Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern

Nasjonal koordineringsenhet er en administrativ og permanent del av gjennomføringen av dommer til tvungent psykisk helsevern og skal sikre god samhandling mellom helse- og justissektoren. Funksjonen skal være en integrert del av gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern og et viktig bidrag til sikkerheten og samfunnsvernet. (Prop. 108 L (2011-2012))

Les mer om Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern

Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern

Nasjonal koordineringsenhet er primært:

  • utarbeide og oppdatere retningslinjer for samhandling ved iverksettelse og gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern
  • føre register som gir nødvendig oversikt over personer dømt til tvungent psykisk helsevern
  • sørge for at alle parter har den informasjon som er nødvendig for at de lovpålagte oppgavene skal kunne løses på best mulig måte.

Nasjonal koordineringsenhet er organisert under Oslo universitetssykehus HF og Regional sikkerhetsseksjon Helse Sør-Øst.

Nasjonal koordineringsenhet er en administrativ og permanent del av gjennomføringen av dommer til tvungent psykisk helsevern og skal sikre god samhandling mellom helse- og justissektoren. Funksjonen skal være en integrert del av gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern og et viktig bidrag til sikkerheten og samfunnsvernet. (Prop. 108 L (2011-2012))

Nasjonal koordineringsenhet skal primært:

  • utarbeide og oppdatere retningslinjer for samhandling ved iverksettelse og gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern
  • føre register som gir nødvendig oversikt over personer dømt til tvungent psykisk helsevern
  • sørge for at alle parter har den informasjon som er nødvendig for at de lovpålagte oppgavene skal kunne løses på best mulig måte

    Nasjonal koordineringsenhet er organisert under Oslo universitetssykehus HF og Regional sikkerhetsseksjon Helse Sør-Øst.

Kontakt oss på Epost

koordineringsenheten@ous-hf.no

Retningslinje

Retningslinjen er utarbeidet av Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern, og er hjemlet i psykisk helsevernloven § 5-2a. Retningslinjen utfyller lovverket som regulerer etablering og gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, se særlig psykisk helsevernloven kapittel 5 og straffeloven (2005) § 62, jf. § 20 bokstav b eller d.

Retningslinjen ble publisert første gang den 1. januar 2013.
Retningslinjen ble sist revidert den 9. august 2016.

Gjeldende Retningslinje finnes under fanen «Aktuelle dokumenter».

Samfunnsvern

Det grunnleggende vilkåret for å idømme dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er at særreaksjonen er nødvendig for å beskytte samfunnet for gjentatt alvorlig kriminalitet.
Det første omfattende forslag til særreaksjonsreform kom fra Straffelovrådet i 1973. Som begrunnelse for strafferettslige særreaksjoner ovenfor utilregnelige lovbrytere, viste Straffelovrådet til samfunnsvernhensynet; "Overfor utilregnelige lovbrytere står spørsmålet om strafferettslige særreaksjoner i en annen stilling. Når en lovbryter fritas for straffansvar som følge av psykisk abnormitet på gjerningstiden, bør utgangspunktet være at han ikke ilegges noen reaksjon som følge av lovbruddet. For utilregnelige lovbrytere som frembyr fare for tilbakefall til nye lovbrudd, finner likevel rådet at det i en del tilfelle vil være både nødvendig og hensiktsmessig at samfunnet iverksetter tiltak for å minske risikoen for tilbakefall. Siden det her dreier seg om tiltak som begrunnes i hensynet til å verne samfunnet mot lovbrudd, finner rådet at tiltakene bør iverksettes gjennom særreaksjoner ilagt ved dom" (NOU 1974:17. s.13).

Særreaksjonsutvalget hadde tilsvarende begrunnelse da de utformet særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern: "Den fare lovbrytere som begår alvorlige forbrytelser representerer for sine omgivelser, må samfunnet gis en adgang til å verne seg mot. Etter utvalgets syn må den enkeltes frihet i slike tilfeller vike på grunn av risikoen for andre" (NOU 1990:5, s.71).
 

To "spor" til sikkerhetspsykiatrien – et sivilrettslig og et strafferettslig:  

Helsevesenet har tradisjonelt hatt hjemmel i egen lov for tvangsinnleggelse av personer med alvorlig sinnslidelse som utgjør en risiko for andre. Dette omtales gjerne som "administrativ tvangsinnleggelse", og hjemmelen er psykisk helsevernloven § 3-3. Særreaksjonsutvalget mente at dette lovverket i og for seg var tilstrekkelig til å verne samfunnet, men at helsevesenet i praksis ikke anvendte tvangshjemlene i tilstrekkelig grad. Særreaksjonsutvalget mente det var nødvendig med et eget strafferettslig spor til sikkerhetspsykiatriske institusjoner; "På denne bakgrunn har det oppstått et behov for å supplere det administrative regelverk med en adgang for domstolene til å reagere strafferettslig mot utilregnelige lovbrytere". Særreaksjonsutvalget viste også til det omfattende ansvar som hvilte på hver enkelt lege ved vurdering av administrativ tvangsinnleggelse, og oppsummerte slik: "Det antas således at det uansett utformingen av det administrative lovverk, alltid vil måtte være en restgruppe hvor behovet for samfunnsvern synes best ivaretatt ved en særlig reaksjon ilagt etter rettslig behandling" (NOU 1990:5, s.72).

Samfunnsvernhensynets prioritet


Særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern ble skapt for å ivareta samfunnsvernhensynet. Særreaksjonsutvalget fastslo at det er "hensynet til samfunnsvernet som bærer særreaksjonen" (NOU 1990:5, s.81).

I phvl § 5-3, 2.ledd fremgår at den faglig ansvarlige skal legge vekt på hensynet til behandling, og "særlig på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd". Etter bestemmelsens ordlyd har samfunnsvernhensynet prioritet foran behandlingshensynet i tilfeller hvor de to hensyn trekker i ulik retning. Men det fremgår også av forarbeidene at den faglig ansvarlige må "våge å prøve nye behandlingsformer slik at den domfelte gradvis får større frihet som kan gjøre en tilbakeføring til samfunnet mulig" (Ot.prp.nr.87 (1993-1994)).

