Atferdsekvivalenter
Ved utredning er det ofte behov for å se på atferd for å finne symptomer på psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming/autisme.
Personer med utviklingshemming og/eller autisme kan ha vansker med både å forstå det som blir sagt til dem og uttrykke seg muntlig. Dette kan påvirke både hvordan en forstår sin egen psyke og i hvor stor grad en klarer å forklare for andre hvordan en har det. Derfor er det ofte vanskelig å bruke vanlige utredningsverktøy og diagnosekriterier. Ved å se etter atferdsekvivalenter både i utredning og behandling, kan man fange opp symptomer på psykisk lidelse som hos andre pasienter kunne vært uttrykt muntlig.
Begrepet ‘ekvivalent’ stammer fra latin og betyr ‘har samme verdi’, ‘likeverdig’ eller ‘motsvarende’. Atferdsekvivalenter er med andre ord atferd som kan representere symptomer på psykisk lidelse, smerte eller andre vansker hos personen. Ved kartlegging av atferdsekvivalenter kan man få informasjon om personens vansker og antyde hvilke symptomer som oppfyller kriteriene for en gitt lidelse. Man skal være oppmerksom på at slik utredning gir mindre treffsikkerhet i utredningsresultatene fordi man ikke får tak i personens egne opplevelser.
Ved psykose og stemningslidelse vil funksjonsfallet vanligvis være betydelig når pasienten har utviklingshemming. I tillegg ser vi at symptomnivået kan veksle raskt. Forekomst av følgesymptomer kan variere sterkt, spesielt angstreaksjoner. Symptomnivået kan veksle fra dag til dag og akutte faser kan oppstå i løpet av sekunder. I slike tilfeller kan det være krevende å kartlegge meningsfulle atferdsekvivalenter. For lidelser som krever at personen forteller om sine tanker og følelser, er det ikke mulig å bruke atferdsekvivalenter. En slik lidelse er for eksempel paranoid psykose der hovedkriteriet er at pasienten har vrangforestillinger, noe som krever rapporteringsevne.
Enkelte generelle symptomer som kan være tegn på en psykisk lidelse, kan være lett å observere. Det gjelder i første rekke endret søvnmønster, endret spisemønster, endret nivå av initiativ, hyppig / mindre hyppig vannlating/inkontinens, samt atferdsvansker. For eksempel økt pågåenhet eller økt motorisk aktivitet kan lett bli mistolket som atferdsvansker. Bruk av atferdsekvivalenter gjør dermed utredningsresultatet mer utsatt for feiltolkninger og resultatet kan bli mer usikkert enn hos pasienter som kan fortelle om sine symptomer.
Pasienter med lett og moderat utviklingshemning
Personer med lett og moderat utviklingshemming vil ha et kognitivt og praktisk utførelsesnivå på linje med yngre personer. Ved psykisk lidelse kan imidlertid det emosjonelle modenhetsnivået synke til et nivå som hos små barn. De fleste pasienter som har lett eller moderat utviklingshemming vil vanligvis kunne besvare spørsmål om egen helsetilstand, deriblant psykisk helse. Det er en fordel å kjenne til personlig kommunikasjonsstil, som for eksempel bruk av idiosynkrasier som er uvanlig bruk av kjente ord og uttrykk eller ord som er satt sammen på en uvanlig måte. Se kommunikasjonsferdigheter under psykososial behandling. For personer med lett eller moderat utviklingshemming vil bruk av atferdsekvivalenter være et supplement til samtale med ord eller alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).
«Sara» har moderat utviklingshemming. Hun snakker godt for seg og kan lese, men skriver lite. Hun har depressive faser som varer i flere måneder. I disse periodene er hennes atferd preget av at hun snakker lite, er sint, gråter mye og blir liggende i sengen hele dagen. De som kjenner henne vet at hun gjerne vil stå opp, men at hun trenger langt mer praktisk hjelp enn vanlig for å klare dette. Når hun er sint eller irritabel betyr det «Nå trenger jeg praktisk hjelp». Når hun gråter betyr det vanligvis «Ikke gå fra meg». Selv om Sara uttrykker seg verbalt, gir bruk av atferdsekvivalenter mening både for å tolke hennes symptomer, og for å forstå hennes ønsker.
