vil ofte dreie seg om overføringer til et behandlingsnivå med friere rammer. Dersom den faglig ansvarlige ikke tar klagen til følge, behandles klagen av institusjonens kontrollkommisjon.

Påtalemyndigheten kan også begjære endringer i gjennomføringen. Det innebærer at påtalemyndigheten kan begjære at pasienten overføres til en annen institusjon, eller til behandlingsopplegg som bedre ivaretar samfunnsvernet. Dersom den faglig ansvarlige ikke vil etterkomme begjæringen behandles begjæringen av kontrollkommisjonen.

Mindre inngripende avgjørelser er fullt ut lagt til den faglig ansvarlige ved institusjonen. Det vil si at eksempelvis avgjørelser om "frigang" og permisjoner ikke er underlagt påtalemyndighetens kontrollfunksjon. Imidlertid kan påtalemyndigheten begjære endring i gjennomføringen, som nevnt over, hvis påtalemyndigheten mener at samfunnsvernet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.

Det er påtalemyndigheten som vurderer om særreaksjonen skal opphøre eller om saken skal bringes inn for retten, jf. straffeloven § 65

Klagefrist på overføringsvedtak

Ved lovendring i 2006 ble klagefristen ved overføringsvedtak etter psykisk helsevernlovens § 4-10 redusert fra tre uker til én uke. Lovgiver berørte ikke klagefristen etter § 5-4. Koordineringsenheten har derfor lagt til grunn at den alminnelige forvaltningsrettslige klagefrist på 3 uker fortsatt gjelder for særreaksjonen. Helsedirektoratet har kommet til samme standpunkt i rundskriv IS-9/2012. Påtalemyndigheten regner klagefristen på tre uker fra den dagen statsadvokaten mottar vedtaket.

Kontrollkommisjonens rolle

Kontrollkommisjonens hovedoppgave er å sikre den enkeltes pasients rettsikkerhet i møte med det psykiske helsevernet. 
Kontrollkommisjonen er ikke tildelt noen oppgave i forbindelse med opprettholdelse eller opphør av særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Det er kun domstolene som kan beslutte opprettholdelse av særreaksjonen, jf. straffeloven (2005) § 65. Det er kun påtalemyndigheten eller domstolen som kan beslutte opphør av særreaksjonen.

Kontrollkommisjonen skal føre den vanlige velferdskontrollen, jf. psykisk helsevernlovens § 6-1. I tillegg kan vedtak etter psykisk helsevernlovens § 5-4 jf. psykisk helsevernlovens § 4-10 på vanlig måte påklages til kontrollkommisjonen under gjennomføring av en særreaksjon. De klageberettigede kan også begjære endring i gjennomføringen etter og psykisk helsevernloven § 5-5. Dersom den faglig ansvarlige ikke tar begjæringen til følge, kan de klageberettigede ta saken til kontrollkommisjonen som avgjør spørsmålet. De klageberettigede er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende, samt påtalemyndigheten.

Om saksbehandlingen fremgår det følgende av forarbeidene: "§ 6-4 kan heller ikke gjelde uavkortet ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, da bestemmelsen omhandler kontrollkommisjonens behandling av saker om etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern. Domstolsbehandling etter § 7-1 er da heller ikke aktuelt. Både spørsmålet om etablering av og opphør av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, avgjøres etter reglene i straffeloven. Kontrollkommisjonens vedtak om overføringer etter § 5-4 skal imidlertid behandles etter saksbehandlingsreglene i § 6-4. (Ot.prp.nr.11 (1998-1999), s 165)

Prøvingstemaet for kontrollkommisjoner er angitt i psykisk helsevernlovens § 5-4, første ledd andre punktum. Selv om prøvingstemaet etter § 5-4 er nærmest identisk med prøvingstemaet etter § 4-10, 2. ledd, 2. pkt., er det grunn til å minne om at samfunnsvernet har en særlig vekt i saker etter kapittel 5: "Ellers må det ved tolkningen legges spesielt vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd." (Ot.prp.nr. 87 (1993-1994), s. 116) 

Frister

Under gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er det mange datoer, tidsrammer og frister som regulerer 1) de klageberettiges anledning til å begjære opphør og klage på innholdet i gjennomføringen, og 2) påtalemyndighetens anledning til å begjære opprettholdelse av dommen.

Utgangspunkt for beregning av fristdatoer: Datoen som legges til grunn for beregning av de aktuelle fristene, se under, er dato for siste rettskraftig dom. Ordlyden i straffeloven § 65 fjerde ledd annet punktum «siste rettskraftige dom» skiller ikke mellom en dom som gjelder den opprinnelige tiltalen med påstand om overføring til tvungent psykisk helsevern, begjæring om opprettholdelse fra påtalemyndigheten eller begjæring om opphør fra domfelte. Videre vises til Rt-2014-373 avsnitt 10, hvor det fremkommer at en domfelt kan «setje fram krav om opphøyr av tvunge psykisk helsevern når det har gått eitt år etter endelig som på psykisk helsevern, evt etter endelig dom som nektar opphøyr», hvilket også tilsier at treårsfristen skal regnes fra siste dom, uavhengig av om den gjelder en opprinnelige dommen eller om den gjelder en begjæring om opphør.

