Her finner du kvalitetssikrede fakta om virkningsmekanismer og helseskader ved bruk av benzodiazepiner og Z-hypnotika.
Benzodiazepiner er en gruppe stoffer som virker angstdempende, sløvende, søvndyssende, muskelavslappende og krampestillende. I tillegg svekker benzodiazepiner en rekke mentale og motoriske ferdigheter. Virkningene av benzodiazepiner kan oppleves som rus (1).
Alle benzodiazepiner gir de samme virkningene, men skiller seg fra hverandre i hvilke doser som skal til før de ulike virkningene oppstår, hvor raskt virkningene inntreffer, og hvor lenge stoffene er til stede i kroppen etter inntak (1).
Flere benzodiazepiner er registret som legemidler (se avsnittet «Medisinsk bruk»). I tillegg dukker det stadig opp nye benzodiazepiner som fremstilles og omsettes ulovlig (såkalte designer-benzodiazepiner). Både legemiddelgodkjente og illegale benzodiazepiner, omsettes på det ulovlige markedet, og er i utstrakt grad benyttet som rusmidler.
Generelle slanguttrykk for benzodiazepiner er "benzo", "drop", "sukkertøy" eller "knapper". Ulike medikamenter i gruppen benzodiazepiner har ulike slanguttrykk i miljøer der de omsettes ulovlig:
De tre sovemidlene zopiklon, zolpidem og zaleplon dukket opp på markedet på 90-tallet (7). Disse kalles ofte Z-hypnotika, og er også kjent som benzodiazepinlignende sovemidler. De skiller seg fra benzodiazepinene i sin kjemiske oppbygging, men har tilnærmet lik virkning (8).
Z-hypnotika skal først og fremst virke søvndyssende, og i mindre grad angstdempende og muskelavslappende ved normale doser. Sammenlignet med de mest brukte benzodiazepinene utskilles Z-hypnotika raskere fra kroppen, og har derfor mindre «dagen derpå»-effekter. Misbruks- og avhengighetspotensial eksisterer også for Z-hypnotika, og de er ikke nødvendigvis tryggere i bruk enn benzodiazepiner (9, 10).
Det første benzodiazepinet, klordiazepoksid, ble fremstilt av Leo Sternbach i 1955. Sternbach utviklet etter hvert flere andre benzodiazepiner som fortsatt er i bruk i dag (2).
Da de første benzodiazepinene fikk markedsføringstillatelse i 1960, ble stoffene ansett som relativt ufarlige å ta i bruk i medisinering av angst og andre psykiske symptomer. I starten ble de regnet som medisiner med lite bivirkninger sammenlignet med alternativene som fantes fra før (for eksempel barbiturater). Bruken økte raskt, og på midten av 70-tallet var benzodiazepinene de mest forskrevne legemidlene i verden. Utover 80-tallet begynte man imidlertid å oppdage at stoffene hadde mer alvorlige bivirkninger og et høyere potensial for avhengighet og misbruk enn først antatt (2-5).
I perioden 2019 til 2023 var nedgang i forskrivning av benzodiazepiner og Z-hypnotika på 10 prosent (Legemiddelforbruket i Norge 2019-2023 - FHI). Midler med virkestoffene diazepam, oksazepam, nitrazepam, zopiklon og zolpidem er mest forskrevet. I følge legemiddelregisteret fikk 261 000 nordmenn i 2023 forskrevet minst én resept med zopiklon og 137 000 minst én resept med oksazepam. Forskrivningen av benzodiazepiner har gått ned i Norge de siste ti årene (6). Legemiddelregisteret gir kun oversikt over lovlig forskrivning og bruk av legemiddelgodkjente benzodiazepiner og Z-hypnotika. Ulovlig bruk av godkjente legemidler og bruk av designer-benzodiazepiner er ikke inkludert i statistikken.
Ifølge Europeisk narkotikarapport 2024 har antall, typer og tilgjengelighet av designer-benzodiazepiner økt i Europa de siste årene. Av de 36 designerbenzodiazepinene som hittil er identifisert, ble 23 oppdaget for første gang i europeiske beslag i 2022 (11).
Legalt forskrevne benzodiazepiner inntas vanligvis i form av tabletter, men stoffene kan også inntas ved hjelp av sprøyte (injeksjon), stikkpille eller på andre måter. Illegale benzodiazepiner har de siste årene blitt observert i form av tabletter, kapsler, «blotters» (små papirlapper) og rent stoff i pulverform (12).
Ved bruk av benzodiazepiner til rusformål, er det ikke uvanlig å kombinere benzodiazepiner med andre rusmidler. Benzodiazepiner i tablettform blir av og til knust slik at stoffene kan sniffes eller injiseres.