I en kommentar til phvl § 5-3, 2.ledd har professor Aslak Syse anført at det gjelder "et annet hensiktsmessighetsskjønn" ved gjennomføring av en dom på tvungent psykisk helsevern enn ved sivilrettslig tvungent psykisk helsevern. Syse skriver videre: "Den faglig ansvarlige skal legge vekt på effekten av de ulike behandlingsformer for den særreaksjonsdømte, men dette hensynet må vike for behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd. Dette er de lovfastsatte retningslinjene som for gjennomføringen av særreaksjonen." (Gyldendal Rettsdata - Norsk Lovkommentar, note 121)
Riksadvokaten, som er påtalemyndighetens øverste leder, har beskrevet prioriteringen mellom hensynet til behandling og hensynet til samfunnsvern slik; "Hensikten med dom til overføring til tvungent psykisk helsevern er primært å verne samfunnet, ikke å sørge for at den domfelte får behandling".

(Fra Riksadvokatens brev av 31.01.2007 til Den rettsmedisinske kommisjon).

Den faglig ansvarliges ansvar for samfunnsvernet består inntil ansvaret er overført til en annen faglig ansvarlig eller særreaksjonen opphører. Det innebærer at samfunnsvernhensynet må ivaretas ved planlegging av overføring. Den faglig ansvarlige må kjenne behandlingsopplegget den domfelte ønskes overført til, og foreta en selvstendig vurdering av om dette ivaretar samfunnsvernhensynet. I vedtak om overføring skal det redegjøres for behandlingsopplegget ved mottagende institusjon.

(se også Helsedirektoratets kommentar til phvl § 4-10, rundskriv IS-9/2012).

Om koordineringsenheten

Nasjonal koordineringsenhet er organisert under Oslo universitetssykehus HF, Klinikk psykisk helse og avhengighet, Regional sikkerhetsseksjon Helse Sør-Øst.

Koordineringsenheten er én av fem enheter i Regional sikkerhetsseksjon.  Enheten har et fagråd som bistår innen drift, samhandling og register.

Bakgrunn for opprettelse av Koordineringsenheten for dom til behandling i Helse Sør-Øst
Fra 1. januar 2002 ble straffeloven endret slik at sikringsinstituttet ble erstattet med særreaksjoner for strafferettslig tilregnelige og utilregnelige personer med alvorlig kriminell atferd og fare for gjentagelse. De tre nye særreaksjonene er forvaring, tvungen omsorg og tvungent psykisk helsevern. Etter noe erfaring med gjennomføring av særreaksjonen dom til tvungent psykisk helsevern oppstod et behov for bedre og løpende samhandling mellom påtalemyndighet, faglig ansvarlig og daværende Helse Øst RHF. Det var også behov for oversikt over behandlingsforløpene internt i den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.

Helse Øst RHF besluttet å etablere en koordinerende enhet for personer med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern i regionen, og opprettet Koordineringsenheten for dom til behandling 1. januar 2006. Koordineringsenheten fikk konsesjon fra Datatilsynet til å registrere helseopplysninger for personer med slik dom i Helse Øst fra og med 2006. Konsesjonen ble senere forlenget og utvidet til å omfatte den nye helseregionen Helse Sør-Øst.

Bakgrunn for opprettelse av Nasjonal koordineringsenhet
Den 2. januar 2012 fikk Helse Sør-Øst i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomføre en nasjonal utvidelse av Koordineringsenheten for dom til behandling. Helse Sør-Øst gav oppdraget til Oslo universitetssykehus HF og Koordineringsenheten for dom til behandling den 21. mai 2012.

Stortinget vedtok i juni 2012 endringer i psykisk helsevernloven. Endringene gjelder fra 1. juli 2012. Den nye loven hjemler koordineringsenhetens drift og registrering, samt informasjonsflyt mellom aktørene og enheten (phvl § 5-2a, § 5-2b og § 5-6b.)

Enhetens retningslinjer og register er virksomt på nasjonal basis fra og med den 1. januar 2013.

Fagråd


Nasjonal koordineringsenhet har fagråd med representanter fra justis- og helsesektoren.
Fagrådet har en rådgivende funksjon for driftsrelaterte oppgaver og er høringsinstans ved endringer i den nasjonale retningslinjen. 

Førstestatsadvokat Berit Sagfossen:
Cand. jur fra Universitetet i Oslo 1987. Har arbeidet som statsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter siden 1997, og som førstestatsadvokat/avdelingsleder fra 2004.
Har hatt et særlig oppfølgings- og fagansvar for særreaksjons- og forvaringssaker ved embetet fra ikrafttredelsen av disse reaksjonene 01.01.2002.
Var en av initiativtagerne til det som nå er blitt Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern.
Var også medlem i utredningsgruppen som ble oppnevnt til å etterkontrollere reglene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring i 2006.

Førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes:
Cand. jur fra Universitetet i Oslo 1978. Førstestatsadvokat i Økokrim, statsadvokat og avdelingsleder ved Oslo statsadvokatembeter i perioden 1993 - 2003, statsadvokat i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane 2003 - 2008, førstestatsadvokat og embetsleder i Trondheim siden 2008. Leder av Riksadvokatens arbeidsutvalg vedrørende undersøkelse av kvaliteten på etterforsking av voldtektssaker. Nestleder i utvalget som leverte NOU 2008:4 "Fra ord til handling".

 Politiadvokat Tina Bjarkø Helleland:
Cand.jur fra Universitetet i Oslo i 1997. Har arbeidet i politiet siden 2000, og som politiadvokat ved Oslo politidistrikt, Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser siden 2009. Har særlig oppfølgnings- og fagansvar for særreaksjons- og forvaringssakene. 

Psykiater Siri Anita Medalen:
Utdannet lege i Tyskland i 2004. Hun hadde allmennpraksis og jobbet som fengselslege før hun i 2008 begynte i psykiatrien. Siri er i dag overlege ved lokal sikkerhetspost i Helse Stavanger HF og er faglig ansvarlig for en rekke pasienter underlagt dom til tvungent psykisk helsevern. 

Spesialist i klinisk psykologi og nevropsykologi Anne Lill Ørbeck:
Utdannet ved Universitetet i Oslo. Har arbeidet med forskning og senere undervisning ved Universitetet i Oslo, dette i ca. 25 år i fagfeltet diagnostikk og utredning. Hun har også ansvar for det samme i Norsk Psykologforening spesialiteten klinisk voksenpsykologi. Anne Lill har vært faglig ansvarlig for mange dømte til TPH og har sittet i Fagrådet i over tre år. Hun arbeider p.t. ved Regional Sikkerhetsseksjon på Dikemark.

Jurist Øyvind Holst:

Jurist ved Kompetansesenteret SIFER Sør-Øst.