For den tidsubestemte og den tidsbestemte særreaksjonen, følger det ulike regler for frister (jf straffeloven (2005) § 65):

Tidsubestemt dom til tvungent psykisk helsevern: Dom til tvungent psykisk helsevern jf strl § 62, første ledd første punktum, jf andre og tredje ledd:

  • Begjæring av opphør fra de klageberettigede: Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen 1 år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig, jf strl (2005) § 65 tredje ledd første punktum.
  • Vurdering av opprettholdelse/opphør: Påtalemyndigheten må enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten med påstand om opprettholdelse senest 3 år etter siste rettskraftige dom, jf straffeloven (2005) § 65 fjerde ledd.
  • Begjæring om endring i gjennomføringen: De klageberettigede kan begjære endringer i gjennomføringen, jf psykisk helsevernloven § 5-5 3 uker etter rettskraftig dom. Når et vedtak er endelig, kan de klageberetigde på ny begjær endringer i gjennomføringen etter 6 måneder.

 

Tidsbestemt dom til tvungent psykisk helsevern: Dom til tvungent psykisk helsevern jf strl § 62, første ledd andre punktum, jf fjerde ledd (samfunnsskadelig og plagsom art):

  • Begjæring av opphør fra de klageberettigede: Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen seks måneder etter at overføringsdommen eller dom som nekter opphør, er endelig, jf straffeloven (2005) § 65 tredje ledd andre punktum.
  • Vurdering av opphør: Særreaksjon er tidsbestemt og skal senest opphøre tre år etter overføringsdommen, jf straffeloven (2005) § 65 fjerde ledd tredje punktum.
  • Begjæring om endring i gjennomføringen: De klageberettigede kan begjære endringer i gjennomføringen, jf psykisk helsevernloven § 5-5 3 uker etter rettskraftig dom. Når et vedtak er endelig, kan de klageberetigde på ny begjære endringer i gjennomføringen etter 6 måneder.

I tillegg til de lovbestemte fristene, er den faglige ansvarlige pålagt å sende årlig statusrapport etter 1 år, 2 år og 3 år ihht Nasjonal koordineringsenhets rutiner for samhandling under gjennomføring av dom, se Retningslinje for samhandling ved iverksettelse og gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven (2005) § 62, jf. § 20 bokstav b eller d.

Klagefristen ved overføringsvedtak
Ved lovendring i 2006 ble klagefristen ved overføringsvedtak etter psykisk helsevernlovens § 4-10 redusert fra tre uker til én uke. Lovgiver berørte ikke klagefristen etter § 5-4. Koordineringsenheten har derfor lagt til grunn at den alminnelige forvaltningsrettslige klagefrist på 3 uker fortsatt gjelder for særreaksjonen. Helsedirektoratet har kommet til samme standpunkt i rundskriv IS-9/2012. Påtalemyndigheten regner klagefristen på tre uker fra den dagen statsadvokaten mottar vedtaket.

Overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon, jf phvl § 5-4

Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon er gjennomført, kan den falige ansvarlige fatte vedtak om overføring fra døgnopphold til uten døgnopphold og overføringer mellom avdelinger og helseforetak. Dette vil ofte dreie seg om overføringer til et behandlingsnivå med friere rammer. De klageberettigede som er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende samt påtalemyndigheten, kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. Dersom den faglig ansvarlige ikke tar klagen til følge, behandles klagen av institusjonens kontrollkommisjon. Prøvingstemaet for kontrollkommisjonen er angitt i psykisk helsevernlovens § 5-4, første ledd andre punktum. Selv om prøvingstemaet etter § 5-4 er nærmest identisk med prøvingstemaet etter § 4-10, 2. ledd, 2. pkt., er det grunn til å minne om at samfunnsvernet har en særlig vekt i saker etter kapittel 5: "Ellers må det ved tolkningen legges spesielt vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd." (Ot.prp.nr. 87 (1993-1994), s. 116) 

Det løper en klagefrist på 3 uker for overføringer etter psykisk helsevernloven § 5-4. Vedtaket kan ikke gjennomføres før klagesaken er avgjort. Påtalemyndigheten regner klagefristen på tre uker fra den dagen statsadvokaten mottar vedtaket.

Påtalemyndigheten har bare klagerett på avgjørelser som gjøres i vedtaks form, jf. phvl. § 5-4. Enkelte avgjørelser under gjennomføring av dom skal ikke gjøres i vedtaks form, selv om de kan vesentlig betydning for samfunnsvernet. Det kan dreie seg om overføringer innen samme institusjon, jf. phvl. § 4-10, 1. ledd, 2. punkt, eller om avgjørelser om permisjoner. Ettersom slike avgjørelser kan ha vesentlig betydning (se utfyllende info om "vesentlige "endringer" under) for samfunnsvernet og altså er relevant for påtalemyndighetens kontrollfunksjon, skal faglig ansvarlig varsle statsadvokaten skriftlig, slik at påtalemyndigheten kan vurdere endringsbegjæring etter phvl § 5-5.

