Bokomtale: Å ønske, men ikke våge – om engstelig unnvikende personlighetsproblemer. Av Theresa Wilberg og Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs
«Dette har vi ventet på så lenge»! Da Alf Prøysen skrev sangen om å vente på jula, handlet det om å ha ventet i maks ett år. En slik bok som Ingeborg og Theresa her har skrevet, har vi ventet mye lenger på! Theodore Millon satt diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse på agendaen på 1980-tallet. Siden har det vært skrevet stadig flere fagartikler om lidelsen, særlig de siste 10 årene, og behandlingstilbudet har sakte grodd frem også i løpet av denne tiden. Det har imidlertid vært et savn etter en oversikt på området samlet mellom to permer. Noe finnes på engelsk, men selv der er utvalget lite og av variert kvalitet. Derfor var jeg veldig spent på denne utgivelsen, som jeg foreløpig har lest som e-bok.
Tittelen på boka vil nok være godt gjenkjennelig som dilemma for personer som sliter med denne lidelsen selv. Nemlig ambivalensen mellom å sårt ønske seg mer sosial kontakt, og det å ikke våge å ta sjansen på å eksponere seg selv for andre, av frykt for kritikk eller for ikke å bli likt. Slik ambivalens er vanskelig som en konstant følelse, skaper lidelse på mange områder, og mange vil trenge hjelp for å komme ut av den sosiale lammelsen dette medfører.
I boka får vi en omfattende innsikt i hva disse mer eller mindre «usynlige» pasientene sliter med, hvordan de blir møtt i samfunnet, og hva slags håp de kan gis gjennom bl.a. behandling. Boka er delt i tre hoveddeler: Forståelse av problemene, møte med de sosiale arenaene som skole og arbeidsliv, og om behandling og hjelpetiltak. I alt 17 kapitler som kan være nyttige både for oss fagfolk, men også for pasienter og deres familier.
I bokas første del om forståelse av problemene, gås det svært grundig gjennom de fleste sider ved lidelsen, som f.eks. betydningen arv og miljø, sammenhenger med trekk som sjenanse og introversjon, vansker med følelser og selvoppfatning, og ikke minst om tilknytningsvansker hos denne pasientgruppen. I andre del beskrives hvordan problemene kan utvikle seg (og ofte forsterkes) i den sosial verden gjennom barnehage, skole og arbeidsliv. Men ikke minst beskrives her også hvordan barn og unge bedre kan møtes av lærere og foreldre for å skape mer trygghet og få bedre sosial trening, og dermed forebygge utvikling av lidelsen. Denne andre delen av boka burde derfor passe godt inn på pedagogiske utdannelser, og det er første gang jeg ser så mye fokus på dette i litteraturen om denne personlighetsforstyrrelsen. I forhold til voksenlivet blir også rollene til NAV og arbeidsgivere fremhevet som svært viktige.
Bokas siste del om tiltak, sammen med et appendix med mange linker, vil nok være spesielt nyttig for behandlere som vil lære litt mer om mulighetene for å hjelpe personer med unnvikende engstelig personlighetsproblematikk. Men også pasienter vil kunne lære mer om hva slags behandling som finnes, og kanskje i større grad kunne velge tilnærming der disse finnes. Det fokuseres på viktigheten av gode arbeidsallianser med terapeuten og et trygt og forutsigbart behandlingsmiljø. Forfatternes egne erfaringer bidrar nærmest til en oppskrift på hvilke faktorer som innebærer en god behandling for pasientene, samtidig som det også tas høyde for at ikke alle med disse problemene nødvendigvis vil trenge eller nyttiggjøre seg tradisjonell psykoterapi. Forholdet mellom individualterapi og gruppeterapi diskuteres også svært grundig.
Gjennom hele boka krydres det med relativt korte pasienthistorier og sitater, hele 90 «bokser» med eksempler gis i en bok på 230 sider. Dette kunne blitt forstyrrende i en ellers spennende bok, men forfatterne knytter eksemplene til teksten på en slik måte at den får mer liv og rikdom, og vi sitter igjen med et bredere inntrykk av personene som sliter med denne lidelsen. Jeg tipper at mange med unnvikende personlighetsforstyrrelse vil kjenne seg godt igjen i storparten av eksemplene, og skjønne at det er svært mange som har det på lignende måte – noe som er en terapeutisk faktor i seg selv!
Nesten alle kapitler har både en kort oppsummering, og et forslag til videre lesning (litteraturliste). Det virker her veldig meningsfylt og pedagogisk riktig med slike korte aktuelle lister fremfor mange referansesider til slutt i boka. Mye av litteraturen er fagartikler på engelsk, og noen av dem er tilgjengelige f.eks. på Google Scholar.
Jeg savner bare en ting i boka: Litt mer om nære forhold for personene med denne lidelsen. Forfatterne er en del inne på det under tema tilknytning, men litt for overflatisk til at foreldre og partnere kan skjønne utfordringene ved det som foregår i den sosiale og intime sfære rundt en slik person. Mange av de nærmeste vil ha behov for å vite hva de kan bidra med både i hverdagsliv og i forhold til behandling. For eksempel er et veldig vanlig spørsmål fra pårørende «hvor mye skal vi pushe?» Kanskje et supplerende kapittel i neste utgave?
Men «Å ønske, men ikke våge» byr likevel på en grundig og systematisk gjennomgang av denne personlighetsforstyrrelsen, og kan anbefales for alle som vil vite mer om den, enten man er fagperson eller ikke. Jeg tror også den vil være et viktig bidrag for å stimulere til bedre og flere behandlingstilbud, og ikke minst til å gjøre disse tilbaketrukne personene mer forståelige og mer synlige.
Anmeldt av Kjell-Einar Zahl, psykologspesialist ved Follo DPS i Ski.
