Nasjonal koordineringsenhets sin drift er hjemlet i psykisk helsevernloven § 5-2a, 5-2b og 5-6b.

Nasjonal koordineringsenhet er organisert under Oslo universitetssykehus HF og Regional sikkerhetsseksjon Helse Sør-Øst.

Nasjonal koordineringsenhet skal primært:

• utarbeide og oppdatere retningslinjer for samhandling ved iverksettelse og gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern
• føre register som gir nødvendig oversikt over personer dømt til tvungent psykisk helsevern
• sørge for at alle parter har den informasjon som er nødvendig for at de lovpålagte oppgavene skal kunne løses på best mulig måte

Kontakt oss på epost: koordineringsenheten@ous-hf.no 

Årsrapport 2022 - NASJONAL KOORDINERINGSENHET.pdf

Om koordineringsenheten

Nasjonal koordineringsenhet er organisert under Oslo universitetssykehus HF, Klinikk psykisk helse og avhengighet, Regional sikkerhetsseksjon Helse Sør-Øst. Koordineringsenheten er én av seks enheter i Regional sikkerhetsseksjon. Enheten har et fagråd som bistår innen drift, samhandling og register.

Bakgrunn for opprettelse av Koordineringsenheten for dom til behandling i Helse Sør-Øst

Fra 1. januar 2002 ble straffeloven endret slik at sikringsinstituttet ble erstattet med særreaksjoner for strafferettslig tilregnelige og utilregnelige personer med alvorlig kriminell atferd og fare for gjentagelse. De tre nye særreaksjonene er forvaring, tvungen omsorg og tvungent psykisk helsevern. Etter noe erfaring med gjennomføring av særreaksjonen dom til tvungent psykisk helsevern oppstod et behov for bedre og løpende samhandling mellom påtalemyndighet, faglig ansvarlig og daværende Helse Øst RHF. Det var også behov for oversikt over behandlingsforløpene internt i den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.

Helse Øst RHF besluttet å etablere en koordinerende enhet for personer med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern i regionen, og opprettet Koordineringsenheten for dom til behandling 1. januar 2006. Koordineringsenheten fikk konsesjon fra Datatilsynet til å registrere helseopplysninger for personer med slik dom i Helse Øst fra og med 2006. Konsesjonen ble senere forlenget og utvidet til å omfatte den nye helseregionen Helse Sør-Øst.

Bakgrunn for opprettelse av Nasjonal koordineringsenhet

Den 2. januar 2012 fikk Helse Sør-Øst i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomføre en nasjonal utvidelse av Koordineringsenheten for dom til behandling. Helse Sør-Øst gav oppdraget til Oslo universitetssykehus HF og Koordineringsenheten for dom til behandling den 21. mai 2012.
Stortinget vedtok i juni 2012 endringer i psykisk helsevernloven. Endringene gjelder fra 1. juli 2012. Den nye loven hjemler koordineringsenhetens drift og registrering, samt informasjonsflyt mellom aktørene og enheten (phvl § 5-2a, § 5-2b og § 5-6b.)
Enhetens retningslinjer og register er virksomt på nasjonal basis fra og med den 1. januar 2013.

Retningslinje

Retningslinjen er utarbeidet av Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern, og er hjemlet i psykisk helsevernloven § 5-2a. Retningslinjen utfyller lovverket som regulerer etablering og gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, se særlig psykisk helsevernloven kapittel 5 og straffeloven (2005) § 62, jf. § 20 bokstav b eller d.

Retningslinjen ble publisert første gang den 1. januar 2013. Retningslinjen ble sist revidert i mars 2023.

Maler

Mal for utarbeidelse av statusrapport, revidert 21.pdf

Endring av ansvarsforhold, rev. april 2023.pdf

Statusrapport og helseopplysningsskjema

Faglig ansvarlige for pasienter med dom til tvungent psykisk helsevern er pålagt å utarbeide årlige statusrapporter til påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten er pålagt en kontrollfunksjon under gjennomføringen av særreaksjonen, jf. psykisk helsevernloven §§ 5-4 og 5-5. Kontrollfunksjonen omhandler hensynet til samfunnsvernet og påtalemyndigheten har derfor behov for å bli informert om de domfeltes behandling.  

Helseopplysningsskjema skal fylles ut 3 uker etter rettskraftig dom og sendes til Nasjonal koordineringsenhet. Statusrapportskjemaet skal fylles ut og vedlegges kopi av statusrapporten som sendes til Nasjonal koordineringsenhet 1 år, 2 år og 3 år etter rettskraftig dom.

Informasjonen fra disse skjemaene registreres i en administrativ oversikt over tiltalte og domfelte til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 5-2b. Informasjon om bl.a. frister for utarbeidelse av statusrapporter, adressater og veiledning om innhold finnes under fanen "Maler" i dokumentet Mal for utarbeidelse av statusrapport.