Pasienter med alvorlig og dyp utviklingshemming
Personer med alvorlig eller dyp utviklingshemming kommuniserer hovedsakelig nonverbalt og atferdsekvivalenter er som regel eneste kilde til direkte tilgang til pasientens symptomer på psykisk lidelse. Angstsymptomer vil kunne observeres gjennom kroppslig aktivitet som høy puls og høyt blodtrykk, utvidete pupiller, «sort blikk», anspent kroppsholdning (gjerne foroverbøyd), vannlatingstrang og motorisk uro. Ved panikkanfall oppstår ofte skjelvinger og hyperventilering. Blant personer med alvorlig eller dyp utviklingshemming er det vanskelig å få tak i symptomer (på psykisk lidelse) som sansebedrag (hallusinose) eller vrangforestillinger. Depresjon og psykose observeres først og fremst gjennom oppgaveløsning hvor funksjonsfall er særlig tydelig.
«Egil» har alvorlig utviklingshemming, autisme og schizofreni. Når han er i gode perioder kommuniserer han vesentlig med tegn til tale: Han kan og bruker ca. 30 ord, samt kroppsbevegelser som de som kjenner ham godt, vet hva betyr. Egil har hatt flere episoder med akutt psykose og i disse fasene har han alvorlig funksjonsfall. Da isolerer han seg og responderer ikke på henvendelser. Han kan holde seg for ørene og rope, se på fikserte punkter og se skremt ut. Denne atferden forstås som et uttrykk for at han hallusinerer. Noen ganger gjennomfører han ting han ellers kan i feil rekkefølge, som for eksempel å ta på seg bukse før underbukse, faller ut av oppgaver eller vandrer tilsynelatende formålsløst omkring. Denne endringen i atferd blir forstått som episoder med alvorlig desorganisering. Oppgaver han klarte før mestres ikke. Han viser hyppige angstanfall og han sover nesten ikke om natten. De som kjenner Egil godt har lært seg at disorganisert atferd som sammenfaller med funksjonsfall og søvnvansker over lengre perioder (uker), er et sikkert tegn på at han er i en psykotisk fase og at kriseplan (se Fasebasert miljøterapi under Psykososial behandling) må iverksettes.
Ressurser
NAKU: https://naku.no/kunnskapsbanken/utviklingshemming-og-psykose
Om ASK https://www.statped.no/laringsressurs/ask/hvem-gjor-hva--pa-ask-omradet/
Bakken, T.L. (red.). Håndbok i miljøterapi. Til barn og voksne med kognitiv funksjonshemming. Bergen: Fagbokforlaget. Kapittel 24.
Bakken, T.L. (2014). Psychosis and Disorganized Behavior in Adults with Autism and Intellectual Disability: Case Identification and Staff-Patient Interaction. In: Patel, V. B. Preedy, V. R. and Martin, C.R. (eds.). Comprehensive Guide to Autism. New York: Springer Science. 585-600.
Bakken, T.L., Helverschou, S. Høidal, S.H. and Martinsen, M. (2016). Mental illness in people with intellectual disabilities and autism spectrum disorders. In: Hemmnings, C. And Bouras, N. (eds.) Psychiatric and Behavioural Disorders in Intellectual and Developmental Disabilities. Cambridge University Press.
Bakken, T.L. and Høidal, S.H. (2014). Asperger Syndrome or schizophrenia, or both? Case identification of 12 adults in a specialised psychiatric inpatient unit. Int J Developemental Disabilities, 60:4, 215-225.
Hurley, A.D. (2006). Mood disorders in intellectual disability. Current Opinion in Psychiatry, 19, 465-469.
Painter, J., Hastings, R., Ingham, B. mfl., (2018). Associations Between Mental Health Problems and Challenging Behavior in Adults with Intellectual Disabilities: A Test of the Behavior Equivalents Hypothesis. Journal of mental health research in intellectual disabilities, 11:2, 157-172.
Rzepecka, H., Mckensie, K., McClure, I. og Murphy, S. (2011). Sleep, anxiety and challenging behavior in children with intellectual disability and/or autism spectrum disorder. Research in Developmental Disorders, 32, 2758-2766.