
Foto: Ronnie Smith
«Dette har vi ventet på så lenge»! Da Alf Prøysen skrev
sangen om å vente på jula, handlet det om å ha ventet i maks ett år. En slik
bok som Ingeborg og Theresa her har skrevet, har vi ventet mye lenger på! Theodore Millon satt diagnosen unnvikende
personlighetsforstyrrelse på agendaen på 1980-tallet. Siden har det vært
skrevet stadig flere fagartikler om lidelsen, særlig de siste 10 årene, og behandlingstilbudet
har sakte grodd frem også i løpet av denne tiden. Det har imidlertid vært et savn etter en
oversikt på området samlet mellom to permer.
Noe finnes på engelsk, men selv der er utvalget lite og av variert
kvalitet. Derfor var jeg veldig spent på denne utgivelsen, som jeg foreløpig
har lest som e-bok.
Gjenkjennelig ambivalens
Tittelen på boka vil nok være godt gjenkjennelig som dilemma
for personer som sliter med denne lidelsen selv. Nemlig ambivalensen mellom å sårt ønske seg
mer sosial kontakt, og det å ikke våge å ta sjansen på å eksponere seg selv for
andre, av frykt for kritikk eller for ikke å bli likt. Slik ambivalens er
vanskelig som en konstant følelse, skaper lidelse på mange områder, og mange
vil trenge hjelp for å komme ut av den sosiale lammelsen dette medfører.
I boka får vi en omfattende innsikt i hva disse mer eller
mindre «usynlige» pasientene sliter med, hvordan de blir møtt i samfunnet, og
hva slags håp de kan gis gjennom bl.a. behandling. Boka er delt i tre
hoveddeler: Forståelse av problemene, møte med de sosiale arenaene som skole og
arbeidsliv, og om behandling og hjelpetiltak. I alt 17 kapitler som kan være
nyttige både for oss fagfolk, men også for pasienter og deres familier.
Grundig om unnvikende personlighetsforstyrrelse
I bokas første del om forståelse av problemene, gås det
svært grundig gjennom de fleste sider ved lidelsen, som f.eks. betydningen arv
og miljø, sammenhenger med trekk som sjenanse og introversjon, vansker med
følelser og selvoppfatning, og ikke minst om tilknytningsvansker hos denne
pasientgruppen. I andre del beskrives hvordan problemene kan utvikle seg (og ofte
forsterkes) i den sosial verden gjennom barnehage, skole og arbeidsliv. Men
ikke minst beskrives her også hvordan barn og unge bedre kan møtes av lærere og
foreldre for å skape mer trygghet og få bedre sosial trening, og dermed
forebygge utvikling av lidelsen. Denne andre delen av boka burde derfor passe
godt inn på pedagogiske utdannelser, og det er første gang jeg ser så mye fokus
på dette i litteraturen om denne personlighetsforstyrrelsen. I forhold til
voksenlivet blir også rollene til NAV og arbeidsgivere fremhevet som svært
viktige.
Nyttig for behandlere og pasienter
Bokas siste del om tiltak, sammen med et appendix med mange
linker, vil nok være spesielt nyttig for behandlere som vil lære litt mer om
mulighetene for å hjelpe personer med unnvikende engstelig
personlighetsproblematikk. Men også pasienter vil kunne lære mer om hva slags
behandling som finnes, og kanskje i større grad kunne velge tilnærming der
disse finnes. Det fokuseres på viktigheten av gode arbeidsallianser med terapeuten
og et trygt og forutsigbart behandlingsmiljø. Forfatternes egne erfaringer
bidrar nærmest til en oppskrift på hvilke faktorer som innebærer en god
behandling for pasientene, samtidig som det også tas høyde for at ikke alle med
disse problemene nødvendigvis vil trenge eller nyttiggjøre seg tradisjonell
psykoterapi. Forholdet mellom individualterapi og gruppeterapi diskuteres også
svært grundig.
Erfaringsnært
Gjennom hele boka krydres det med relativt korte
pasienthistorier og sitater, hele 90 «bokser» med eksempler gis i en bok på 230
sider. Dette kunne blitt forstyrrende i en ellers spennende bok, men
forfatterne knytter eksemplene til teksten på en slik måte at den får mer liv
og rikdom, og vi sitter igjen med et bredere inntrykk av personene som sliter
med denne lidelsen. Jeg tipper at mange med unnvikende
personlighetsforstyrrelse vil kjenne seg godt igjen i storparten av eksemplene,
og skjønne at det er svært mange som har det på lignende måte – noe som er en
terapeutisk faktor i seg selv!
Nesten alle kapitler har både en kort oppsummering, og et
forslag til videre lesning (litteraturliste). Det virker her veldig meningsfylt
og pedagogisk riktig med slike korte aktuelle lister fremfor mange referansesider
til slutt i boka. Mye av litteraturen er
fagartikler på engelsk, og noen av dem er tilgjengelige f.eks. på Google
Scholar.
Savner pårørendeperspektivet
Jeg savner bare en ting i boka: Litt mer om nære forhold
for personene med denne lidelsen. Forfatterne er en del inne på det under tema
tilknytning, men litt for overflatisk til at foreldre og partnere kan skjønne utfordringene
ved det som foregår i den sosiale og intime sfære rundt en slik person. Mange
av de nærmeste vil ha behov for å vite hva de kan bidra med både i hverdagsliv
og i forhold til behandling. For eksempel er et veldig vanlig spørsmål fra
pårørende «hvor mye skal vi pushe?» Kanskje et supplerende kapittel i neste
utgave?
Men «Å ønske, men ikke våge» byr likevel på en grundig og
systematisk gjennomgang av denne personlighetsforstyrrelsen, og kan anbefales
for alle som vil vite mer om den, enten man er fagperson eller ikke. Jeg tror også den vil være et viktig bidrag
for å stimulere til bedre og flere behandlingstilbud, og ikke minst til å gjøre
disse tilbaketrukne personene mer forståelige og mer synlige.
Anmeldt av Kjell-Einar Zahl, psykologspesialist ved Follo
DPS i Ski