Om tidsubestemt særreaksjon

For å idømme tidsubestemt særreaksjon må retten ta stilling til strafferettslig utilregnelighet, behovet for samfunnsvern, handlingens alvor og gjentakelsesfare, jf. straffeloven (2005) § 20 annet ledd bokstav a eller b.

Vilkår for å idømme overføring til tidsubestemt overføring til tvungent psykisk helsevern er lovhjemlet i straffeloven (2005) § 62, første ledd. Dersom det dreier seg om forsøk på, eller er en fullbyrdet alvorlig forbrytelse og det foreligger fare for gjentagelse, kan retten dømme gjerningspersonen til tvungent psykisk helsevern. Særreaksjonen har som formål å sikre samfunnsvernet.

I Riksadvokatens rundskriv (nr. 2/2020) presiseres det at særreaksjon skal verne samfunnet, og ikke ilegges for å sikre den utilregnelige behandling eller for å hindre at vedkommende skader seg selv. Behovet for samfunnsvern må holdes opp mot det prinsipielle utgangspunktet om at utilregnelige ikke kan klandres for sine handlinger og derved ikke er strafferettslig ansvarlig. Samtidig skal de domfelte pasientene i størst mulig grad behandles som andre pasienter, med hensikt å tilbakeføre pasientene til samfunnet.

Behandlingen av domfelte pasienter i en tidsubestemt særreaksjon skal gjennomføres med særlig vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot nye alvorlige lovbrudd, jf. psykisk helsevernloven § 5-3. Etter bestemmelsens ordlyd har samfunnsvernhensynet prioritet foran behandlingshensynet i de tilfeller hvor de to hensyn trekker i ulik retning. Men det fremgår av forarbeidene at den faglig ansvarlige «må våge å prøve nye behandlingsformer slik at den domfelte gradvis får større frihet som kan gjøre en tilbakeføring til samfunnet mulig.» ( Ot.prp.nr.87 (1993-1994))
I psykisk helsevernloven § 5-3 nytt tredje ledd heter det seg at faglig ansvarlig skal konsultere påtalemyndigheten før domfelte overføres mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon eller får permisjon, dersom særlige forhold tilsier det. 

Gjennomføringen av særreaksjonen er regulert i psykisk helsevernlovens kapittel 5. Den domfelte skal de tre første ukene etter rettskraftig dom ha døgnopphold i institusjon. Det er deretter den faglig ansvarlige som skal bestemme hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres.
Etter tre ukers døgnopphold i institusjon er gjennomført, kan den faglig ansvarlige fatte vedtak om overføring fra tvungent psykisk helsevern med døgnopphold til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold og overføringer mellom helseforetak og avdelinger. Hensynet til behandling og samfunnsvern avgjør når domfelte eventuelt overføres.  Disse vedtakene kan påklages til kontrollkommisjonen. Les mer om kontrollkommisjonens rolle her.

Opprettholdelse og opphør
Opprettholdelse eller opphør av dom til tvungent psykisk helsevern hjemles i straffeloven (2005) §§ 62 og 65. Tidsubestemt særreaksjon kan opprettholdes så lenge vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven (2005) § 62 tredje ledd er oppfylt. Opphør av særreaksjonen kan begjæres av den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved institusjonen som har behandlingsansvaret for pasienten.  Opphør av reaksjonen kan tidligst begjæres ett år etter at overføringsdommen eller dom som nekter opphør, er endelig. Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av særreaksjonen. Les mer om opprettholdelse og opphør av særreaksjonen her.

Om tidsbestemt særreaksjon

Ved lovendring av 29. april 2016 ble virkeområdet for de strafferettslige særreaksjonene utvidet med virkning fra 1. oktober 2016. Etter lovendringen kan gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art kvalifisere til dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. For å idømme tidsbestemt særreaksjon må retten ta stilling til strafferettslig utilregnelighet, behovet for samfunnsvern, handlingens alvor og gjentakelsesfare jf. straffeloven (2005) § 20 annet ledd bokstav a eller b.

Tidsbestemt særreaksjon idømmes for en periode på tre år og kan i motsetning til tidsubestemt særreaksjon ikke forlenges.

Det skal legges til grunn en høy terskel for å idømme tidsbestemt særreaksjon. Det bør bare være aktuelt dersom konsekvensene av at lovbruddene får fortsette er så omfattende og merkbare at det fremstår som urimelig om samfunnet ikke skulle ha mulighet til å verne seg. Det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom psykisk helsevernloven.

Grunnvilkåret for å idømme tidsbestemt særreaksjon er at den tiltalte har begått lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, jf. straffeloven (2005) § 62 annet ledd. Vilkåret angir den nedre terskelen for hvilke lovbrudd som skal møtes med en særreaksjon, og kravet om gjentagelse markerer at det må dreie seg om mer enn ett lovbrudd.

