Ekspertsykehuset

En ambulansearbeiders hverdag

Tenk deg å sitte i bilen, eller på bussen, på vei til jobb og ikke vite hva arbeidsdagen vil bringe. Brystsmerter, hjerneslag, brudd/sårskader, hjertestans, fødsel, brannskader. Jeg sitter ofte på vei til jobb og ser for meg ulike scenarioer. Hvilke oppdrag vil jeg få på vakt i dag, hvordan skal jeg løse oppdraget, hva skal jeg si?

Marie Ramstad på USAR-oppdrag i Gjerdrum.
GJERDRUM: Marie Ramstad under USAR-oppdrag i skredgropen i Gjerdrum. Foto: Espen Munthe-Kaas, OUS.

Tekst: Marie Ramstad, Paramedic, Ambulanseavdelingen ved seksjon sentrum, Prehospital klinikk, OUS. Foto: Marie Ramstad, Espen Munthe-Kaas, Stefan André Bali og Malin Renate Myra, OUS.

Der er vi gode

Det kan være overveldende hvor mye vi må kunne, og ingen dag er lik. Det er mange vurderinger som er vanskelige, og jeg tenker ofte på om det var noe vi overså og om det ble riktig.

Vi må kunne litt om veldig mye, men er ikke spesialister i noe. Eller jo, å håndtere akutte situasjoner i alle slags miljøer med tileggsfaktorer som pårørende, større folkemengder og nysgjerrige publikummere.

Livreddende førstehjelp på bittesmå bad, halvveis liggende under en seng, i gangen hvor vi så vidt får opp døra, ute på gata, fastklemt i bilen, på bussen eller trikken, ja overalt der som ulykken måtte inntreffe. Der er vi gode.

Bilde av Marie Ramstad

Marie Ramstad, paramedic, OUS. Foto: Malin Renate Myra, OUS.

- Hei, jeg er Marie og jeg er 29 år. Jeg startet som lærling i ambulanestjenesten ved sekjson sentrum i Oslo, i 2011.
Her har jeg jobbet siden, kun avbrutt av to mammapermisjoner.

I sentrum jobber vi tredelt turnus i ukedagene, og 12-timers vakter i helgene.

På en vanlig vakt i ukedagene har vi normalt mellom tre og syv oppdrag, mens i helgene kan vi ha opptil femten oppdrag på en vakt.

Det har vært en betydelig økning i antall oppdrag de siste årene, uten at vi sikkert kan si hvorfor. 

En verden jeg ikke visste eksisterte

De fleste reagerer med "oi, du må se mye fælt" når de får vite at jeg jobber i ambulansetjenesten.

Sannheten er at det jeg opplever som det verste i mitt yrke ikke nødvendigvis er de "styggeste" skadene, mennesker som er knivstukket, skutt, påkjørt eller de som har fått revet av seg en arm eller et ben. Det som gjør absolutt mest inntrykk er å se ensomheten, angsten, desperasjonen eller frustrasjonen mange mennesker lever med.

Mennesker i sårbare situasjoner, desperate etter hjelp, mange som for lengst har gitt opp. Uverdige boforhold, håpløshet, rus, psykiatri.

Bilde av ambulanse i mørket

NATT: Marie og makker ute på nattevakt. Foto: Stefan André Bali. OUS.

Ingen som sminker seg eller rydder før vi kommer

Noen ganger går jeg inn i en leilighet og tenker at her burde ingen bo.

Hjem hvor det kun er en liten sti mellom søppel, rot, avføring og matrester. Fra utsiden er det ingen tegn, det kan være naboen din.

- Jeg føler meg veldig ydmyk som får muligheten til å treffe mennesker som er på sitt mest sårbare. Det er veldig nakent og ærlig, det er ingen fasade når vi er der. Det er ingen som sminker seg eller rydder huset før vi kommer.

Det var nok kanskje det som overrasket meg mest da jeg begynte å jobbe i ambulansetjenesten, og jeg har hørt kollegaer si det samme.

Det åpnet seg en verden jeg ikke visste eksisterte.

I sin verste krise

Pasienter som blir utsatt for en alvorlig hendelse eller ulykke er ikke alltid i stand til å få det med seg selv, men pårørende rundt står i sin verste krise. Det er sterkt de gangene det ikke er mer vi kan gjøre, og vi ikke klarer å redde vedkommende.

Barn som blir utsatt for omsorgssvikt eller mishandling er oppdrag jeg tenker lenge på i ettertid. Det er tungt å ta innover seg hva barna kan ha vært igjennom.
Samtidig kjenner jeg på en lettelse over at det blir oppdaget, for vi vet at det skjer. Det er vondere å tenke på alle de tilfellene som aldri blir oppdaget. Mørketallene er altfor mange.

Bilde av Marie Ramstad på jobb inne i ambulansen.

INNE I AMBULANSEN: Journalføring og hendelsesforløp registreres. Foto: OUS.

Noen frykter for livet

- Jeg har vært på oppdrag der pasienten lyver om hendelsen eller skadene som er påført i frykt for livet sitt dersom sannheten kommer frem. Jeg har sett redselen i øynene til flere pasienter, og det er uvirkelig å forestille seg hva de har vært igjennom.

Men kun ved å tro at disse tingene kan skje, har vi muligheten til å oppdage. Og nettopp det at vi reiser hjem til mennesker, ofte i akutte situasjoner, gir oss den unike muligheten til å oppdage hvilke forhold de lever under bak fasaden. Det er godt å få vite, ikke fordi vi skal henge ut eller ta noen, men fordi det gir oss muligheten til å kunne hjelpe.

