Monika Sørensen er olympisk mester i skihopping, friluftsmenneske på sin
hals og medlem i NAPPs Ekspertråd. – Husk at mennesker med
personlighetsforstyrrelser er mye mer enn en diagnose, er hennes oppfordring.
Veteran-OL, Innsbruck, januar 2020. Øverst på pallen i
skihopp for kvinner står Monika Sørensen. 41 år gammel, trebarnsmor fra
Kvæfjorden i Troms, nå olympisk gullmedaljør. Fra før har hun flere VM- og
NM-gull. Men for Sørensen er medaljene det minst viktige med skihoppingen.
− Hopping, trening og turer er det som redder meg.
Skihopping er viktig for å overleve, sier Sørensen.
Hun mener det bokstavelig. For rundt seksten år siden ble
hun innlagt på psykiatrisk avdeling for første gang. Siden er
det blitt mange diagnoser, behandlingsforsøk og innleggelser. I dag er hun
diagnostisert med uspesifisert personlighetsforstyrrelse og kompleks
posttraumatisk stresslidelse (kompleks PTSD).
− Etter
seksten år regner jeg meg fremdeles ikke som frisk. Men jeg har lært meg å leve
på min måte. Jeg har skapt meg et liv hvor jeg får brukt noe av det jeg kan, påpeker
hun.
Gir råd til
behandlere
Sørensen har
vært med i Ekspertrådet til Nasjonal kompetansetjeneste for
personlighetspsykiatri (NAPP) siden oppstarten. Ekspertrådet er et rådgivende
organ og består av mennesker med brukererfaring. Sørensen holder også jevnlig
foredrag om personlighetsproblematikk. Hun har en krystallklar oppfordring til
behandlere:
− Husk at
alle mennesker har ressurser. Mennesker med personlighetsforstyrrelse er mye
mer enn en diagnose.
Selv var hun
aktiv skihopper i ungdommen, men la skiene på hylla da hun var 19. Der ble de
liggende i mer enn femten år før Sørensen på impuls prøvde seg i hoppbakken
igjen for tre-fire år siden. På ski og bindinger fra 1999 føk Sørensen ned
bakken, og ble hoppfrelst på ny.
− Klart det
er skummelt. Det er poenget. Du skal kjenne at blodpumpa går. Men når jeg flyr
og lander – det er en uslåelig følelse, forteller hun.
Egen bolig
gir trygghet
Trening og
friluftsliv har vært viktig for å skape et levelig liv. Det har også egen
bolig. Etter mange forsøk fikk Sørensen til slutt startlån og kunne kjøpe sitt eget
hus. Nå bor hun mellom fjord og fjell, og kan gå rett fra ytterdøra til
kajakkpadling, fjellvandring eller skitur.
− Å ha mitt
eget hjem har gitt meg fotfeste i hverdagen, sier hun.
I mange år
var hun stadig på flyttefot. Det var ut og inn av leide boliger, både kommunale
og private. Av og til var det vanskelig å sette grenser, og da var Sørensen lett
å utnytte. Den usikre bosituasjonen var et konstant stressmoment.
− Det er
ubeskrivelig godt å vite at her skal jeg bo, og at ingen kan komme og si at jeg
må flytte. Samtidig kjenner jeg på en sorg over hva livet kunne ha vært for
barna mine og meg hvis vi hadde hatt et eget sted å bo tidligere, sier
Sørensen.
Hjemme får
Sørensen brukt andre sider av seg selv. Hun har alltid vært praktisk anlagt, og
er glad i å snekre. Hun har egenhendig pusset opp store deler av huset.
− Alle
mennesker har behov for å oppleve mestring. Det er mye i livet mitt som ikke er
som jeg skulle ønske. Men det er også en god del ting som fungerer, sier Monika
Sørensen.