Straffeloven (2005) § 62 annet ledd angir to øvrige vilkår for tidsbestemt særreaksjon. Det andre vilkåret er at faren for nye lovbrudd er særlig nærliggende. Kravet om gjentagelsesfare er her det samme som ved alvorlige lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet eller utsetter disse rettsgodene for fare. I nytt tredje ledd heter det seg at ved vurdering av gjentagelsesfaren skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet sammenholdt med lovbryterens øvrige atferd, sykdomshistorie, aktuelle psykiske tilstand og forhold til rusmidler.
Les mer om opprettholdelse og opphør av særreaksjonen her.

Det tredje vilkåret er at andre tiltak har vist seg åpenbart uhensiktsmessige. Det er et vilkår at det har blitt forsøkt andre tiltak som for eksempel frivillig behandling i henhold til psykisk helsevernloven, rus og avhengighetsbehandling med mer.

Gjennomføringen av tidsbestemt særreaksjon er noe annerledes enn for tidsubestemt særreaksjon, da hensynene til samfunnsvern og behandling her er likestilt. Etter bestemmelsens ordlyd har samfunnsvernhensynet under gjennomføring av tidsbestemt særreaksjon ikke prioritet foran behandlingshensynet i de tilfeller hvor de to hensyn trekker i ulik retning, jf. psykisk helsevernloven § 5-3 annet ledd. En annen forskjell mellom tidsubestemt og tidsbestemt særreaksjon er at det kan begjæres opphør 6 måneder etter at overføringsdommen eller dom som nekter opphør, er endelig. Påtalemyndigheten kan også for de tidsbestemte særreaksjonene beslutte opphør til enhver tid, jf. straffeloven (2005) § 65 tredje og fjerde ledd.

Faglig ansvarliges rolle

Den faglig ansvarlige har et viktig ansvar for både behandling og samfunnsvern under gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. 
Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak skal være lege med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant praksis eller videreutdanning, jf. psykisk helsevernloven § 1-4. (Som regel menes med dette en psykiater eller en psykologspesialist.) Den faglige ansvarlige skal videre ha tilfredsstillende kunnskaper om helselovgivning med særlig vekt på psykisk helsevernloven, jf. forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet § 2.

Den enkelte institusjon skal sørge for en forsvarlig organisering av vedtakskompetent personell. Loven innebærer med andre ord et minstekrav til kompetanse for den som skal treffe vedtak, men unntar ikke ledelsens ansvar for en forsvarlig organisering av vedtaksfunksjonen.
Organisering av vedtakskompetansen er dermed et ansvar som påhviler den enkelte institusjon. Dette innebærer at kompetansen som faglig ansvarlig ikke følger automatisk av å tilfredsstille kompetansekravene i psykisk helsevernlovens § 1-4. Den faglig ansvarlige må utpekes særskilt. Denne utpekingen gjelder for vedtaksansvar i det psykiske helsevesenet generelt. 

Institusjonen har et selvstendig ansvar for tilrettelegging av rollen som faglig ansvarlig, jf. helsepersonelloven § 16. Her fremgår at "Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter."

Det nevnes at psykologspesialister ikke kan fatte vedtak om medisinering, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 og § 4-8 c.

For mer om den faglig ansvarliges ansvar for samfunnsvernet, se Samfunnsvern.

Ved endring av faglig ansvarlig skal koordineringsenheten varsles. Følgende mal skal benyttes: 

Må den faglig ansvarlige være plassert i den samme institusjon som den domfelte oppholder seg ved?

Følgende fremgår av Særreaksjonsutvalgets forslag: "Ansvaret vil ligge konkret hos den faglige ansvarlige ved institusjonen. Dette ansvaret innebærer ikke et den dømte nødvendigvis skal utholde reaksjonen innen denne helseinstitusjonen, men har et ansvar for å bestemme hvordan det tvungne vernet til enhver tid skal gjennomføres." (NOU 1990:5, kap. 3.3)

Påtalemyndighetens rolle

Under gjennomføring av en dom på tvungent psykisk helsevern har påtalemyndigheten en kontrollfunksjon. Påtalemyndigheten er tillagt denne kontrollfunksjonen av hensyn til samfunnsvernet.

Kontrollfunksjonen viser seg ved at påtalemyndigheten kan klage på overføringsvedtak, jf. psykisk helsevernloven § 5-4 og begjære endringer i gjennomføringen, jf. psykisk helsevernloven § 5-5.

Påtalemyndigheten kan klage på den faglig ansvarliges vedtak om overføring av pasienten fra behandling med døgnopphold til behandling uten døgnopphold, evt. fra en institusjon til en annen. Dette vil ofte dreie seg om overføringer til et behandlingsnivå med friere rammer. Dersom den faglig ansvarlige ikke tar klagen til følge, behandles klagen av institusjonens kontrollkommisjon.