Statusrapport og helseopplysningsskjema

Faglig ansvarlige for pasienter med dom til tvungent psykisk helsevern er pålagt å utarbeide årlige statusrapporter til påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten er pålagt en kontrollfunksjon under gjennomføringen av særreaksjonen, jf. psykisk helsevernloven §§ 5-4 og 5-5. Kontrollfunksjonen omhandler hensynet til samfunnsvernet. Påtalemyndigheten har derfor behov for å bli informert om de domfeltes behandling.   

Helseopplysningsskjema skal fylles ut 3 uker etter rettskraftig dom og sendes til Nasjonal koordineringsenhet.

Statusrapportskjemaet skal fylles ut og vedlegges kopi av statusrapporten som sendes til Nasjonal koordineringsenhet 1 år, 2 år og 3 år etter rettskraftig dom.

Informasjonen fra disse skjemaene registreres i en administrativ oversikt over tiltalte og domfelte til tvungent psykisk helsevern, jf. jf. phvl § 5-2b..

Helseopplysningsskjema og statusrapportskjema finnes under «Aktuelle dokumenter».  

Informasjon om bl.a. frister for utarbeidelse av statusrapporter, adressater og veiledning i forhold til innhold finnes i dokumentet «Mal statusrapport».

Rettspraksis

På denne siden finner du utdrag fra enkelte sentrale avgjørelser fra Høyesterett.

HR2011-03-17, OPPRETTHOLDELSE AV DOM PÅ TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN

  • Om samfunnsvernhensyn og farevurderingen som vilkår for opprettholdelse: "Selv om § 39b 1. ledd ikke uttrykkelig nevner at tvungent psykisk helsevern må være "nødvendig for å verne samfunnet" for å opprettholde særreaksjonen, fremgår det av sammenhengen at det likevel må kreves, jf. også Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s. 62 og 108. Men når situasjonen er at domfelte har vært under psykisk helsevern i noen tid, vil denne vurderingen - slik som her - i praksis ofte falle sammen med farevurderingen, jf. Rt-2003-1085 avsnitt 169 og Matningsdal/Bratholm, Straffeloven (2. utg, 2003) side 308. Jeg skiller derfor ikke mellom de to vilkårene i det følgende." (avsnitt 14)
  • Om hvorvidt andre behandlingsregimer (frivillig eller administrativt tvungent psykisk helsevern) kan gi tilstrekkelig samfunnsvern: "Ved vurderingen av om det er "nærliggende fare" for at A vil begå nye voldshandlinger, må det imidlertid ses hen til om det finnes andre realistiske behandlingsalternativer enn dom for fortsatt tvungent psykisk helsevern. Forsvareren har i denne sammenheng gjort gjeldende at A frivillig ønsker å motta psykisk helsevern, og at det - dersom dette ikke skulle være tilstrekkelig - vil kunne fattes vedtak om tvangsinngrep etter psykisk helsevernloven kapittel 3." (avsnitt 19) HR drøfter deretter farekriteriet ift. frivillig psykisk helsevern (§ 3-2) og jf. administrativt tvungent psykisk helsevern (§ 3-3). HR viser bl.a. til forskjellen mellom administrativ tvungent psykisk helsevern og dom på tvungent psykisk helsevern slik det ble redegjort for i Rt 2005 s. 1091 avsnitt 22. HR oppsummerer: "Etter mitt syn vil det - slik denne saken ligger an - være nødvendig at påtalemyndigheten har den mulighet til å føre kontroll med rammevilkårene som følger av bestemmelsen i kapittel 5 i psykisk helsevernloven. (...) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at muligheten for eventuell fremtidig etablering av psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-3 ikke vil gi tilstrekkelig samfunnsvern. Etter mitt syn må hensynet til samfunnsvern ivaretas ved dom på opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter straffeloven 39b." (avsnitt 32 og 33)

    HR2006-09-20 OM TRUSLER SOM GRUNNLAG PÅ TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN, SAMT KORT OM BETYDNINGEN AV TIDLIGERE MANGELFULL OPPFØLGING FRA PSYKIATRIEN OG POLITIETS ROLLE SOM TUTOR
  • Tre trusler, jf. straffeloven § 227, som grunnlag for dom til tvungent psykisk helsevern. HR viste bl.a. til Ot.prp.nr.87 (1993-1994) side 107: "Ved trusler vil en særreaksjon særlig være aktuell der det trues med forbrytelse som er nevnt i oppregningen foran. Vanligvis må det kreves at trusselen var alvorlig ment, slik at det objektivt sett var en fare for at den ville bli realisert. Imidlertid kan også trusler som ikke var alvorlig ment, men blir oppfattet slik, være egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Dette er nok etter § 227, og det kan etter omstendighetene føre til en særreaksjonsdom. I unntakstilfeller kan det også være nok at det er fare for at lovbryteren skal komme med nye tilsvarende trusler." (avsnitt 14) HR vurderte truslene slik: "Truslene i vår sak gjelder slike lovbrudd som § 39 regner opp. De ble oppfattet som svært alvorlige av dem de rammet, og skapte angst. Jeg er enig med lagmannsretten i at særlig truslene mot D måtte fremstå som høyst reelle, særlig den første trusselen, hvor A løp etter D med en kniv og truet med å skjære av henne ørene. Hvorvidt truslene var alvorlig ment, kan ikke være avgjørende. De var uansett av en slik art og fremsatt under slike omstendigheter at de etter mitt syn må anses som en annen alvorlig forbrytelse i § 39s forstand." (avsnitt 15)
  • Om tidligere mangelfull oppfølging i psykiatrien og politiets tutorrolle: "A har tidvis vært kasteball mellom strafferettsapparatet og psykiatrien. Da han ble undergitt tvungent psykisk helsevern, ble han etter en tid skrevet ut ved det lagmannsretten betegner som en glipp. Dette svekker tilliten til at det psykiske helsevern vil makte å skape et tilstrekkelig samfunnsvern i forhold til A. Etter mitt syn gir heller ikke den mulighet politiet har til å begjære ny innleggelse ved tvang etter psykisk helsevernlovens § 3-7 tilstrekkelig sikkerhet i et tilfelle som dette. Min konklusjon er at det er nødvendig for å verne samfunnet at A blir idømt særreaksjon." (avsnitt 26)

    HR2010-11-23 OPPRETTHOLDELSE AV DOM PÅ TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN
  • Om fristavbrudd (3-årsfristen ved opprettholdelse) ved underskrift av tiltalebeslutning, og om betydningene av "lang liggetid" hos politiet før oversendelse til retten. 


