God grunn til optimisme i behandling av unnvikende personlighetsforstyrrelse

Ny norsk artikkel har undersøkt hvordan det går i behandling for mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Ny norsk artikkel har undersøkt hvordan det går i behandling for mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Pasienter i behandling med unnvikende personlighetsforstyrrelse (UvPF) får bedre sosial fungering over tid.

Dette viser en ny artikkel basert på data fra 460 pasienter som fikk psykoterapeutisk behandling ved en av 17 enheter knyttet til Nettverk for personlighetsforstyrrelse (Nettverket).

– Dette er den største studien som viser forløpet blant pasienter med UvPF i behandling som noensinne er publisert, understreker Eikenæs.

Unnvikende personlighetsforstyrrelse (UvPF) er den mest utbredte personlighetsforstyrrelsen i Norge. Likevel er det stor mangel på behandlingsforskning og mange uløste spørsmål knyttet til lidelsen; Hvilken type behandling egner seg best til denne pasientgruppen? Er det nyttig med gruppeterapi? Når kan det i så fall være nyttig med gruppeterapi? Hvor lenge må behandlingen vare for å oppnå effekt? Hva skal til for å oppnå varig bedring?

Det er pasientene selv som har rapportert egen yrkesmessig og sosial fungering ved hjelp av spørreskjemaet «Work and Social Adjustment Scale»(WSAS). WSAS måler praktisk fungering i hjemmet, i arbeid/ studier/fritid, sosialt og spesielt i nære relasjoner. Pasientene har fylt ut spørreskjemaet hvert halvår i behandlingsperioden. WSAS er fra før godt dokumentert som et pålitelig måleinstrument.

Alvorlige sosiale problemer, men bedring over tid

Et hovedfunn er at pasientenes sosiale problemer ikke var fastlåste, men lot seg endre over tid. Studien viser en forsiktig, men likevel tydelig bedring over tid.

Studien understreker at UvPF i seg selv innebærer omfattende problemer med sosial og arbeidsmessig fungering.  Pasientene med mer omfattende personlighetsforstyrrelse og andre psykiske lidelser i tillegg hadde svakest fungering.

– Studien gir ytterligere en bekreftelse på at denne lidelsen kan være alvorlig og den viser et viktig potensiale for positiv endring. Studien gir derfor grunn å prioritere denne lidelsen høyt og arbeide videre for utvikling av spesialisert behandling, påpeker NAPPs leder Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs.

Studien er basert på data samlet inn blant pasienter i behandling mellom 2009-2016. Eikenæs forteller at feltet er i utvikling og mye har skjedd de senere år. Flere studier med norske og nordiske forfattere har bidratt til økt kunnskap om UvPF [1]. Innen Nettverket er det idag større oppmerksomhet på UvPF, og flere av behandlingsenhetene har etablert behandling spesialt tilrettelagt for disse pasientene.

– Samlet bidrar forskningen til å øke forståelsen av sentrale problemområder og behandlingsmuligheter for pasienter med UvPF, forteller Eikenæs.

– Det gir optimisme og inspirasjon.

Alvorlighetsgrad står ikke i veien for bedring

Studien inkluderte pasienter med ulik grad av sosiale vansker. Pasientene med svakere sosial fungering i starten syntes imidlertid ikke å ha mindre bedring over tid enn pasientene med et noe mer velfungerende utgangspunkt.

– Selv ved omfattende problemer, kan vi ha håp om bedring.

– Det var ikke slik at mer omfattende personlighetsforstyrrelse eller annen tilleggsproblematikk hemmet bedringsprosessen, understreker Eikenæs.

En faktor var særlig viktig for forløpet. Pasienter som levde i et parforhold eller hadde vært i noe arbeid oppnådde større bedring i løpet av behandlingstiden enn pasienter som var mer isolert.

Variasjon i behandling

Studien er ikke en undersøkelse av effekten av en spesifikk type behandling, men følger pasienters forløp over tid i den behandling de ble tilbudt innen spesialisthelsetjenesten.

Et flertall av pasientene fikk en kombinasjon av individuell terapi og psykodynamisk gruppeterapi. Noen fulgte intensive program som mentaliseringsbasert terapi, eller skjemafokusert terapi og noen deltok i grupper med kognitive terapimetoder. Behandlingsenhetene innen Nettverket setter ofte sammen et opplegg tilpasset den enkelte pasient. Dette kan også innebære ulike typer undervisning rettet mot spesifikke plager, et fokus på kroppsbevissthet/bevegelse eller fysisk aktivitet eller kunst- og uttrykksterapi.

– Denne studien tilfører viktig kunnskap om hvordan det går med sosial og arbeidsmessig fungering blant pasientene, uavhengig av hva slags behandlingsmetode som er brukt, påpeker Ulltveit-Moe Eikenæs.

Om utvalget

Gjennomsnittsalderen hos pasientene var 34 år. 72% var kvinner. Gjennomsnittlig behandlingsvarighet var på 20.8 måneder.  Halvparten var helt utenfor arbeid eller studier siste året før behandling og to tredjedeler levde uten en nær relasjon. På en visuell skala fra 0-100 rapporterte de i gjennomsnitt en subjektiv opplevelse av helserelatert livskvalitet på 45, betydelig lavere enn normalbefolkningen (80-89). To tredjedeler hadde UvPF som sin eneste PF diagnose, men trekk fra flere personlighetsforstyrrelser var vanlig. De hyppigste symptomlidelsene var depressive og angst lidelser. Gjennomsnittlig var det 12.5 år siden de for første gang mottok psykiatrisk behandling, og en tredel av pasientene hadde tidligere vært innlagt i psykiatriske avdelinger. 40% rapporterte selvmordstanker og 10% hadde forsøkt å ta livet sitt siste året. 57% hadde skadet seg selv siste året.

 

 

Kvarstein, E. H., Antonsen, B. T., Klungsøyr, O., Pedersen, G., & Wilberg, T. (2021). Avoidant personality disorder and social functioning: A longitudinal, observational study investigating predictors of change in a clinical sample. Personality Disorders: Theory, Research, and Treatment. Advance online publication. http://dx.doi.org/10.1037/per0000471

Nytt fra NAPP