Påtalemyndigheten kan også begjære endringer i gjennomføringen. Det innebærer at påtalemyndigheten kan begjære at pasienten overføres til en annen institusjon, eller til behandlingsopplegg som bedre ivaretar samfunnsvernet. Dersom den faglig ansvarlige ikke vil etterkomme begjæringen behandles begjæringen av kontrollkommisjonen.

Mindre inngripende avgjørelser er fullt ut lagt til den faglig ansvarlige ved institusjonen. Det vil si at eksempelvis avgjørelser om "frigang" og permisjoner ikke er underlagt påtalemyndighetens kontrollfunksjon. Imidlertid kan påtalemyndigheten begjære endring i gjennomføringen, som nevnt over, hvis påtalemyndigheten mener at samfunnsvernet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.

Det er påtalemyndigheten som vurderer om særreaksjonen skal opphøre eller om saken skal bringes inn for retten, jf. straffeloven § 65.

Klagefrist på overføringsvedtak
Ved lovendring i 2006 ble klagefristen ved overføringsvedtak etter psykisk helsevernlovens § 4-10 redusert fra tre uker til én uke. Lovgiver berørte ikke klagefristen etter § 5-4. Koordineringsenheten har derfor lagt til grunn at den alminnelige forvaltningsrettslige klagefrist på 3 uker fortsatt gjelder for særreaksjonen. Helsedirektoratet har kommet til samme standpunkt i rundskriv IS-1/2017. Påtalemyndigheten regner klagefristen på tre uker fra den dagen statsadvokaten mottar vedtaket.

Kontrollkommisjonens rolle

Kontrollkommisjonens hovedoppgave er å sikre den enkeltes pasients rettsikkerhet i møte med det psykiske helsevernet.

Kontrollkommisjonen er ikke tildelt noen oppgave i forbindelse med opprettholdelse eller opphør av særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Det er kun domstolene som kan beslutte opprettholdelse av særreaksjonen, jf. straffeloven (2005) § 65. Det er kun påtalemyndigheten eller domstolen som kan beslutte opphør av særreaksjonen.

Kontrollkommisjonen skal føre den vanlige velferdskontrollen, jf. psykisk helsevernlovens § 6-1. I tillegg kan vedtak etter psykisk helsevernlovens § 5-4 jf. psykisk helsevernlovens § 4-10 på vanlig måte påklages til kontrollkommisjonen under gjennomføring av en særreaksjon. De klageberettigede kan også begjære endring i gjennomføringen etter psykisk helsevernloven § 5-5. Dersom den faglig ansvarlige ikke tar begjæringen til følge, kan de klageberettigede ta saken til kontrollkommisjonen som avgjør spørsmålet. De klageberettigede er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende, samt påtalemyndigheten.

Om saksbehandlingen fremgår det følgende av forarbeidene: "§ 6-4 kan heller ikke gjelde uavkortet ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, da bestemmelsen omhandler kontrollkommisjonens behandling av saker om etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern. Domstolsbehandling etter § 7-1 er da heller ikke aktuelt. Både spørsmålet om etablering av og opphør av særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, avgjøres etter reglene i straffeloven. Kontrollkommisjonens vedtak om overføringer etter § 5-4 skal imidlertid behandles etter saksbehandlingsreglene i § 6-4. (Ot.prp.nr.11 (1998-1999), s. 165)

Prøvingstemaet for kontrollkommisjoner er angitt i psykisk helsevernlovens § 5-4 første ledd andre punktum. Selv om prøvingstemaet etter § 5-4 er nærmest identisk med prøvingstemaet etter § 4-10, annet ledd annet punktum, er det grunn til å minne om at samfunnsvernet har en særlig vekt i saker etter kapittel 5: "Ellers må det ved tolkningen legges spesielt vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd." (Ot.prp.nr. 87 (1993-1994), s. 116)

Frister

Under gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er det mange datoer, tidsrammer og frister som regulerer
1) de klageberettigedes anledning til å begjære opphør og klage på innholdet i gjennomføringen, og 2) påtalemyndighetens anledning til å begjære opprettholdelse av dommen.

Utgangspunkt for beregning av fristdatoer
Datoen som legges til grunn for beregning av de aktuelle fristene, se under, er dato for siste rettskraftig dom. Ordlyden i straffeloven (2005) § 65 fjerde ledd annet punktum «siste rettskraftige dom» skiller ikke mellom en dom som gjelder den opprinnelige tiltalen med påstand om overføring til tvungent psykisk helsevern, begjæring om opprettholdelse fra påtalemyndigheten eller begjæring om opphør fra domfelte. Videre vises til Rt-2014-373 avsnitt 10, hvor det fremkommer at en domfelt kan «setje fram krav om opphøyr av tvunge psykisk helsevern når det har gått eitt år etter endelig som på psykisk helsevern, eventuelt etter endelig dom som nektar opphøyr», hvilket også tilsier at treårsfristen skal regnes fra siste dom, uavhengig av om den gjelder den opprinnelige dommen eller om den gjelder en begjæring om opphør.