De eldre som er redde

Eldre som er redde for å bo alene, ensomme, som ringer og melder om sykdom eller skade, men som viser seg at de bare vil ha noen å prate med. Trygghet. Kanskje har de fått avslag på sykehjemsplass. De er ikke mindre redd når vi må reise, og det er aldri en god følelse.

- Jeg har kjørt pasienter til sykehjem som gråter når vi drar fordi de ikke vil være der. Det er like trist hver gang, og mange ganger har jeg tenkt at jeg har lyst til å ta de med meg hjem, noe jeg selvfølgelig ikke kan. 

Mitt andre hjem og min andre familie

Noe av det jeg liker best med jobben er variasjonen og uforutsigbarheten. På en vakt kan vi ha alt fra fødsel til død, og alt i mellom. Jeg får muligheten til å treffe så utrolig mange fine mennesker. Samholdet blant kollegaene er kanskje den største trivselsfaktoren, men en annen ting er friheten vi har mellom oppdragene.

Marie Ramstad og kollega David Evja. Foto: OUS.

GODE KOLLEGER: Marie Ramstad og kollega David Evja. Foto: OUS.

Så lenge vi holder oss innenfor et gitt område og er klare til å rykke ut umiddelbart, disponerer vi tiden som vi vil. På rolige nattevakter hender det vi bare kjører rundt i Oslos gater, pugger gatenavn, memorerer enveiskjøringer, hører på god musikk. På deilige sommerdager kan vi kjøre til brygga å spise is og høre på bølgeskvulp.

Slik har vi det sammen

Ambulansestasjonen er utstyrt med blant annet stue, kjøkken, soverom, oppholdsrom med biljardbord, bortennis, playstation mm. Arbeidsplassen blir som mitt andre hjem, og kollegaene som min andre familie. Alle opplevelsene, avgjørelsene, inntrykkene, følelsene og alt det vi står i sammen gjør at vi får et unikt og nært forhold.

Tillit er kanskje det viktigste. Den eneste tryggheten og støtten jeg har når jeg går inn i en leilighet eller på et skadested, er makkeren min. For når vi kommer så nært på folk som er på sitt mest sårbare, kan det for noen føles utrolig ydmykende eller til og med truende. Og det hender vi blir utsatt for både vold og trusler.

Vi er bare mennesker, som alle andre

“Du må være utrolig tøff” er noe jeg ofte får høre. Jeg vet ikke helt, jeg føler meg ikke så tøff. Men når jeg tar på meg uniformen, og ser forventningene til samfunnet, tar jeg også på meg et “jobbskall” som gjør at jeg står i det og utfører jobben på en profesjonell måte.

Jeg kan sitte i sofaen min hjemme og se på en film med tilsvarende scene som jeg har opplevd under arbeidsdagen, og kjenne at tårene renner. Ting går mer inn på meg privat enn jeg tillater meg på jobb. Likevel hender det at jeg står med klump i halsen, og kan gråte litt etter endt oppdrag.

Vi er bare mennesker vi som alle andre. Men vi har valgt dette yrket, og pasientene velger ikke å få oss. Vi er nødt til å være profesjonelle på hvert oppdrag. Samtidig tror jeg det er viktig å tillate seg å kjenne på følelsene.

Heldigvis har vi en kultur hvor vi er flinke til å prate sammen både med en gang og i ettertid. Det fins også en kollegastøtteordning som er tilgjengelig 24/7.

USAR-oppdrag i Gjerdrum.

USAR-OPPDRAG: Marie og kolleger på jobb i skredgropen i Gjerdrum. Foto: Espen Munthe-Kaas, OUS.

CBRNe og USAR

I sentrum er det etablert en beredskapsenhet med spisskompetanse på CBRNe (kjemikalier, biologisk agens, radioaktive stoffer, kjernekraft og eksplosiver) og USAR (urban search and rescue).

Vi er en gruppe på 26 personer som er kurset i hvordan vi skal håndtere og kunne yte livreddende førstehjelp under ekstraordinære forhold. Beredskapsenheten hadde blant annet en sentral rolle i arbeidet ved raset i Gjerdrum. Vi har mange øvelser, både interne, men også med samarbeidende etater som brannvesenet, politiet, sykehuset, forsvaret mm.

Nylig var jeg på en øvelse hvor vi ble rappellert ned 70 meter fra holmenkollen. Vi har også hatt øvelser i rør under Oslos overflate for å simulere et sammenrast bygg.

Full jobbmodus

Det er flere som spør om jeg aldri blir redd. Som privatperson kan jeg bli kjemperedd, men ikke mens jeg er på jobb. Da går jeg fullt inn i jobbmodus. Jeg hadde aldri frivillig klatret opp i en heisekran, men hvis det er en pasient der går jeg opp uten å tenke meg om.

Aldri angret

En ting som er helt sikkert er at jeg aldri har angret på valg av utdanning og yrke. Et yrke hvor jeg etter ti år fortsatt lærer mye, og aldri vil bli utlært. Jeg tror vi lærer mye om oss selv i møte med andre mennesker, og vi møter mange. Ingen dag er lik og vi vet aldri hva dagen bringer.

Her kan du lese mer om Ambulanseavdelingen i Prehospital klinikk ved Oslo universitetssykehus (OUS).

Les flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset! 

Fant du det du lette etter?