Hvilke vilkår må være oppfylt for overføring til "høyere sikkerhetsnivå"?

Hensynet til samfunnsvernet er tilstrekkelig grunnlag for overføring til et høyere sikkerhetsnivå. Dommen og hensynet til samfunnsvernet er det rettslige grunnlag for slik overføring, og som ellers under gjennomføring av særreaksjonen er vilkårene for innleggelse i psykisk helsevernloven § 3-3 ikke relevante.

Etter psykisk helsevernloven § 5-4 kan slik overføring om nødvendig foretas umiddelbart – uten å avvente klagefrist; "Vedtaket gjennomføres ikke før klagesaken er avgjort, med mindre domfeltes tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig at overføring skjer raskt".

"Vesentlige endringer"

Begrepet «vesentlige endringer» er ikke nevnt i lov eller forarbeider. Det forekommer først i Riksadvokatens rundskriv nr. 4/2001: «Påtalemyndigheten er ikke tillagt noen aktiv rolle i den løpende gjennomføringen av det tvungne psykiske helsevernet, men skal varsles ved vesentlige endringer og har klagerett til kontrollkommisjonen, jf. psykisk helsevernloven § 5-4». Begrepet er senere brukt av Høyesterett i Rt. 2002 s. 990 i en beskrivelse av påtalemyndighetens partsrolle: «En forskjell mellom administrativ beslutning etter kapittel 3 og overføring ved dom etter kapittel 5 som kunne ha betydning, er at påtalemyndigheten beholder en sentral partsrolle både ved vesentlige endringer i behandlingen, jf. phvl § 5-4 og ved opphør av reaksjonen, jf. strl § 39b. (1902) Etter kapittel 3 har påtalemyndigheten ingen slike rettigheter». Høyesterett gjentok, nærmest ordrett, denne beskrivelsen av påtalemyndighetens partsrolle i Rt. 2005 s. 1091. Riksadvokatens beskrivelse i rundskriv nr. 4/2001 av påtalemyndighetens klagerett er imidlertid ikke helt treffende. Påtalemyndigheten har ikke partsrettigheter ved alle vesentlige endringer i behandlingen. Særlig to typer avgjørelser kan ha stor betydning for samfunnsvernet uten at psykisk helsevernloven gir påtalemyndigheten krav på underretning og klagerett. For det første er beslutninger om utgang og permisjon ikke gjort til enkeltvedtak og kan dermed ikke påklages. Særlig permisjoner kan ha betydning for samfunnsvernet. For det andre gjør phvl § 4-10, 1. ledd, 2. punkt unntak fra vedtakskravet for interne overføringer. Det kan eksempelvis dreie seg om overføring fra lukket til åpen post. Dersom påtalemyndigheten mener at samfunnsvernet ikke er tilstrekkelig ivaretatt ved utgang og permisjon er påtalemyndigheten henvist til å begjære endring i gjennomføringen etter phvl § 5-5.

Overføring til anstalt under kriminalomsorgen jf. phvl § 5-6

Psykisk helsevernloven § 5-6 gir adgang for overføring av en domfelt fra en psykiatrisk institusjon til en anstalt under kriminalomsorgen.
Gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern hjemles i psykisk helsevernlovens kapittel 5. I § 5-2 fremgår at det er helseforetakene som er ansvarlig for gjennomføringen.

Likevel finnes det en adgang til å overføre den domfelte fra psykiatrisk institusjon til anstalt under kriminalomsorgen jf. psykisk helsevernloven § 5-6:
 "Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres til anstalt under kriminalomsorgen, når særlige grunner taler for det. Overføringen kan bare skje når den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er som beskrevet i straffeloven (2005) § 20 første ledd bokstav b eller d. Vilkåret om gjentakelsesfare må fortsatt være oppfylt.

Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes. Finner retten at vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven (2005) § 62 annet og tredje ledd ikke er oppfylt, skal reaksjonen opphøre, jf. straffeloven (2005) § 65.

 Følgende tre vilkår må altså være oppfylt:

Merk at dette ikke innebærer en konvertering til verken straff eller forvaring. Dommen på tvungent psykisk helsevern opprettholdes, selv om domfelte overføres til anstalt under kriminalomsorgen.