Ofte stilte spørsmål

På denne siden kan du finne spørsmål og svar på relevante problemstillinger. 
Svarene er basert på koordineringsenhetens fortolkning av lovverket.  

a) Må den faglig ansvarlige være plassert i den samme institusjon som den domfelte oppholder seg ved?
Følgende fremgår av Særreaksjonsutvalgets forslag: "Ansvaret vil ligge konkret hos den faglige ansvarlige ved institusjonen. Dette ansvaret innebærer ikke et den dømte nødvendigvis skal utholde reaksjonen innen denne helseinstitusjonen, men har et ansvar for å bestemme hvordan det tvungne vernet til enhver tid skal gjennomføres."

(NOU 1990:5, kap. 3.3)

b) Gjelder pasientrettighetsloven for pasienter med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern?
Følgende fremgår av lovforarbeidene: "Pasientrettighetslovens bestemmelser får ikke direkte anvendelse i forhold til personer som er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. kapittel 5 i psykisk helsevernloven. Forholdet i § 5-1 om at bestemmelsene gjelder "så langt det passer" får også anvendelse når det gjelder rekkevidden av pasientrettighetslovens bestemmelser.

(Ot.prp.nr.65 (2006-2006), kap. 12)

Særreglene i psykisk helsevernlovens kapittel 5 er begrunnet i samfunnsvernet. Det fremgår av forarbeidene at spesialreglene i kapittel 5 skal gå foran øvrige bestemmelser i loven ved motstrid eller tolkningstvil. Videre heter det s.st.: "Ellers må det ved tolkning legges spesiell vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd."

(Ot.prp.nr.87 (1993-1994), kap. 14.3)

Eksempelvis må hensynet til samfunnsvernhensynet gå foran pasientens rett til fritt sykehusvalg.

c) Gjelder konverteringsforbudet?
Konverteringsforbudet i phvl § 3-4 gjelder for pasienter innlagt etter frivillig psykisk helsevern, og omhandler en annen situasjon enn pasienter dømt til tvungent psykisk helsevern.

Ved opphør av særreaksjonen kan en pasient bli overført til frivillig psykisk helsevern, eller til administrativt tvungent psykisk helsevern etter phvl § 3-3 dersom vilkårene er oppfylt (vedtak må fattes på ordinært vis), eller til tiltak og oppfølging utenfor psykisk helsevernlovens område.

d) Hva er klagefristen?
Ved lovendring i 2006 ble klagefristen ved overføringsvedtak etter psykisk helsevernlovens § 4-10 redusert fra tre uker til én uke. Lovgiver berørte ikke klagefristen etter § 5-4. Koordineringsenheten har derfor lagt til grunn at den alminnelige forvaltningsrettslige klagefrist på 3 uker fortsatt gjelder for særreaksjonen. Helsedirektoratet har kommet til samme standpunkt i rundskriv IS-9/2012. Påtalemyndigheten regner klagefristen på tre uker fra den dagen statsadvokaten mottar vedtaket.

e) Hvilke vilkår må være oppfylt for overføring til "høyere sikkerhetsnivå"?
Hensynet til samfunnsvernet er tilstrekkelig grunnlag for overføring til et høyere sikkerhetsnivå. Dommen og hensynet til samfunnsvernet er det rettslige grunnlag for slik overføring, og som ellers under gjennomføring av særreaksjonen er vilkårene for innleggelse i phvl § 3-3 ikke relevante.

Etter phvl § 5-4 kan slik overføring om nødvendig foretas umiddelbart – uten å avvente klagefrist; "Vedtaket gjennomføres ikke før klagesaken er avgjort, med mindre domfeltes tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig at overføring skjer raskt".


f) Skal fornærmede / pårørende varsles ved utgang / permisjon?
Etter lovendring med virkning fra 1. januar 2014 er fornærmede / pårørende gitt rettigheter vedrørende varsling av iverksettelse, permisjoner / utgang, unndragelse, overføringer og opphør, se psykisk helsevernloven § 5-6c.

Opprettholdelse/opphør

Opprettholdelse eller opphør av en dom til tvungent psykisk helsevern hjemles i straffeloven (2005) § 65. 

Opprettholdelse og opphør av særreaksjonen reguleres i strl § 65;

"Når påtalemyndigheten eller retten skal vurdere om særreaksjonen skal opphøre, må det ut fra den gjentakelsesfaren som foreligger, vurderes om reaksjonen fortsatt er nødvendig for å verne samfunnet. Dette er et grunnvilkår som alltid må være oppfylt."

(Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.109)

Bør påtalemyndigheten selv fortløpende vurdere opphør?

Etter lovforarbeidene bør påtalemyndigheten selv fortløpende vurdere grunnlaget for særreaksjonen, og beslutte opphør av eget tiltak når grunnlaget ikke lenger er oppfylt; "Dersom påtalemyndigheten finner at behovet for samfunnsvern ikke lenger er til stede, bør den beslutte opphør av eget tiltak" (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.110). De årlige statusrapportene fra faglig ansvarlig til påtalemyndigheten, jf. retningslinjene pkt. 1.16 er tenkt å gi tilstrekkelig informasjon til at påtalemyndigheten selv kan vurdere opphør.  

Gjentagelsesfare

Vurderingen av gjentagelsesfare er relativt grundig behandlet i lovforarbeidene, delvis på grunn av tvil om kvaliteten på psykiatriens risikovurderinger (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.59 flg).

Selv om særreaksjonen etableres som et vern mot fremtidig kriminalitet, har begått kriminalitet en sentral plass i særreaksjonen. Dels er begått kriminalitet brukt til å legitimere en strafferettslig reaksjon, og dels er begått kriminalitet ansett som en viktig prediktor ved risikovurderingen.    

"Temaet for vurderingen er faren for nye alvorlige lovbrudd. Gjentakelsesfaren må knytte seg til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, det vil si at den må være av samme art som de forbrytelsene som er nevnt i første punktum. (…) Den forbrytelsen domfellelsen gjelder, danner selve utgangspunktet for farevurderingen. Forbrytelsens art og omfang kan gi holdepunkter for hvor sannsynlig det er at noe liknende skjer igjen."

(Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.107)

En del relevante momenter for risikovurderingen ble lovfestet, men det ble tilføyd;

"Det er verken mulig eller ønskelig å angi i lovteksten alle momenter som det skal legges vekt på ved farevurderingen. På den andre siden presiseres det i lovteksten hvilke hensyn som særlig bør tillegges vekt"

Relevante momenter ved risikovurderinger er blant annet:

Lovbryterens atferd: Det siktes til atferd før og etter lovbruddet. "Det er særlig i gjentakelsestilfeller en har grunnlag for å statuere fare for nye lovbrudd. Der lovbryteren har vist aggressiv atferd tidligere, som eventuelt har ledet til strafferettslige reaksjoner, er grunnlaget for å forutsi gjentakelsesfare større enn der den tiltalen gjelder, er lovbryterens første volds- eller voldspregede handling. Men det kan ikke utelukkes at farlighet kan konstateres allerede etter ett alvorlig lovbrudd." 