Dette gjelder ikke for tidsbestemt særreaksjon, hvor det gjelder en absolutt treårsbegrensning. Ved tidsbestemt særreaksjon vil treårsfristen gjelde fra dommen på tvungent psykisk helsevern ble rettskraftig (endelig).

For den tidsubestemte og den tidsbestemte særreaksjonen, følger det ulike regler for frister, jf. straffeloven (2005) § 65.

Tidsubestemt dom til tvungent psykisk helsevern:
Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern jf. straffeloven (2005) § 62 første ledd jf. tredje og fjerde ledd:

• Begjæring av opphør fra de klageberettigede: Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen 1 år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig, jf. straffeloven (2005) § 65 tredje ledd første punktum.
• Vurdering av opprettholdelse/opphør: Påtalemyndigheten må enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten med påstand om opprettholdelse senest 3 år etter siste rettskraftige dom, jf. straffeloven (2005) § 65 fjerde ledd.
• Begjæring om endring i gjennomføringen: De klageberettigede kan begjære endringer i gjennomføringen 3 uker etter rettskraftig dom, jf. psykisk helsevernloven § 5-5.  Når et vedtak er endelig, kan de klageberettigede på ny begjære endringer i gjennomføringen etter seks måneder.

Tidsbestemt dom til tvungent psykisk helsevern:
Dom til tvungent psykisk helsevern jf. straffeloven § 62 annet ledd jf. fjerde ledd (samfunnsskadelig og plagsom art):

• Begjæring av opphør fra de klageberettigede: Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen seks måneder etter at overføringsdommen eller dom som nekter opphør, er endelig, jf. straffeloven (2005) § 65 tredje ledd andre punktum. Dersom begjæringen ikke tas til følge og retten vurderer at dommen skal opprettholdes, endres ikke dato for treårsberegning.
• Vurdering av opphør: Særreaksjonen er tidsbestemt og skal senest opphøre tre år etter overføringsdommen, jf. straffeloven (2005) § 65 fjerde ledd tredje punktum.
• Begjæring om endring i gjennomføringen: De klageberettigede kan begjære endringer i gjennomføringen 3 uker etter rettskraftig dom, jf. psykisk helsevernloven § 5-5.  Når et vedtak er endelig, kan de klageberettigede på ny begjære endringer i gjennomføringen etter 6 måneder.

I tillegg til de lovbestemte fristene, er den faglige ansvarlige pålagt å sende årlig statusrapport etter 1 år, 2 år og 3 år i henhold til rutiner for samhandling under gjennomføring av dom i Nasjonal koordineringsenhet, se Retningslinje for samhandling ved iverksettelse og gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven (2005) § 62, jf. § 20 bokstav a eller b.

Klagefrist på overføringsvedtak
Ved lovendring i 2006 ble klagefristen ved overføringsvedtak etter psykisk helsevernlovens § 4-10 redusert fra tre uker til én uke. Lovgiver berørte ikke klagefristen etter § 5-4. Koordineringsenheten har derfor lagt til grunn at den alminnelige forvaltningsrettslige klagefrist på 3 uker fortsatt gjelder for særreaksjonen. Helsedirektoratet har kommet til samme standpunkt i rundskriv IS-1/2017. Påtalemyndigheten regner klagefristen på tre uker fra den dagen statsadvokaten mottar vedtaket.

Overføringer jf. psykisk helsevernloven § 5-4 jf. § 4-10

Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon er gjennomført, kan den faglig ansvarlige fatte vedtak om overføring fra døgnopphold til uten døgnopphold og overføringer mellom avdelinger og helseforetak. Dette vil ofte dreie seg om overføringer til et behandlingsnivå med friere rammer. De klageberettigede som er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende samt påtalemyndigheten, kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. Dersom den faglig ansvarlige ikke tar klagen til følge, behandles klagen av institusjonens kontrollkommisjon. Prøvingstemaet for kontrollkommisjonen er angitt i psykisk helsevernlovens § 5-4 første ledd andre punktum. Selv om prøvingstemaet etter § 5-4 er nærmest identisk med prøvingstemaet etter § 4-10 annet ledd annet punktum, er det grunn til å minne om at samfunnsvernet har en særlig vekt i saker etter kapittel 5: "Ellers må det ved tolkningen legges spesielt vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd." (Ot.prp.nr. 87 (1993-1994), s. 116)

Det løper en klagefrist på 3 uker for overføringer etter psykisk helsevernloven § 5-4. Vedtaket kan ikke gjennomføres før klagesaken er avgjort. Påtalemyndigheten regner klagefristen på tre uker fra den dagen statsadvokaten mottar vedtaket.