Bakgrunn for overføringsmuligheten

Bestemmelsen ble foreslått av Særreaksjonsutvalget. I NOU 1990:5 gis følgende begrunnelse:
 "Som det er redegjort for under pkt. 4.1.5 og i bemerkningene til § 39, stilles det ingen krav til domfeltes sinnstilstand på domstiden for å idømme overføring til tvungent psykisk helsevern. Det stilles heller ingen krav til sinnstilstanden for å opprettholde særreaksjonen, jf. bemerkningene til § 39b Dette innebærer at også lovbrytere som ikke lenger er dominert av en alvorlig sinnslidelse, kan være overført til tvungent psykisk helsevern. Forutsetningen er selvfølgelig at det foreligger en så markert fare for gjentakelse av alvorlig kriminalitet, at særreaksjonen er ansett nødvendig for å verne samfunnet. Når den sinnslidelsen som førte til straffritaket, er trengt tilbake, vil farligheten i alminnelighet ha sin forankring i et markert karakteravvik. Fortsatt behandling, omsorg og nødvendig kontroll av slike domfelte ligger klart utenfor det som i alminnelighet er, og bør være, det psykiske helseverns ansvarsområde. Men i enkelte tilfeller kan samfunnet ha et særlig behov for vern. (...)

Når utvalget har funnet at særreaksjonen også bør kunne idømmes i slike tilfeller, er bakgrunnen både at lovbryteren i utgangspunktet har vært alvorlig sinnslidende, og at det psykiske helsevern selv får ansvar for hvordan reaksjonen mest hensiktsmessig skal gjennomføres, se pkt. 4.1.5.(...) I enkelte helt spesielle tilfeller, som f.eks. det refererte kasus, vil imidlertid farligheten være så markert at langvarig opphold i lukket institusjon er påkrevet. Slikt opphold vil ha en rent samfunnsbeskyttende funksjon. Psykiatriske institusjoner vil ikke ha noe behandlingstilbud for slike personer, og de vil kunne vanskeliggjøre miljøet for de øvrige pasientene. På denne bakgrunn er utvalget kommet til at det må åpnes for adgang til å overføre slike domfelte til anstalt under fengselsvesenet." (Vår understreking.)

Etisk dilemma

At utilregnelige ikke kan holdes ansvarlig for sine handlinger, og dermed ikke straffes, har vært et grunnleggende prinsipp i norske strafferett i flere hundre år. Overføring av en domfelt til anstalt under kriminalomsorgen (m.a.o. til gjennomføring i fengsel- eller forvaringsanstalt sammen med andre straffe- og forvaringsdømte) reiser derfor et etisk dilemma. 

I NOU 1990:5 uttaler Særreaksjonsutvalget: "Når en lovbryter er ansett utilregnelig på gjerningstiden, skal imidlertid straff ikke kunne anvendes, jf. ovenfor pkt. 4.1.1. En slik overføringsadgang bryter derfor med ett av utvalgets prinsipielle utgangspunkter."

Norge er forpliktet av menneskerettighetskonvensjonen. Artikkel 5 påpeker at det må være en sammenheng mellom grunnlaget for frihetsberøvelsen og stedet/forholdet der frihetsberøvelsen blir gjennomført. Altså; dersom personen er tilregnelig og gjør kriminelle handlinger, skal reaksjonen utholdes i fengsel. Dersom personen er utilregnelig og gjør kriminelle handlinger, skal reaksjonen utholdes i helseinstitusjon.

Justisministeren uttalte i brev av 29. februar 1996 til justiskomiteen: " Justisdepartementet antar at konvensjonsorganene vil foreta en helt konkret vurdering av hvordan forholdene er i den anstalten vedkommende er plassert på, og i hvilken grad de er tilpasset vedkommendes mentale avvik. Dersom den domfelte overføres til en anstalt eller avdeling spesielt tilpasset lovbrytere med tidsubestemt særreaksjon, og tilbys hjelp for å mestre sitt problem, er det etter min oppfatning liten grunn til å tro at det vil anses som konvensjonsstridig. Annerledes kan det kanskje stille seg hvis vedkommende undergis samme behandling som soningsfanger."

Ot.prp.nr. 46 (2000-2001) viser til justisministerens brev og uttaler følgende om forholdet til menneskerettskonvensjonen: "Det understrekes i brevet at anstalten eller avdelingen vedkommende overføres til, må være spesielt tilpasset denne gruppen lovbrytere. Det er antatt at det kan oppstå problemer i forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen hvis vedkommende undergis samme behandling som soningsfanger. Departementet antar at menneskerettskonvensjonene ikke kan tolkes slik at det er utelukket å plassere denne typen domfelte i ressursavdelinger eller særlig anstalt sammen med straffedømte, forutsatt at de tilbys forhold som er spesielt tilpasset deres situasjon."

I dom av 12. juli 2012 viser Høyesterett viser til justisministerens brev av 29.02.1996 og påpeker at overføring til Ila i seg selv ikke kan representere noen konvensjonsbrudd, selv om de som for øvrig er plassert her, soner straffe- eller forvaringsdommer. Det avgjørende må være at domfelte plasseres i en avdeling som er spesielt egnet for denne typen domfelte, med et spesielt tilpasset, individuelt opplegg for den enkelte. Høyesterett går ikke videre inn på innholdet i gjennomføringen, men påpeker at dersom domfelte blir plassert i avdeling under tilsvarende forhold som de som soner straffe- eller forvaringsdom vil dette antakelig blir ansett som konvensjonsstridig. Med dette presiserer Høyesterett at gjennomføring i anstalt under kriminalomsorgen ikke skal være identisk med en straffe- eller forvaringsdom.