Lovbryterens sykdomsutvikling: "Her er sykdomsbildet både før lovbruddet og fram til domstidspunktet relevant. Videre må det legges vekt på sykdomsprognosen. Retten må her legge vekt på de sakkyndiges uttalelser om sykdommens art, og sykdommens atferd og sannsynlig eller mulig framtidige utvikling. Det kreves ikke at de rettspsykiatriske sakkyndige uttaler seg direkte om faren for nye lovbrudd, men i den vurderingen de gir av sykdomsprognosen, bør en beskrivelse av mulig farlighet som knytter seg til selve sykdommen og utviklingen av denne, inngå som en naturlig del."  

Lovbryterens psykiske funksjonsevne: "For sinnslidende lovbrytere vil dette momentet ikke ha så stor betydning i tillegg til begrepet "sykdomsutvikling", men også for denne gruppen må det legges vekt på evnen til å mestre sin egen livssituasjon og til å vurdere sin egen tilstand og forholdet til omverdenen. Andre momenter som vil komme inn i vurderingen av den psykiske funksjonsevnen, er hvilke sosiale forhold lovbryteren vil vende tilbake til, og hvilket støtteapparat som eventuelt vil være aktuelt."  

Andre muligheter til kontroll og behandling:

"Det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern."

Etter en tid undergitt særreaksjonen vil helsevesenet i mange tilfeller ha etablert et godt fungerende behandlingsopplegg som ivaretar samfunnsvernet selv om særreaksjonen opphører. Den videre oppfølging uten særreaksjon kan dreie seg om administrativt tvungent psykisk helsevern, dersom vilkårene i phvl § 3-3 er oppfylt, frivillig psykisk helsevern etter § 2-1, eller i form av kommunale oppfølgingstilbud.

God veiledning til retten om samfunnets tilbud forutsetter at sakkyndige er oppdaterte i et helsevesen i stadig endring og har grundig kjennskap til lokale forhold. Disse hensyn taler for å benytte sakkyndige hentet fra aktiv klinisk virksomhet i nærområdet.  

Se ellers Ot.ptp.nr 87 (1993-1994), s. 107-108

 

Kontrollkommisjonens rolle

Kontrollkommisjonens hovedoppgave er å sikre den enkeltes pasients rettsikkerhet i møte med det psykiske helsevernet. 

Kontrollkommisjonen er ikke tildelt noen oppgave i forbindelse med opprettholdelse eller opphør av særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Det er kun domstolene som kan beslutte opprettholdelse av særreaksjonen, jf. straffeloven (2005) § 65. Det er kun påtalemyndigheten eller domstolen som kan beslutte opphør av særreaksjonen.

Kontrollkommisjonen skal føre den vanlige velferdskontrollen, jf. psykisk helsevernlovens § 6-1. I tillegg kan vedtak etter psykisk helsevernlovens § 5-4 jf. psykisk helsevernlovens § 4-10 på vanlig måte påklages til kontrollkommisjonen under gjennomføring av en særreaksjon. De klageberettigede kan også begjære endring i gjennomføringen etter og psykisk helsevernloven § 5-5. Dersom den faglig ansvarlige ikke tar begjæringen til følge, kan de klageberettigede ta saken til kontrollkommisjonen som avgjør spørsmålet. De klageberettigede er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende, samt påtalemyndigheten.

Om saksbehandlingen fremgår det følgende av forarbeidene: "§ 6-4 kan heller ikke gjelde uavkortet ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, da bestemmelsen omhandler kontrollkommisjonens behandling av saker om etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern. Domstolsbehandling etter § 7-1 er da heller ikke aktuelt. Både spørsmålet om etablering av og opphør av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, avgjøres etter reglene i straffeloven. Kontrollkommisjonens vedtak om overføringer etter § 5-4 skal imidlertid behandles etter saksbehandlingsreglene i § 6-4. (Ot.prp.nr.11 (1998-1999), s 165)

Prøvingstemaet for kontrollkommisjoner er angitt i psykisk helsevernlovens § 5-4, 1. ledd 2. pkt. Selv om prøvingstemaet etter § 5-4 er nærmest identisk med prøvingstemaet etter § 4-10, 2. ledd, 2. pkt., er det grunn til å minne om at samfunnsvernet har en særlig vekt i saker etter kapittel 5: "Ellers må det ved tolkningen legges spesielt vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd." (Ot.prp.nr. 87 (1993-1994), s. 116) 

Taushetsplikt

Forholdet til taushetsplikt og informasjonsplikt er regulert i ny psykisk helsevernlov (lovendring gjelder fra og med 01.07.2012).

Regulering av taushetsplikt og informasjonsplikt for helsepersonell, påtalemyndighet og Nasjonal koordineringsenhet fremgår av psykisk helsevernloven §§ 5-6a og 5-6b.

Etter domfellelse, det vil si under gjennomføring av særreaksjonen, skal påtalemyndighet og domstoler vurdere opprettholdelse og opphør av særreaksjonen, jf. straffeloven (2005) § 65. Påtalemyndigheten skal også vurdere klage etter psykisk helsevernlovens § 5-4 og begjæring om endring i gjennomføringen etter § 5-5. Begge deler forutsetter at påtalemyndighet og domstoler har tilstrekkelig kunnskap om domfeltes status til å kunne vurdere hensynet til samfunnsvernet. Det samme gjelder de sakkyndige som domstolen oppnevner for å veilede påtalemyndighet og domstoler. Hva som er tilstrekkelig kunnskap vil være en individuell vurdering i hver enkelt sak, knyttet til vurderingen av samfunnsvernhensynet. 

 Faglig ansvarlig

Den faglig ansvarlige har et viktig ansvar for både behandling og samfunnsvern under gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.

 Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak skal være lege med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant praksis eller videreutdanning, jf. psykisk helsevernloven § 1-4. (Som regel menes med dette en psykiater eller en psykologspesialist.) Den faglige ansvarlige skal videre ha tilfredsstillende kunnskaper om helselovgivning med særlig vekt på psykisk helsevernloven, jf. forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet § 2.

Den enkelte institusjon skal sørge for en forsvarlig organisering av vedtakskompetent personell. Loven innebærer med andre ord et minstekrav til kompetanse for den som skal treffe vedtak, men unntar ikke ledelsens ansvar for en forsvarlig organisering av vedtaksfunksjonen.

