Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
logo Oslo universitetssykehus

Depresjonslidelse hos pasienter med langtkommet kreft

​Alle som får kreft vil oppleve at sykdommen innebærer tap eller trussel om tap. Dette ledsages av sorgreaksjoner, men disponerer også for utvikling av depresjonslidelse. Selv om de fleste pasienter klarer seg godt sett fra et psykologisk ståsted, er en ikke ubetydelig gruppe pasienter sårbare for psykiske problemer. Så mange som 15 % av pasientene med langtkommet kreft, i motsetning til 5 % i normalbefolkningen, tilfredsstiller kriteriene for depresjonslidelse. Risikoen er særlig høy ved endring i sykdomsstatus; som ved beskjed om tilbakefall eller når behandling med kurativ eller livs­forlengende intensjon må opphøre. Depresjonslidelse har betydelige negative konsekvenser for pasient og pårørende, men er vanligvis enkel å behandle når tilstanden først er fanget opp.   

Depresjonslidelse kjennetegnes først og fremst ved nedsatt stemningsleie, og/eller manglende interesse for og glede over aktiviteter som man tidligere har kunnet glede seg over. En deprimert person kan fortelle at hun føler seg tom innvendig og at ingenting lenger har betydning. Mange føler seg som et null, de kan føle selvbebreidelse og skyld, og noen har tilbakevendende tanker om død eller selvmord. Mange har dårlig matlyst og går ned i vekt som kan være vanskelig å skille fra konsekvenser av kreftsykdommen. Mange har søvnproblemer og nedsatt konsentrasjonsevne. Følelse av trøtthet og mangel på energi er også vanlig, men disse symptomene kan også skyldes kreftsykdommen. De fleste føler innvendig uro og mange blir uproduktivt grublende over det samme temaet – for eksempel kreftsykdommen eller hendelser hvor de skulle handlet annerledes.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) har laget en animasjonsfilm om hvordan det kan oppleves å ha en depresjonslidelse. Filmen viser tydelig hvordan en depresjonslidelse er omseggripende i motsetning til situasjonsbetinget tristhet og sorg. Filmen er på engelsk, men vi tror likevel den kan være nyttig både for pasienter, pårørende og helsepersonell. Til nå er den sett av over 8 mill. på YouTube.

Se filmen: "I had a black dog, his name was depression"

I samtale kan den deprimerte være mimikkfattig, uten spontant smil og gi lite eller i hvert fall ustabil øyekontakt. Vedkommende snakker gjerne lavt, langsomt og monotont, tar ofte pauser under samtalen og bruker lengre tid på å svare.  Han eller hun er gjerne vanskelig å mobilisere, ikke bare i samtalen, men også i stellsituasjoner og med hensyn på deltagelse i aktiviteter. Den typiske deprimerte pasienten trekker seg unna. De kan virke likegyldige – som manglende interesse for tv og ytre begivenheter, for eget utseende og til kontakt med familie, for eksempel når familiemedlemmer kommer på besøk. Vær oppmerksom på høy skåre (≥3) på ESAS angst, depresjon og/eller velvære. Jevnt over høy symptombelastning (≥3) bør også gi grunn til mistanke om depresjon.

  • Det aller viktigste for en person som er deprimert er at hun eller han kan fortelle om sine problemer og slipper å bære dem alene.
  • La pasienten snakke fritt, vær nysgjerrig og oppmuntrende til å få frem pasientens opplevelser.
  • Bruk aktiv lytting. Ved å nikke, bruke småord, gjenta eller omformulere det pasienten sier, motiveres vanligvis pasienten til å fortelle mer.
  • Intervju spesifikt om de viktigste symptomene på depresjonslidelse hos kreftpasienter; nedsatt stemningsleie, manglende lyst og glede, skyldfølelse eller selvbebreidelser, psykomotorisk uro eller hemming og tanker om død, selvmord eller eutanasi.

Ved depresjonslidelse hos pasienter med kreft er antidepressiver virksom behandling. Mianserin eller mirtazepin er anbefalt av europeiske eksperter blant annet fordi de gir rask sedasjon og bedring av søvn. Vurder hvem som bør starte og følge opp slik behandling. Ofte kan fastlegen være i best posisjon. Legg arbeid i å motivere for behandling ved å forklare hva depresjonslidelse er og prøv å redusere skyldfølelse ved å forklare hvordan depresjonslidelse oppleves. ​Elementer fra kognitiv terapi i form av informasjon og klart formulerte målsettinger for funksjon i dagliglivet er ofte til hjelp. Vi vet at en del selv-seponerer medisinene dersom de gir bivirkninger. Informer derfor i korte sekvenser om virkning og bivirkninger og sjekk at pasienten har forstått. Man skal henvise til spesialist hvis det foreligger risiko for selvskading, når pasienten ikke opplever noe bedring etter første intervensjon og ved behov for eller ønske om psykoterapi.


Brenne E, Loge JH, Kaasa S, Heitzer E, Knudsen AK, Wasteson E. Depressed patients with incurable cancer: which depressive symptomsdo they experience? Palliat Support Care 2013; 11:491-501. PMID: 23388067 DOI: 10.1017/S1478951512000909

Grotmol KS, Lie HC, Loge JH, Aass N, Haugen DF, Stone P, Kaasa S, Hjermstad MJ. Patients with advanced cancer and depression report a significantly higher symptom burden than non-depressed pastients. Palliative and Supportive Care 2018. PMID: 29317008 DOI: 10.1017/S1478951517001183

Grotmol KS, Lie HC, Hjermstad MJ, Aass N, Currow D, Kaasa S, Moum TÅ, Pigni  A, Loge JH. Depression-A Major Contributor to Poor Quality of Life inPatients With Advanced Cancer. Journal of Pain and Symptom Management 2017; 54, 889-897. PMID: 28803091 DOI: 10.1016/j.jpainsymman.2017.04.010

Loge JH, Kaasa S. Angst og depresjon. I: Kaasa S, Loge JH, red. Nordisk lærebok i palliasjon. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2016: 473-500

Rayner L, Price A, Hotopf IJ. The development of evidence-based European guidelines on the management of depression in palliative cancer care. Eur K Cancer 2011: 47:702-12. PMID: 21211961​​

Sist oppdatert 09.06.2023