Tilbakeføring til institusjon

Dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring til kriminalomsorgen igjen blir som beskrevet i straffeloven (2005) § 20 første ledd bokstav b eller d, skal den domfelte tilbakeføres til psykiatrisk institusjon for videre gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 5-8

Taushetsplikt

Forholdet til taushetsplikt og informasjonsplikt er regulert i ny psykisk helsevernlov (lovendring gjelder fra og med 01.07.2012).
Regulering av taushetsplikt og informasjonsplikt for helsepersonell, påtalemyndighet og Nasjonal koordineringsenhet fremgår av psykisk helsevernloven §§ 5-6a og 5-6b.

Etter domfellelse, det vil si under gjennomføring av særreaksjonen, skal påtalemyndighet og domstoler vurdere opprettholdelse og opphør av særreaksjonen, jf. straffeloven (2005) § 65. Påtalemyndigheten skal også vurdere klage etter psykisk helsevernloven § 5-4 og begjæring om endring i gjennomføringen etter § 5-5. Begge deler forutsetter at påtalemyndighet og domstoler har tilstrekkelig kunnskap om domfeltes status til å kunne vurdere hensynet til samfunnsvernet. Det samme gjelder de sakkyndige som domstolen oppnevner for å veilede påtalemyndighet og domstoler. Hva som er tilstrekkelig kunnskap vil være en individuell vurdering i hver enkelt sak, knyttet til vurderingen av samfunnsvernhensynet. 

Varsling til fornærmede og etterlatte

Stortinget vedtok høsten 2013 endringer i psykisk helsevernloven. Endringene gjelder fra 1. januar 2014. Den nye loven hjemler fornærmedes og etterlattes rett til varsling ved iverksettelse og gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern (phvl § 5-6c). Formålet med varslingsreglene er at fornærmede og etterlatte skal kunne forberede seg på muligheten til å påtreffe domfelte. 


  Varslingsplikten gjelder informasjon om

Varslingsplikten gjelder så langt for nærmede eller etterlatte ønsker å bli varslet og så langt hensynet til domfeltes sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt. I tillegg må varselet ansees å være "av betydning" for fornærmede/etterlatte. Det skal legges stor vekt på fornærmedes og etterlattes eget syn på betydningen av å få et varsel. 

Det er den faglige ansvarlige for gjennomføringen som i vedtaks form skal ta stilling til om det skal varsles. Den domfelte, fornærmede og dens etterlatte kan påklage vedtaket til fylkesmannen.

Etterlatte i særreaksjonssaker defineres som avdødes ektefelle/samboer, barn, foreldre og søsken. Det ansees som tilstrekkelig at kun én av de etterlatte varsles. 

Fornærmede og etterlatte har mulighet til å endre stilling mht. varsling når som helst og underrette den faglige ansvarlige om dette. 

Opprettholdelse/opphør

Opprettholdelse eller opphør av en dom til tvungent psykisk helsevern hjemles i straffeloven (2005) § 65

"Når påtalemyndigheten eller retten skal vurdere om særreaksjonen skal opphøre, må det ut fra den gjentakelsesfaren som foreligger, vurderes om reaksjonen fortsatt er nødvendig for å verne samfunnet. Dette er et grunnvilkår som alltid må være oppfylt." ,(Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.109)

Bør påtalemyndigheten selv fortløpende vurdere opphør?

Etter lovforarbeidene bør påtalemyndigheten selv fortløpende vurdere grunnlaget for særreaksjonen, og beslutte opphør av eget tiltak når grunnlaget ikke lenger er oppfylt; "Dersom påtalemyndigheten finner at behovet for samfunnsvern ikke lenger er til stede, bør den beslutte opphør av eget tiltak" (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.110). De årlige statusrapportene fra faglig ansvarlig til påtalemyndigheten, jf. retningslinjene pkt. 1.16 er tenkt å gi tilstrekkelig informasjon til at påtalemyndigheten selv kan vurdere opphør.  

Gjentagelsesfare

Vurderingen av gjentagelsesfare er relativt grundig behandlet i lovforarbeidene, delvis på grunn av tvil om kvaliteten på psykiatriens risikovurderinger (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.59 flg).