Organisering av vedtakskompetansen er dermed et ansvar som påhviler den enkelte institusjon. Dette innebærer at kompetansen som faglig ansvarlig ikke følger automatisk av å tilfredsstille kompetansekravene i psykisk helsevernlovens § 1-4. Den faglig ansvarlige må utpekes særskilt. Denne utpekingen gjelder for vedtaksansvar i det psykiske helsevesenet generelt. 

Institusjonen har et selvstendig ansvar for tilrettelegging av rollen som faglig ansvarlig, jf. helsepersonelloven § 16. Her fremgår at "Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter."

Det nevnes at psykologspesialister ikke kan fatte vedtak om medisinering, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 og § 4-8 c.

For mer om den faglig ansvarliges ansvar for samfunnsvernet, se Samfunnsvern.
 

Om særreaksjonen

Hjemmelen for å idømme, opprettholde og beslutte opphør av særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern ligger i straffeloven. 
Regelverket for gjennomføring av særreaksjonen ligger i psykisk helsevernloven.

Kort om lovverket
Den som på handlingstiden var psykotisk straffes ikke, jf. straffeloven (2005) § 20 bokstav b eller d. Dreier det seg om forsøk på - eller fullbyrdet alvorlig forbrytelse, og det foreligger fare for gjentagelse, kan retten dømme gjerningsmannen til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven (2005) § 62 første ledd.
Særreaksjonen har som formål å sikre samfunnsvernet.

Gjennomføring av særreaksjonen er regulert i psykisk helsevernlovens kapittel 5. Den domfelte skal de tre første ukene etter rettskraftig dom ha døgnopphold i institusjon. Deretter er det den faglig ansvarlige som skal bestemme hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres. Behandlingen skal gjennomføres med særlig vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot nye alvorlige lovbrudd, jf. psykisk helsevernlovens § 5-3. Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon er gjennomført, kan alle vedtak om overføring fra døgnopphold til uten døgnopphold og overføringer mellom helseforetak og avdelinger, påklages til kontrollkommisjonen. De klageberettigede er den domfelte selv, domfeltes pårørende og påtalemyndigheten, jf. psykisk helsevernlovens § 5-4.

Særreaksjonen kan opprettholdes så lenge vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven (2005) § 62 bokstav c er oppfylt. Det er med andre ord ikke et vilkår for opprettholdelse at personen er psykotisk under gjennomføringen. Spørsmålet om opprettholdelse skal prøves senest hvert 3 år. Den domfelte selv, domfeltes pårørende og den faglig ansvarlige kan begjære opphør av dommen. Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen, forlengelsesdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig. Påtalemyndigheten kan til enhver tid begjære opphør av dommen, jf. straffeloven (2005) § 65.

Kort om gjennomføringen
Formålet med særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern er å verne samfunnet mot nye alvorlige lovbrudd. Samtidig skal de domfelte pasientene i størst mulig grad behandles som andre pasienter, med det mål for øye å tilbakeføre dem til samfunnet.

Psykisk helsevernloven legger tre viktige føringer knyttet til samfunnsvernet.

For det første er det kun de tre første ukene av dommen som må gjennomføres som døgnopphold i institusjon. Dette betyr at pasienten må bo og oppholde seg på institusjonen, enten den er "lukket" (låst dør) eller "åpen" (ikke låst dør). Også på en "lukket" avdeling kan domfelte få utgang og permisjoner. Utgang er kortere opphold utenfor institusjonen som regel er en del av behandlingsplanen. Utgang kan praktiseres på flere måter; utgang med eller uten følge av personale, på sykehusets område eller utenfor sykehusets område, eventuelt i luftegård. Permisjoner er opphold utenfor institusjonen. Permisjoner inngår også i større eller mindre grad i behandlings- /rehabiliteringsopplegget og gjennomføres etter grundige vurderinger og en nøye planlagt. Pasienten må søke om å få innvilget permisjon. Permisjon er som regel av lengre varighet enn utgang, og kan gjennomføres med eller uten følge av personale. Typisk kan det dreie seg om velferdstiltak som familiebesøk og fritidsaktiviteter. 

Etter treukersperioden kan den domfelte i teorien overføres til egen bolig med poliklinisk oppfølging fra sykehuset. Dette innebærer at den domfelte møter en behandler til jevnlige samtaler, evt. medikamentell behandling. I praksis vil det ta lengre tid før den domfelte overføres til behandling uten døgnopphold. Hensynet til behandling og samfunnsvern avgjør når domfelte eventuelt overføres.

For det andre skal faglig ansvarlig ved det sykehuset som er ansvarlig for gjennomføringen både ta hensyn til behandlingen og til samfunnsvernet. Etter psykisk helsevernloven skal det legges særlig vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd (se samfunnsvern). Ved vurdering om innholdet i gjennomføringen vil viktige spørsmål bl.a. være om domfelte skal være i lukket eller åpen avdeling, og ha behandling med eller uten døgnopphold. I tillegg må det vurderes om domfelte skal ha utgang, med eller uten personale (evt. i luftegård). Den faglig ansvarlige kan fatte vedtak om medisinering uten samtykke, skjerming, innskrenkning av forbindelse med omverdenen og ransaking. I tillegg har den faglig ansvarlige mulighet til å anvende tvangsmidler som f.eks. mekaniske tvangsmidler. 

For det tredje skal påtalemyndigheten føre tilsyn og kontroll med gjennomføringen. Påtalemyndigheten kan klage på den faglig ansvarliges vedtak om overføring fra en institusjon til en annen, typisk fra døgninstitusjon til et opphold utenfor døgninstitusjon, som innebærer et mildere sikkerhetsregime. Videre kan påtalemyndigheten begjære endring i gjennomføringen, dersom påtalemyndigheten mener at samfunnsvernet ikke blir godt nok ivaretatt der hvor domfelte oppholder seg/får behandling. I begge tilfeller er det kontrollkommisjonen ved institusjonen som avgjør spørsmålet ut i fra hensynet til samfunnsvern, den domfelte, plasseringsalternativer og om forholdene ellers fremstår som urimelige.

NB: Den domfelte og den domfeltes pårørende har også rettigheter og er klageberettiget etter § 5-4 og § 5-5 i psykisk helsevernloven. 

 Judisiell observasjon

Etter straffeprosessloven § 167 kan retten beslutte at siktede kan innlegges til undersøkelse i psykiatrisk sykehus, dersom dette er nødvendig for å bedømme siktedes sinnstilstand.

