Monika Sørensen er olympisk mester i skihopping, friluftsmenneske på sin hals og medlem i NAPPs Ekspertråd. – Husk at mennesker med personlighetsforstyrrelser er mye mer enn en diagnose, er hennes oppfordring.
Veteran-OL, Innsbruck, januar 2020. Øverst på pallen i skihopp for kvinner står Monika Sørensen. 41 år gammel, trebarnsmor fra Kvæfjorden i Troms, nå olympisk gullmedaljør. Fra før har hun flere VM- og NM-gull. Men for Sørensen er medaljene det minst viktige med skihoppingen.
− Hopping, trening og turer er det som redder meg. Skihopping er viktig for å overleve, sier Sørensen.
Hun mener det bokstavelig. For rundt seksten år siden ble hun innlagt på psykiatrisk avdeling for første gang. Siden er det blitt mange diagnoser, behandlingsforsøk og innleggelser. I dag er hun diagnostisert med uspesifisert personlighetsforstyrrelse og kompleks posttraumatisk stresslidelse (kompleks PTSD).
− Etter seksten år regner jeg meg fremdeles ikke som frisk. Men jeg har lært meg å leve på min måte. Jeg har skapt meg et liv hvor jeg får brukt noe av det jeg kan, påpeker hun.
Sørensen har vært med i Ekspertrådet til Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) siden oppstarten. Ekspertrådet er et rådgivende organ og består av mennesker med brukererfaring. Sørensen holder også jevnlig foredrag om personlighetsproblematikk. Hun har en krystallklar oppfordring til behandlere:
− Husk at alle mennesker har ressurser. Mennesker med personlighetsforstyrrelse er mye mer enn en diagnose.
Selv var hun aktiv skihopper i ungdommen, men la skiene på hylla da hun var 19. Der ble de liggende i mer enn femten år før Sørensen på impuls prøvde seg i hoppbakken igjen for tre-fire år siden. På ski og bindinger fra 1999 føk Sørensen ned bakken, og ble hoppfrelst på ny.
− Klart det er skummelt. Det er poenget. Du skal kjenne at blodpumpa går. Men når jeg flyr og lander – det er en uslåelig følelse, forteller hun.
Trening og friluftsliv har vært viktig for å skape et levelig liv. Det har også egen bolig. Etter mange forsøk fikk Sørensen til slutt startlån og kunne kjøpe sitt eget hus. Nå bor hun mellom fjord og fjell, og kan gå rett fra ytterdøra til kajakkpadling, fjellvandring eller skitur.
− Å ha mitt eget hjem har gitt meg fotfeste i hverdagen, sier hun.
I mange år var hun stadig på flyttefot. Det var ut og inn av leide boliger, både kommunale og private. Av og til var det vanskelig å sette grenser, og da var Sørensen lett å utnytte. Den usikre bosituasjonen var et konstant stressmoment.
− Det er ubeskrivelig godt å vite at her skal jeg bo, og at ingen kan komme og si at jeg må flytte. Samtidig kjenner jeg på en sorg over hva livet kunne ha vært for barna mine og meg hvis vi hadde hatt et eget sted å bo tidligere, sier Sørensen.
Hjemme får Sørensen brukt andre sider av seg selv. Hun har alltid vært praktisk anlagt, og er glad i å snekre. Hun har egenhendig pusset opp store deler av huset.
− Alle mennesker har behov for å oppleve mestring. Det er mye i livet mitt som ikke er som jeg skulle ønske. Men det er også en god del ting som fungerer, sier Monika Sørensen.