Selv om særreaksjonen etableres som et vern mot fremtidig kriminalitet, har begått kriminalitet en sentral plass i særreaksjonen. Dels er begått kriminalitet brukt til å legitimere en strafferettslig reaksjon, og dels er begått kriminalitet ansett som en viktig prediktor ved risikovurderingen.    
"Temaet for vurderingen er faren for nye alvorlige lovbrudd. Gjentakelsesfaren må knytte seg til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, det vil si at den må være av samme art som de forbrytelsene som er nevnt i første punktum. (…) Den forbrytelsen domfellelsen gjelder, danner selve utgangspunktet for farevurderingen. Forbrytelsens art og omfang kan gi holdepunkter for hvor sannsynlig det er at noe liknende skjer igjen." (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.107)

En del relevante momenter for risikovurderingen ble lovfestet, men det ble tilføyd; "Det er verken mulig eller ønskelig å angi i lovteksten alle momenter som det skal legges vekt på ved farevurderingen. På den andre siden presiseres det i lovteksten hvilke hensyn som særlig bør tillegges vekt"

Relevante momenter ved risikovurderinger er blant annet:

  • Lovbryterens atferd: Det siktes til atferd før og etter lovbruddet. "Det er særlig i gjentakelsestilfeller en har grunnlag for å statuere fare for nye lovbrudd. Der lovbryteren har vist aggressiv atferd tidligere, som eventuelt har ledet til strafferettslige reaksjoner, er grunnlaget for å forutsi gjentakelsesfare større enn der den tiltalen gjelder, er lovbryterens første volds- eller voldspregede handling. Men det kan ikke utelukkes at farlighet kan konstateres allerede etter ett alvorlig lovbrudd." 
  • Lovbryterens sykdomsutvikling: "Her er sykdomsbildet både før lovbruddet og fram til domstidspunktet relevant. Videre må det legges vekt på sykdomsprognosen. Retten må her legge vekt på de sakkyndiges uttalelser om sykdommens art, og sykdommens atferd og sannsynlig eller mulig framtidige utvikling. Det kreves ikke at de rettspsykiatriske sakkyndige uttaler seg direkte om faren for nye lovbrudd, men i den vurderingen de gir av sykdomsprognosen, bør en beskrivelse av mulig farlighet som knytter seg til selve sykdommen og utviklingen av denne, inngå som en naturlig del."  
  • Lovbryterens psykiske funksjonsevne: "For sinnslidende lovbrytere vil dette momentet ikke ha så stor betydning i tillegg til begrepet "sykdomsutvikling", men også for denne gruppen må det legges vekt på evnen til å mestre sin egen livssituasjon og til å vurdere sin egen tilstand og forholdet til omverdenen. Andre momenter som vil komme inn i vurderingen av den psykiske funksjonsevnen, er hvilke sosiale forhold lovbryteren vil vende tilbake til, og hvilket støtteapparat som eventuelt vil være aktuelt."  
  • Andre muligheter til kontroll og behandling: "Det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern."

Etter en tid undergitt særreaksjonen vil helsevesenet i mange tilfeller ha etablert et godt fungerende behandlingsopplegg som ivaretar samfunnsvernet selv om særreaksjonen opphører. Den videre oppfølging uten særreaksjon kan dreie seg om administrativt tvungent psykisk helsevern, dersom vilkårene i psykisk helsevernloven § 3-3 er oppfylt, frivillig psykisk helsevern etter § 2-1, eller i form av kommunale oppfølgingstilbud.

God veiledning til retten om samfunnets tilbud forutsetter at sakkyndige er oppdaterte i et helsevesen i stadig endring og har grundig kjennskap til lokale forhold. Disse hensyn taler for å benytte sakkyndige hentet fra aktiv klinisk virksomhet i nærområdet.  
Se ellers Ot.ptp.nr 87 (1993-1994), s. 107-108.

Særreaksjonsdømte uten oppholdstillatelse

Utlendinger som blir idømt strafferettslig særreaksjon kan utvises etter utlendingsloven §§ 66-68 og § 122.

Det er gitt særskilte regler i utlendingsloven, straffeloven og helsepersonelloven om gjennomføring av utvisning av utlendinger som er dømt til særreaksjon:

  • Utlendingsloven § 72 og § 124 gir anvisning på særskilte saksbehandlingsrutiner for sak om utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger.
  • Straffeloven § 65 femte ledd første punktum sier at dersom en person som er idømt en særreaksjon, utvises og forlater riket, så opphørersærreaksjonen midlertidig. Utvisningsvedtaket gis dermed forrang foran dom på særreaksjon.
  • Helsepersonelloven § 29a annet ledd slår fast at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for å gi helse- og omsorgstjenesten i mottakerstatenopplysninger som er nødvendige for at mottakerstaten skal kunne vurdere vedkommendes behov for helsemessig oppfølging eller behov for å underlegges en behandling som kan beskytte samfunnet der mot gjentakelsesfare som nevnt i straffeloven § 62.
  • For øvrig åpner Politiregisterloven § 22 første ledd for informasjonsutveksling

uttransport. Formålet med veilederen er å tydeliggjøre de ulike aktørenes roller og ansvar, samt sikre en effektiv saksflyt mellom berørte myndigheter. Veilederen er utarbeidet i samarbeid mellom Helsedirektoratet (HOD), Politidirektoratet (POD), Politiets utlendingsenhet (PU), Oslo Politidistrikt, Utlendingsdirektoratet(UDI) og Riksadvokaten.

Rettspraksis

På denne siden finner du utdrag fra enkelte sentrale avgjørelser fra Høyesterett.