Les mer om judisielle observasjoner her

Overføring til anstalt under kriminalomsorgen

Psykisk helsevernloven § 5-6 gir adgang for overføring av en domfelt fra en psykiatrisk institusjon til en anstalt under kriminalomsorgen.

Gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern hjemles i psykisk helsevernlovens kapittel 5. I § 5-2 fremgår at det er helseforetakene som er ansvarlig for gjennomføringen.

Likevel finnes det en adgang til å overføre den domfelte fra psykiatrisk institusjon til anstalt under kriminalomsorgen jf. psykisk helsevernloven § 5-6:

"Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres til anstalt under kriminalomsorgen, når særlige grunner taler for det. Overføringen kan bare skje når den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er som beskrevet i straffeloven § 20 første ledd bokstav b eller d. Vilkåret om gjentakelsesfare må fortsatt være oppfylt.
Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
Finner retten at vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 62 annet og tredje ledd ikke er oppfylt, skal reaksjonen opphøre, jf. straffeloven § 65

Følgende tre vilkår må altså være oppfylt:

  • Særlige grunner må tale for det
  • Den domfeltes sinnstilstand kan ikke lenger være som beskrevet i straffelovens § 20 første ledd bokstav b eller d  
  • Vilkåret om gjentakelsesfare jf. straffeloven § 62 må fortsatt være oppfylt


    Merk at dette ikke innebærer en konvertering til verken straff eller forvaring. Dommen på tvungent psykisk helsevern opprettholdes, selv om domfelte overføres til anstalt under kriminalomsorgen.

    Bakgrunn for overføringsmuligheten
    Bestemmelsen ble foreslått av Særreaksjonsutvalget. I NOU 1990:5 gis følgende begrunnelse:

    "Som det er redegjort for under pkt. 4.1.5 og i bemerkningene til § 39, stilles det ingen krav til domfeltes sinnstilstand på domstiden for å idømme overføring til tvungent psykisk helsevern. Det stilles heller ingen krav til sinnstilstanden for å opprettholde særreaksjonen, jf. bemerkningene til § 39b Dette innebærer at også lovbrytere som ikke lenger er dominert av en alvorlig sinnslidelse, kan være overført til tvungent psykisk helsevern. Forutsetningen er selvfølgelig at det foreligger en så markert fare for gjentakelse av alvorlig kriminalitet, at særreaksjonen er ansett nødvendig for å verne samfunnet. Når den sinnslidelsen som førte til straffritaket, er trengt tilbake, vil farligheten i alminnelighet ha sin forankring i et markert karakteravvik. Fortsatt behandling, omsorg og nødvendig kontroll av slike domfelte ligger klart utenfor det som i alminnelighet er, og bør være, det psykiske helseverns ansvarsområde. Men i enkelte tilfeller kan samfunnet ha et særlig behov for vern. (...)

    Når utvalget har funnet at særreaksjonen også bør kunne idømmes i slike tilfeller, er bakgrunnen både at lovbryteren i utgangspunktet har vært alvorlig sinnslidende, og at det psykiske helsevern selv får ansvar for hvordan reaksjonen mest hensiktsmessig skal gjennomføres, se pkt. 4.1.5.(...) I enkelte helt spesielle tilfeller, som f.eks. det refererte kasus, vil imidlertid farligheten være så markert at langvarig opphold i lukket institusjon er påkrevet. Slikt opphold vil ha en rent samfunnsbeskyttende funksjon. Psykiatriske institusjoner vil ikke ha noe behandlingstilbud for slike personer, og de vil kunne vanskeliggjøre miljøet for de øvrige pasientene. På denne bakgrunn er utvalget kommet til at det må åpnes for adgang til å overføre slike domfelte til anstalt under fengselsvesenet." (Vår understreking.)

    Etisk dilemma
    At utilregnelige ikke kan holdes ansvarlig for sine handlinger, og dermed ikke straffes, har vært et grunnleggende prinsipp i norske strafferett i flere hundre år. Overføring av en domfelt til anstalt under kriminalomsorgen (m.a.o. til gjennomføring i fengsel- eller forvaringsanstalt sammen med andre straffe- og forvaringsdømte) reiser derfor et etisk dilemma. 

    I NOU 1990:5 uttaler Særreaksjonsutvalget: 

    "Når en lovbryter er ansett utilregnelig på gjerningstiden, skal imidlertid straff ikke kunne anvendes, jf. ovenfor pkt. 4.1.1. En slik overføringsadgang bryter derfor med ett av utvalgets prinsipielle utgangspunkter."

    Norge er forpliktet av menneskerettighetskonvensjonen. Artikkel 5 påpeker at det må være en sammenheng mellom grunnlaget for frihetsberøvelsen og stedet/forholdet der frihetsberøvelsen blir gjennomført. Altså; dersom personen er tilregnelig og gjør kriminelle handlinger, skal reaksjonen utholdes i fengsel. Dersom personen er utilregnelig og gjør kriminelle handlinger, skal reaksjonen utholdes i helseinstitusjon.

    Justisministeren uttalte i brev av 29. februar 1996 til justiskomiteen:

    " Justisdepartementet antar at konvensjonsorganene vil foreta en helt konkret vurdering av hvordan forholdene er i den anstalten vedkommende er plassert på, og i hvilken grad de er tilpasset vedkommendes mentale avvik. Dersom den domfelte overføres til en anstalt eller avdeling spesielt tilpasset lovbrytere med tidsubestemt særreaksjon, og tilbys hjelp for å mestre sitt problem, er det etter min oppfatning liten grunn til å tro at det vil anses som konvensjonsstridig. Annerledes kan det kanskje stille seg hvis vedkommende undergis samme behandling som soningsfanger."

    Ot.prp.nr. 46 (2000-2001) viser til justisministerens brev og uttaler følgende om forholdet til menneskerettskonvensjonen:

    "Det understrekes i brevet at anstalten eller avdelingen vedkommende overføres til, må være spesielt tilpasset denne gruppen lovbrytere. Det er antatt at det kan oppstå problemer i forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen hvis vedkommende undergis samme behandling som soningsfanger. Departementet antar at menneskerettskonvensjonene ikke kan tolkes slik at det er utelukket å plassere denne typen domfelte i ressursavdelinger eller særlig anstalt sammen med straffedømte, forutsatt at de tilbys forhold som er spesielt tilpasset deres situasjon."