Påtalemyndigheten har bare klagerett på avgjørelser som gjøres i vedtaks form, jf. psykisk helsevernloven § 5-4. Enkelte avgjørelser under gjennomføring av dom skal ikke gjøres i vedtaks form, selv om de kan vesentlig betydning for samfunnsvernet. Det kan dreie seg om overføringer innen samme institusjon, jf. psykisk helsevernloven § 4-10 første ledd annet punktum, eller om avgjørelser om permisjoner. Ettersom slike avgjørelser kan ha vesentlig betydning (se utfyllende info om "vesentlige "endringer" under) for samfunnsvernet og altså er relevant for påtalemyndighetens kontrollfunksjon, skal faglig ansvarlig varsle statsadvokaten skriftlig, slik at påtalemyndigheten kan vurdere endringsbegjæring etter psykisk helsevernloven § 5-5.

Hvilke vilkår må være oppfylt for overføring til "høyere sikkerhetsnivå"?
Hensynet til samfunnsvernet er tilstrekkelig grunnlag for overføring til et høyere sikkerhetsnivå. Dommen og hensynet til samfunnsvernet er det rettslige grunnlag for slik overføring, og som ellers under gjennomføring av særreaksjonen er vilkårene for innleggelse i psykisk helsevernloven § 3-3 ikke relevante.

Etter psykisk helsevernloven § 5-4 kan slik overføring om nødvendig foretas umiddelbart – uten å avvente klagefrist; "Vedtaket gjennomføres ikke før klagesaken er avgjort, med mindre domfeltes tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig at overføring skjer raskt".

"Vesentlige endringer"
Begrepet «vesentlige endringer» er ikke nevnt i lov eller forarbeider. Det forekommer først i Riksadvokatens rundskriv nr. 4/2001: «Påtalemyndigheten er ikke tillagt noen aktiv rolle i den løpende gjennomføringen av det tvungne psykiske helsevernet, men skal varsles ved vesentlige endringer og har klagerett til kontrollkommisjonen, jf. psykisk helsevernloven § 5-4». Begrepet er senere brukt av Høyesterett i Rt. 2002 s. 990 i en beskrivelse av påtalemyndighetens partsrolle: «En forskjell mellom administrativ beslutning etter kapittel 3 og overføring ved dom etter kapittel 5 som kunne ha betydning, er at påtalemyndigheten beholder en sentral partsrolle både ved vesentlige endringer i behandlingen, jf. psykisk helsevernloven § 5-4 og ved opphør av reaksjonen, jf. straffeloven § 39b (1902). Etter kapittel 3 har påtalemyndigheten ingen slike rettigheter».

Taushetsplikt

Forholdet til taushetsplikt og informasjonsplikt er regulert i ny psykisk helsevernlov (lovendring gjelder fra og med 01.07.2012).
Regulering av taushetsplikt og informasjonsplikt for helsepersonell, påtalemyndighet og Nasjonal koordineringsenhet fremgår av psykisk helsevernloven §§ 5-6a og 5-6b.

Etter domfellelse, det vil si under gjennomføring av særreaksjonen, skal påtalemyndighet og domstoler vurdere opprettholdelse og opphør av særreaksjonen, jf. straffeloven (2005) § 65. Påtalemyndigheten skal også vurdere klage etter psykisk helsevernloven § 5-4 og begjæring om endring i gjennomføringen etter § 5-5. Begge deler forutsetter at påtalemyndighet og domstoler har tilstrekkelig kunnskap om domfeltes status til å kunne vurdere hensynet til samfunnsvernet. Det samme gjelder de sakkyndige som domstolen oppnevner for å veilede påtalemyndighet og domstoler. Hva som er tilstrekkelig kunnskap vil være en individuell vurdering i hver enkelt sak, knyttet til vurderingen av samfunnsvernhensynet. 

Varsling til fornærmede og etterlatte

Stortinget vedtok høsten 2013 endringer i psykisk helsevernloven. Endringene gjelder fra 1. januar 2014. Den nye loven hjemler fornærmedes og etterlattes rett til varsling ved iverksettelse og gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern (phvl § 5-6c). Formålet med varslingsreglene er at fornærmede og etterlatte skal kunne forberede seg på muligheten til å påtreffe domfelte. 

  Varslingsplikten gjelder informasjon om

• iverksettelse av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 5-2
• vedtak om overføringer, jf. psykisk helsevernloven § 5-4
• beslutninger om enkeltpermisjoner
• unndragelse
• opphør av dom til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven (2005) § 65 første ledd

Varslingsplikten gjelder så langt for nærmede eller etterlatte ønsker å bli varslet og så langt hensynet til domfeltes sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt. I tillegg må varselet ansees å være "av betydning" for fornærmede/etterlatte. Det skal legges stor vekt på fornærmedes og etterlattes eget syn på betydningen av å få et varsel. 