HR2011-03-17, OM OPPRETTHOLDELSE AV DOM PÅ TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN

  • Om samfunnsvernhensyn og farevurderingen som vilkår for opprettholdelse: "Selv om § 39b 1. ledd ikke uttrykkelig nevner at tvungent psykisk helsevern må være "nødvendig for å verne samfunnet" for å opprettholde særreaksjonen, fremgår det av sammenhengen at det likevel må kreves, jf. også Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s. 62 og 108. Men når situasjonen er at domfelte har vært under psykisk helsevern i noen tid, vil denne vurderingen - slik som her - i praksis ofte falle sammen med farevurderingen, jf. Rt-2003-1085 avsnitt 169 og Matningsdal/Bratholm, Straffeloven (2. utg, 2003) side 308. Jeg skiller derfor ikke mellom de to vilkårene i det følgende." (avsnitt 14)
  • Om hvorvidt andre behandlingsregimer (frivillig eller administrativt tvungent psykisk helsevern) kan gi tilstrekkelig samfunnsvern: "Ved vurderingen av om det er "nærliggende fare" for at A vil begå nye voldshandlinger, må det imidlertid ses hen til om det finnes andre realistiske behandlingsalternativer enn dom for fortsatt tvungent psykisk helsevern. Forsvareren har i denne sammenheng gjort gjeldende at A frivillig ønsker å motta psykisk helsevern, og at det - dersom dette ikke skulle være tilstrekkelig - vil kunne fattes vedtak om tvangsinngrep etter psykisk helsevernloven kapittel 3." (avsnitt 19) HR drøfter deretter farekriteriet ift. frivillig psykisk helsevern (§ 3-2) og jf. administrativt tvungent psykisk helsevern (§ 3-3). HR viser bl.a. til forskjellen mellom administrativ tvungent psykisk helsevern og dom på tvungent psykisk helsevern slik det ble redegjort for i Rt 2005 s. 1091 avsnitt 22. HR oppsummerer: "Etter mitt syn vil det - slik denne saken ligger an - være nødvendig at påtalemyndigheten har den mulighet til å føre kontroll med rammevilkårene som følger av bestemmelsen i kapittel 5 i psykisk helsevernloven. (...) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at muligheten for eventuell fremtidig etablering av psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-3 ikke vil gi tilstrekkelig samfunnsvern. Etter mitt syn må hensynet til samfunnsvern ivaretas ved dom på opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter straffeloven 39b." (avsnitt 32 og 33)

HR2010-11-23 OM OPPRETTHOLDELSE AV DOM PÅ TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN

  • Om fristavbrudd (3-årsfristen ved opprettholdelse) ved underskrift av tiltalebeslutning, og om betydningene av "lang liggetid" hos politiet før oversendelse til retten. 

HR2006-09-20 OM TRUSLER SOM GRUNNLAG PÅ TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN, SAMT KORT OM BETYDNINGEN AV TIDLIGERE MANGELFULL OPPFØLGING FRA PSYKIATRIEN OG POLITIETS ROLLE SOM TUTOR

  • Tre trusler, jf. straffeloven § 227, som grunnlag for dom til tvungent psykisk helsevern. HR viste bl.a. til Ot.prp.nr.87 (1993-1994) side 107: "Ved trusler vil en særreaksjon særlig være aktuell der det trues med forbrytelse som er nevnt i oppregningen foran. Vanligvis må det kreves at trusselen var alvorlig ment, slik at det objektivt sett var en fare for at den ville bli realisert. Imidlertid kan også trusler som ikke var alvorlig ment, men blir oppfattet slik, være egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Dette er nok etter § 227, og det kan etter omstendighetene føre til en særreaksjonsdom. I unntakstilfeller kan det også være nok at det er fare for at lovbryteren skal komme med nye tilsvarende trusler." (avsnitt 14) HR vurderte truslene slik: "Truslene i vår sak gjelder slike lovbrudd som § 39 regner opp. De ble oppfattet som svært alvorlige av dem de rammet, og skapte angst. Jeg er enig med lagmannsretten i at særlig truslene mot D måtte fremstå som høyst reelle, særlig den første trusselen, hvor A løp etter D med en kniv og truet med å skjære av henne ørene. Hvorvidt truslene var alvorlig ment, kan ikke være avgjørende. De var uansett av en slik art og fremsatt under slike omstendigheter at de etter mitt syn må anses som en annen alvorlig forbrytelse i § 39s forstand." (avsnitt 15)
  • Om tidligere mangelfull oppfølging i psykiatrien og politiets tutorrolle: "A har tidvis vært kasteball mellom strafferettsapparatet og psykiatrien. Da han ble undergitt tvungent psykisk helsevern, ble han etter en tid skrevet ut ved det lagmannsretten betegner som en glipp. Dette svekker tilliten til at det psykiske helsevern vil makte å skape et tilstrekkelig samfunnsvern i forhold til A. Etter mitt syn gir heller ikke den mulighet politiet har til å begjære ny innleggelse ved tvang etter psykisk helsevernlovens § 3-7 tilstrekkelig sikkerhet i et tilfelle som dette. Min konklusjon er at det er nødvendig for å verne samfunnet at A blir idømt særreaksjon." (avsnitt 26)