    I dom av 12. juli 2012 viser Høyesterett viser til justisministerens brev av 29.02.1996 og påpeker at overføring til Ila i seg selv ikke kan representere noen konvensjonsbrudd, selv om de som for øvrig er plassert her, soner straffe- eller forvaringsdommer. Det avgjørende må være at domfelte plasseres i en avdeling som er spesielt egnet for denne typen domfelte, med et spesielt tilpasset, individuelt opplegg for den enkelte. Høyesterett går ikke videre inn på innholdet i gjennomføringen, men påpeker at dersom domfelte blir plassert i avdeling under tilsvarende forhold som de som soner straffe- eller forvaringsdom vil dette antakelig blir ansett som konvensjonsstridig. Med dette presiserer Høyesterett at gjennomføring i anstalt under kriminalomsorgen ikke skal være identisk med en straffe- eller forvaringsdom.

    Tilbakeføring til institusjon
    Dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring til kriminalomsorgen igjen blir som beskrevet i straffelovens § 20 første ledd bokstav b eller d, skal den domfelte tilbakeføres til psykiatrisk institusjon for videre gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 5-8. 
     

Presse/media

Koordineringsenhetens register er hjemlet i psykisk helsevernloven § 5-2b. Registeret skal bidra til bedre samhandling mellom påtalemyndighet og helsevesen, til helseplanlegging og bedre samfunnsvern. Utlevering av data far registeret kan kun gis dersom det er i tråd med registerets formål. Alle forespørsler om utlevering av data må skje skriftlig. Av forespørselen skal det tydelig fremgå hvilke data som ønskes utlevert og hvilket formål dataene skal brukes til. 

Kontakt oss pr. e-post koordineringsenheten@ous-hf.no om spørsmål vedrørende vårt register


Påtalemyndighetens rolle

Under gjennomføring av en dom på tvungent psykisk helsevern har påtalemyndigheten en kontrollfunksjon. Påtalemyndigheten er tillagt denne kontrollfunksjonen av hensyn til samfunnsvernet.

Kontrollfunksjonen viser seg ved at påtalemyndigheten kan klage på overføringsvedtak, jf. psykisk helsevernloven § 5-4 og begjære endringer i gjennomføringen, jf. psykisk helsevernloven § 5-5.

Påtalemyndigheten kan klage på den faglig ansvarliges vedtak om overføring av pasienten fra behandling med døgnopphold til behandling uten døgnopphold, evt. fra en institusjon til en annen. Dette vil ofte dreie seg om overføringer til et behandlingsnivå med friere rammer. Dersom den faglig ansvarlige ikke tar klagen til følge, behandles klagen av institusjonens kontrollkommisjon.
 
Påtalemyndigheten kan også begjære endringer i gjennomføringen. Det innebærer at påtalemyndigheten kan begjære at pasienten overføres til en annen institusjon, eller til behandlingsopplegg som bedre ivaretar samfunnsvernet. Dersom den faglig ansvarlige ikke vil etterkomme begjæringen behandles begjæringen av kontrollkommisjonen.

Mindre inngripende avgjørelser er fullt ut lagt til den faglig ansvarlige ved institusjonen. Det vil si at eksempelvis avgjørelser om "frigang" og permisjoner ikke er underlagt påtalemyndighetens kontrollfunksjon. Imidlertid kan påtalemyndigheten begjære endring i gjennomføringen, som nevnt over, hvis påtalemyndigheten mener at samfunnsvernet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.

Det er påtalemyndigheten som vurderer om særreaksjonen skal opphøre eller om saken skal bringes inn for retten, jf. straffeloven § 65


Varsling til fornærmede og etterlatte

Stortinget vedtok høsten 2013 endringer i psykisk helsevernloven. Endringene gjelder fra 1. januar 2014. Den nye loven hjemler fornærmedes og etterlattes rett til varsling ved iverksettelse og gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern (phvl § 5-6c). Formålet med varslingsreglene er at fornærmede og etterlatte skal kunne forberede seg på muligheten til å påtreffe domfelte. 

  Varslingsplikten gjelder informasjon om

  • iverksettelse av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. phvl § 5-2
  • vedtak om overføringer, jf. phvl § 5-4
  • beslutninger om enkeltpermisjoner
  • unndragelse
  • opphør av dom til tvungent psykisk helsevern, jf. strl (2005) § 65 første ledd

    Varslingsplikten gjelder så langt for nærmede eller etterlatte ønsker å bli varslet og så langt hensynet til domfeltes sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt. I tillegg må varselet ansees å være "av betydning" for fornærmede/etterlatte. Det skal legges stor vekt på fornærmedes og etterlattes eget syn på betydningen av å få et varsel. 

    Det er den faglige ansvarlige for gjennomføringen som i vedtaks form skal ta stilling til om det skal varsles. Den domfelte, fornærmede og dens etterlatte kan påklage vedtaket til fylkesmannen.

      Etterlatte i særreaksjonssaker defineres som avdødes ektefelle/samboer, barn, foreldre og søsken. Det ansees som tilstrekkelig at kun én av de etterlatte varsles. 

      Fornærmede og etterlatte har mulighet til å endre stilling mht. varsling når som helst og underrette den faglige ansvarlige om dette. 


Aktuelle dokumenter

Helseopplysningsskjema.pdf

Mal statusrapport.pdf

Retningslinjer august 16.pdf

Statusrapportskjema.pdf

Årlig melding 2016 - NK.pdf

Årling melding 2015 - NK.pdf


Kontakt

Oppmøtested
Sykehusveien 18, bygg 15 (Granli)
1385 Asker
Telefon
66 90 87 58 og 99 12 67 74
08.00 - 15.00
E-post
Postadresse
Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern
Regional sikkerhetsseksjon
Sykehusveien 18
1385 Asker

Praktisk informasjon

Dikemark museum

​Adresse:
Bjørkelibygningen,
Sykehusveien 4,
1385 Asker.

Åpningstider og kontaktinformasjon:
Det er ikke faste åpningstider i museet,
men du kan ringe sentralbordet på
Dikemark og avtale tid for besøk.
Telefonnr: 66 90 87 50 eller 66 90 84 20

Foto, film, lydopptak og sosiale medier

På et sykehus befinner mange seg i en ekstra sårbar situasjon, og har krav på at deres privatliv blir respektert. Det er fort gjort å overse, men det kan befinne seg andre personer i nærheten som ikke ønsker å bli tatt bilde av, filmet eller gjort lydopptak av.

Enten du er privatperson eller journalist, må du ha tillatelse til å ta bilde eller gjøre film- eller lydopptak ved sykehuset. Alle pasienter på sykehuset har krav på privatlivets fred når de er på sykehus.

Vis hensyn ved å ikke ta bilder, film eller omtale andre på sosiale medier uten å ha spurt dem først.

Husk at det er helt i orden å si nei om du skulle bli spurt.