​Artikkelen er sist oppdatert 10.02.2016.

Straffbarhetsgrenser vil si at det er faste grenser for hvor mye man kan ha av de ulike stoffene i blodet når man kjører bil, på samme måte som det er «promillegrense» for 0,2 promille alkohol for bilførere.

Listen over stoffer ble utvidet 1. februar 2016 og omfatter også straffeutmålingsgrenser for 22 av de 28 midlene.

traffeutmålingsgrensene forteller hvor stor straffen er hvis man kjører bil og har ulovlig mye av de aktuelle stoffene i blodet. Grensene tilsvarer straffegrensene for å kjøre med 0,5 promille og 1,2 promille alkohol.
Hvis et stoff som står på listen er forskrevet av tannlege eller lege (for eksempel Valium), gjøres det fortsatt en individuell sakkyndig vurdering før eventuell straff fastsettes. Dette må også gjøres dersom sjåføren har vært påvirket av stoff som ikke står på listen.

Erfaringene etter at de nye rusmiddelgrensene ble innført viser en reduksjon i antall sakkyndige uttalelser. I 2015 anmodet politiet om ca. 35 prosent færre sakkyndige uttalelser enn i 2011. Dette tyder på at disse sakene nå får en enklere og raskere håndtering i rettsapparatet.

Tabell 1: Straffbarhetsgrenser fra 1. februar 2016

*) Straffeutmålingsgrenser er ikke fastsatt fordi sammenhengen mellom stoffkonsentrasjonen i blodet og ulykkesrisiko/kjøreferdigheter er svært variabel, eller dårlig dokumentert.

Faste grenser for andre rusmidler enn alkohol

Straffbarhetsgrense svarende til 0,2 promille

Straffbarhetsgrensen skiller mellom lovlig og ulovlig konsentrasjon for rusmidler i blod i veitrafikken. Dersom konsentrasjonen av et rusmiddel er høyere enn straffbarhetsgrensen, har man ikke lov til å kjøre bil. For 28 rusgivende stoff er det dokumentert at bruk medfører økt risiko for trafikkulykke. For disse er det fastsatt konsentrasjonsgrenser svarende til påvirkning på 0,2 promille alkohol.

Straffeutmålingsgrenser svarende til 0,5 og 1,2 promille

Straffeutmålingsgrensene benyttes for å fastsette hvilken straff som skal idømmes. For 22 av de 28 stoffene nevnt ovenfor er det fastsatt straffeutmålingsgrenser svarende til den alkoholpåvirkningen man vanligvis ser ved henholdsvis 0,5 og 1,2 promille. For disse stoffene foreligger det dokumentasjon på at påvirkningen blir mer uttalt ved høyere konsentrasjoner. Slik som for alkohol tas det ikke hensyn til utvikling av toleranse.

De ulike benzodiazepiner har svært like virkninger. Fra 1. februar 2016 vil man i saker der det er påvist flere ulike benzodiazepiner kunne summere disse ved hjelp av omregning til diazepamekvivalenter. Det er da en forutsetning at de benzodiazepinene som summeres ikke er inntatt i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege. På samme måte vil noen opioider kunne summeres ved hjelp av omregning til morfinekvivalenter.

Fortsatt individuell vurdering i noen tilfeller

For enkelte stoff er det ikke fastsatt straffeutmålingsgrenser fordi sammenhengen mellom konsentrasjon av stoffet i blodet og graden av påvirkning er svært variabel, eller dårlig dokumentert. Men også de stoffene som mangler straffeutmålingsgrenser, kan gi meget betydelig påvirkning, også ved lave stoffkonsentrasjoner. I slike saker vil en individuell sakkyndig vurdering fortsatt være nødvendig for å fastslå påvirkningsgraden.

Rusmiddelgrenser i trafikken gjelder ikke ved inntak i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege

De faste konsentrasjonsgrensene gjelder ikke der legemidler er inntatt i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege. En som jevnlig bruker samme dose av et bestemt legemiddel, vil etter en tid utvikle toleranse. Da er ulykkesrisikoen mindre enn hvis et legemiddel brukes bare sporadisk. Slik bruk må kunne dokumenteres av lege, og i slike saker vil en individuell sakkyndig vurdering være nødvendig for å kunne fastslå om føreren var påvirket og eventuell påvirkningsgrad. Det vil også bli vurdert om de påviste konsentrasjonene er forenlige med forskrivningen.

Historisk bakgrunn: Fra individuell vurdering til faste grenser

Siden 1936 har Norge hatt en promillegrense som definerer når man er påvirket, og dermed ikke har lov til å kjøre bil eller føre andre motorkjøretøy (jfr. Vegtrafikkloven). Grensen var opprinnelig på 0,5 promille, men ble i 2001 redusert til 0,2 promille.

Straffeutmålingen avhenger av alkoholkonsentrasjonen. I de fleste saker kan retten legge den påviste alkoholkonsentrasjonen til grunn for å fastsette straff.

For ulovlige narkotiske stoff og rusgivende legemidler har man før 2012 ikke hatt slike konsentrasjonsgrenser. Det har derfor vært nødvendig med en individuell vurdering i hver enkelt sak. Her har det vært nødvendig å bruke sakkyndige for å vurdere om fører var påvirket eller ikke.

Sakkyndige har blant annet tatt hensyn til individuell tilvenning, og har gjort en skjønnsmessig sammenlikning av påvirkningsgrad sammenlignet med hva som vanligvis ledsager en gitt alkoholkonsentrasjon.

Med virkning fra 1. februar 2012 vedtok Stortinget i 2011 å innføre faste konsentrasjonsgrenser også for andre rusgivende stoff enn alkohol. Dette medfører likere lovgivning for alkohol og andre rusmidler.

Mer informasjon

• Sprørsmål og svar om rusmiddelgrenser i trafikken

Referanser

• Rapport fra referansegruppe januar 2015. Revidering av forskrift om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alcohol m.m. Vurdering av eksisterende faste grenser og forslag til faste grenser for flere stoffer. Samferdselsdepartementet 2015.
• Forskrift om endring i forskrift om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol m.m. (forskrift om faste grenser).

Helsekrav til førerkort

Relaterte dokumenter