Det er den faglige ansvarlige for gjennomføringen som i vedtaks form skal ta stilling til om det skal varsles. Den domfelte, fornærmede og dens etterlatte kan påklage vedtaket til fylkesmannen.

Etterlatte i særreaksjonssaker defineres som avdødes ektefelle/samboer, barn, foreldre og søsken. Det ansees som tilstrekkelig at kun én av de etterlatte varsles. 

Fornærmede og etterlatte har mulighet til å endre stilling mht. varsling når som helst og underrette den faglige ansvarlige om dette. 

Regional sikkerhetsseksjon  har utarebeidet maler for varsling, se nettside.

Opprettholdelse/opphør av dom

Opprettholdelse eller opphør av en dom til tvungent psykisk helsevern hjemles i straffeloven (2005) § 65. 

"Når påtalemyndigheten eller retten skal vurdere om særreaksjonen skal opphøre, må det ut fra den gjentakelsesfaren som foreligger, vurderes om reaksjonen fortsatt er nødvendig for å verne samfunnet. Dette er et grunnvilkår som alltid må være oppfylt." ,(Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.109)

Bør påtalemyndigheten selv fortløpende vurdere opphør?

Etter lovforarbeidene bør påtalemyndigheten selv fortløpende vurdere grunnlaget for særreaksjonen, og beslutte opphør av eget tiltak når grunnlaget ikke lenger er oppfylt; "Dersom påtalemyndigheten finner at behovet for samfunnsvern ikke lenger er til stede, bør den beslutte opphør av eget tiltak" (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.110). De årlige statusrapportene fra faglig ansvarlig til påtalemyndigheten, jf. retningslinjene pkt. 1.16 er tenkt å gi tilstrekkelig informasjon til at påtalemyndigheten selv kan vurdere opphør.  

Gjentagelsesfare

Vurderingen av gjentagelsesfare er relativt grundig behandlet i lovforarbeidene, delvis på grunn av tvil om kvaliteten på psykiatriens risikovurderinger (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.59 flg).

Selv om særreaksjonen etableres som et vern mot fremtidig kriminalitet, har begått kriminalitet en sentral plass i særreaksjonen. Dels er begått kriminalitet brukt til å legitimere en strafferettslig reaksjon, og dels er begått kriminalitet ansett som en viktig prediktor ved risikovurderingen.    
"Temaet for vurderingen er faren for nye alvorlige lovbrudd. Gjentakelsesfaren må knytte seg til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, det vil si at den må være av samme art som de forbrytelsene som er nevnt i første punktum. (…) Den forbrytelsen domfellelsen gjelder, danner selve utgangspunktet for farevurderingen. Forbrytelsens art og omfang kan gi holdepunkter for hvor sannsynlig det er at noe liknende skjer igjen." (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.107)

En del relevante momenter for risikovurderingen ble lovfestet, men det ble tilføyd; "Det er verken mulig eller ønskelig å angi i lovteksten alle momenter som det skal legges vekt på ved farevurderingen. På den andre siden presiseres det i lovteksten hvilke hensyn som særlig bør tillegges vekt"

Relevante momenter ved risikovurderinger er blant annet:

• Lovbryterens atferd: Det siktes til atferd før og etter lovbruddet. "Det er særlig i gjentakelsestilfeller en har grunnlag for å statuere fare for nye lovbrudd. Der lovbryteren har vist aggressiv atferd tidligere, som eventuelt har ledet til strafferettslige reaksjoner, er grunnlaget for å forutsi gjentakelsesfare større enn der den tiltalen gjelder, er lovbryterens første volds- eller voldspregede handling. Men det kan ikke utelukkes at farlighet kan konstateres allerede etter ett alvorlig lovbrudd." 
• Lovbryterens sykdomsutvikling: "Her er sykdomsbildet både før lovbruddet og fram til domstidspunktet relevant. Videre må det legges vekt på sykdomsprognosen. Retten må her legge vekt på de sakkyndiges uttalelser om sykdommens art, og sykdommens atferd og sannsynlig eller mulig framtidige utvikling. Det kreves ikke at de rettspsykiatriske sakkyndige uttaler seg direkte om faren for nye lovbrudd, men i den vurderingen de gir av sykdomsprognosen, bør en beskrivelse av mulig farlighet som knytter seg til selve sykdommen og utviklingen av denne, inngå som en naturlig del."  
• Lovbryterens psykiske funksjonsevne: "For sinnslidende lovbrytere vil dette momentet ikke ha så stor betydning i tillegg til begrepet "sykdomsutvikling", men også for denne gruppen må det legges vekt på evnen til å mestre sin egen livssituasjon og til å vurdere sin egen tilstand og forholdet til omverdenen. Andre momenter som vil komme inn i vurderingen av den psykiske funksjonsevnen, er hvilke sosiale forhold lovbryteren vil vende tilbake til, og hvilket støtteapparat som eventuelt vil være aktuelt."  
• Andre muligheter til kontroll og behandling: "Det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern."