Ofte stilte spørsmål

På denne siden kan du finne spørsmål og svar på relevante problemstillinger. 
Svarene er basert på koordineringsenhetens fortolkning av lovverket.  
a) Gjelder pasientrettighetsloven for pasienter med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern?
Følgende fremgår av lovforarbeidene: "Pasientrettighetslovens bestemmelser får ikke direkte anvendelse i forhold til personer som er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. kapittel 5 i psykisk helsevernloven. Forholdet i § 5-1 om at bestemmelsene gjelder "så langt det passer" får også anvendelse når det gjelder rekkevidden av pasientrettighetslovens bestemmelser. (Ot.prp.nr.65 (2006-2006), kap. 12)
Særreglene i psykisk helsevernlovens kapittel 5 er begrunnet i samfunnsvernet. Det fremgår av forarbeidene at spesialreglene i kapittel 5 skal gå foran øvrige bestemmelser i loven ved motstrid eller tolkningstvil. Videre heter det s.st.: "Ellers må det ved tolkning legges spesiell vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd." (Ot.prp.nr.87 (1993-1994), kap. 14.3)
Eksempelvis må hensynet til samfunnsvernhensynet gå foran pasientens rett til fritt sykehusvalg.
b) Gjelder konverteringsforbudet?
Konverteringsforbudet i psykisk helsevernloven § 3-4 gjelder for pasienter innlagt etter frivillig psykisk helsevern, og omhandler en annen situasjon enn pasienter dømt til tvungent psykisk helsevern.
Ved opphør av særreaksjonen kan en pasient bli overført til frivillig psykisk helsevern, eller til administrativt tvungent psykisk helsevern etter phvl § 3-3 dersom vilkårene er oppfylt (vedtak må fattes på ordinært vis), eller til tiltak og oppfølging utenfor psykisk helsevernlovens område. 

Enhetens register og utlevering av data

Koordineringsenhetens register er hjemlet i psykisk helsevernloven § 5-2b Registeret skal bidra til bedre samhandling mellom påtalemyndighet og helsevesen, til helseplanlegging og bedre samfunnsvern. Utlevering av data far registeret kan kun gis dersom det er i tråd med registerets formål. Alle forespørsler om utlevering av data må skje skriftlig. Av forespørselen skal det tydelig fremgå hvilke data som ønskes utlevert og hvilket formål dataene skal brukes til. 
Kontakt oss pr. e-post koordineringsenheten@ous-hf.no om spørsmål vedrørende vårt register.

Aktuelle dokumenter

Helseopplysningsskjema.pdf
Mal statusrapport.pdf
Retningslinje pr. august 2018
Statusrapportskjema.pdf

Årlig melding 2018 - NK.pdf
Årlig melding 2017 - NK.pdf
Årlig melding 2016 - NK.pdf
Årlig melding 2015 - NK.pdf
Dagsseminar 15.10.18

Kontaktinformasjon

Oppmøtested
Sykehusveien 18, bygg 15 (Granli)
1385 Asker
Telefon
66 90 87 58
08.00 - 15.00
E-post
Postadresse
Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern
Regional sikkerhetsseksjon
Sykehusveien 18
1385 Asker
Dikemark sykehus
Besøksadresse
Sykehusveien 18, Bygg 15 (Granli) (Kart)
1384 Asker.

- Pakkeforløp i psykisk helsevern og avhengighetsbehandling

​Etter 1. september 2019 vil alle pasienter som møter til behandling i psykisk helsevern og/eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling bli inkludert i pakkeforløp. Les mer på https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/kvalitet/pakkeforlop-og-koordinatorfunksjonen.

Praktisk informasjon

Dikemark museum

​Adresse:
Bjørkelibygningen,
Sykehusveien 4,
1385 Asker.

Åpningstider og kontaktinformasjon:
Det er ikke faste åpningstider i museet,
men du kan ringe sentralbordet på
Dikemark og avtale tid for besøk.
Telefonnr: 66 90 87 50 eller 66 90 84 20

Se også museumsbrosjyren

Foto, film, lydopptak og sosiale medier

På et sykehus befinner mange seg i en ekstra sårbar situasjon, og har krav på at deres privatliv blir respektert. Det er fort gjort å overse, men det kan befinne seg andre personer i nærheten som ikke ønsker å bli tatt bilde av, filmet eller gjort lydopptak av.

Enten du er privatperson eller journalist, må du ha tillatelse til å ta bilde eller gjøre film- eller lydopptak ved sykehuset. Alle pasienter på sykehuset har krav på privatlivets fred når de er på sykehus.

Vis hensyn ved å ikke ta bilder, film eller omtale andre på sosiale medier uten å ha spurt dem først.

Husk at det er helt i orden å si nei om du skulle bli spurt.

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.