Etter en tid undergitt særreaksjonen vil helsevesenet i mange tilfeller ha etablert et godt fungerende behandlingsopplegg som ivaretar samfunnsvernet selv om særreaksjonen opphører. Den videre oppfølging uten særreaksjon kan dreie seg om administrativt tvungent psykisk helsevern, dersom vilkårene i psykisk helsevernloven § 3-3 er oppfylt, frivillig psykisk helsevern etter § 2-1, eller i form av kommunale oppfølgingstilbud.

God veiledning til retten om samfunnets tilbud forutsetter at sakkyndige er oppdaterte i et helsevesen i stadig endring og har grundig kjennskap til lokale forhold. Disse hensyn taler for å benytte sakkyndige hentet fra aktiv klinisk virksomhet i nærområdet.  
Se ellers Ot.ptp.nr 87 (1993-1994), s. 107-108.

Særreaksjonsdømte uten oppholdstillatelse

Utlendinger som blir idømt strafferettslig særreaksjon kan utvises etter utlendingsloven §§ 66-68 og § 122.

Det er gitt særskilte regler i utlendingsloven, straffeloven og helsepersonelloven om gjennomføring av utvisning av utlendinger som er dømt til særreaksjon:

• Utlendingsloven § 72 og § 124 gir anvisning på særskilte saksbehandlingsrutiner for sak om utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger.
• Straffeloven § 65 femte ledd første punktum sier at dersom en person som er idømt en særreaksjon, utvises og forlater riket, så opphørersærreaksjonen midlertidig. Utvisningsvedtaket gis dermed forrang foran dom på særreaksjon.
  
• Helsepersonelloven § 29a annet ledd slår fast at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for å gi helse- og omsorgstjenesten i mottakerstatenopplysninger som er nødvendige for at mottakerstaten skal kunne vurdere vedkommendes behov for helsemessig oppfølging eller behov for å underlegges en behandling som kan beskytte samfunnet der mot gjentakelsesfare som nevnt i straffeloven § 62.
• For øvrig åpner Politiregisterloven § 22 første ledd for informasjonsutveksling

Det er utarbeidet en Veileder – utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger.pdf som gir oversikt over saksgangen fra opprettelse av sak om utvisning der en utlendingen er dømt til særreaksjon, til en eventuell uttransport. Formålet med veilederen er å tydeliggjøre de ulike aktørenes roller og ansvar, samt sikre en effektiv saksflyt mellom berørte myndigheter. Veilederen er utarbeidet i samarbeid mellom Helsedirektoratet (HOD), Politidirektoratet (POD), Politiets utlendingsenhet (PU), Oslo Politidistrikt, Utlendingsdirektoratet(UDI) og Riksadvokaten.

Fagråd

Nasjonal koordineringsenhet har fagråd med representanter fra justis- og helsesektoren. Fagrådet har en rådgivende funksjon for driftsrelaterte oppgaver og er høringsinstans ved endringer i den nasjonale retningslinjen.
Medlemmer av fagrådet pr. 1. januar 2021:

Førstestatsadvokat Trude Elisabeth Sparre
Oslo statsadvokatembeter

Førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes
Trøndelag statsadvokatembeter

Politiadvokat Marthe Kvalsvik Rørstad
Oslo politidistrikt

Jurist og PhD Øyvind Holst
SIFER Sør-Øst

Spesialist i psykiatri Siri Anita Medalen
Helse Førde HF

Spesialist i psykiatri Andreas Georg Kjerstad
Helse Bergen HF

Spesialist i psykiatri Per Ola Rørvik
Universitetssykehuset i Nord-Norge HF

Psykologspesialist Henriette Madsen Eriksen
Lovisenberg Diakonale Sykehus AS

Enhetens register og utlevering av data

Koordineringsenhetens register er hjemlet i psykisk helsevernloven § 5-2b Registeret skal bidra til bedre samhandling mellom påtalemyndighet og helsevesen, til helseplanlegging og bedre samfunnsvern. Utlevering av data far registeret kan kun gis dersom det er i tråd med registerets formål. Alle forespørsler om utlevering av data må skje skriftlig. Av forespørselen skal det tydelig fremgå hvilke data som ønskes utlevert og hvilket formål dataene skal brukes til. 
Kontakt oss pr. e-post koordineringsenheten@ous-hf.no om spørsmål vedrørende vårt register.

Årsrapporter

Årsrapport 2022 - NASJONAL KOORDINERINGSENHET.pdf

RAPPORT - 20 år med særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.pdf
Årlig melding 2021.pdf
Årlig melding 2020.pdf

Årlig melding 2019.pdf
Årlig melding 2018.pdf
Årlig melding 2017.pdf
Årlig melding 2016.pdf
Årlig melding 2015.pdf