GABA (gammaaminosmørsyre) er et signalstoff som finnes i hjernen. GABA binder seg til og aktiverer en gruppe mottakermolekyler som kalles GABA-reseptorer. Funksjonen til GABA-reseptorer er å dempe overføring av signaler mellom nerveceller. Benzodiazepiner og Z-hypnotika binder seg til et spesielt område på GABA-reseptorene som gir økt følsomhet for aktivering av GABA. GABA-reseptorer finnes i store deler av hjernen, og benzodiazepiner og Z-hypnotika har derfor en dempende virkning på mange av hjernens funksjoner (13).
Benzodiazepiner virker angstdempende og beroligende. Etter inntak vil tankeaktivitet og emosjoner roes ned. Den hypnotiske (søvndyssende) effekten gjør at man blir trøttere. En rekke mentale og motoriske ferdigheter blir svekket, inkludert oppmerksomhet, konsentrasjonsevne, innlæringsevne, lagring av minner, reaksjonsevne og bevegelseskontroll (14). Svekkelsen av disse ferdighetene er ikke nødvendigvis noe brukeren selv merker, men er avdekket i eksperimenter der psykomotoriske ferdigheter og kognitiv funksjon måles før og etter inntak av benzodiazepiner (15).
Rusvirkninger i form av hevet stemningsleie, reduserte hemninger og økt impulsivitet kan forekomme, spesielt ved inntak av høye doser (1, 13, 16-18)
Eksperimentelle studier har vist at inntak av selv lave doser benzodiazepiner kan føre til økt aggressivitet ved provokasjon. Det ser særlig ut til at slik adferd utløses og forsterkes hos personer som allerede er tilbøyelige til det (19–21). Det foreligger også noen rapporter på økt selvmordsrisiko hos benzodiazepinbrukere med psykisk lidelse, sammenlignet med personer med samme grad av psykisk lidelse som ikke bruker benzodiazepiner (22–25).
Flere metaanalyser har konkludert med at bruk av benzodiazepiner kan øke risikoen for utvikling av demens (26–29).
Studier av langtidsvirkninger av benzodiazepinbruk har vist at hukommelse, evne til problemløsning og andre kognitive funksjoner gradvis blir bedre når bruken opphører, men at en viss kognitiv svekkelse fortsatt kan påvises hos en del brukere etter mer enn et halvt år (14, 15, 30, 31).
Benzodiazepiner gjør det lettere å sovne. Z-hypnotika har kortere virketid, og brukes primært til innsovning. Benzodiazepiner med lang virketid gjør også at man sover dypere, slik at det skal mer til for å våkne i løpet av natten. Bruk av denne typen legemidler mot søvnproblemer i korte perioder (f.eks. noen få dager i strekk) regnes som relativt trygt. Mer enn 2–4 ukers kontinuerlig bruk anbefales ikke, fordi dette faktisk kan forverre søvnproblemene (32). Se avsnittet «Toleranse, avhengighet og abstinens».
Benzodiazepiner har muskelavslappende effekt og svekker motoriske ferdigheter. Man kan oppleve at talen blir sløret (13), at man blir svimmel, at man får dårligere balanse og koordinasjon, at man blir ustø i gangen og tregere i bevegelsene. Disse virkningene øker risikoen for fallskader, spesielt for personer som allerede har balanseproblemer eller er dårlige til beins (7). Bruk av benzodiazepiner gir økt risiko for fall hos eldre med fare skader, for eksempel lårhalsbrudd (33-35).
Overdose med benzodiazepiner alene gir sjelden svært alvorlige forgiftningsreaksjoner. I enkelte tilfeller kan allikevel overdoser føre til bevisstløshet og respirasjonsdempning, og behov for hjelp til å puste. Det gjelder særlig dersom brukeren samtidig inntar andre dempende stoffer, spesielt opioider (morfinlignende stoffer) (36). Da øker risikoen for potensielt dødelige forgiftningsreaksjoner.
Ved benzodiazepinoverdose uten at andre rusmidler er involvert, får personen redusert bevissthet, utydelig tale, muskelsvakhet, dårlig koordinasjon og hukommelsesproblemer. Hen kan oppleve svimmelhet, forvirring, søvnighet, tåkesyn og noen ganger angst, agitasjon, og i enkelte tilfeller forvrengt virkelighetsoppfatning eller hallusinasjoner (36, 37).
Ved gjentatt bruk av benzodiazepiner over tid, kan man utvikle toleranse, avhengighet og abstinenssyndrom (38). Sannsynligheten for dette øker med brukens varighet, hyppighet og mengdene som inntas.
Toleranse betyr at man tilvennes stoffets virkninger og trenger høyere doser for å oppnå samme effekt som tidligere. Toleranse for benzodiazepiner kan opparbeides allerede etter 1-2 ukers kontinuerlig bruk (10). Toleransen er trolig større for de selvopplevde virkningene, enn for de virkningene som kan påvises gjennom objektive undersøkelser.
Avhengighet innebærer at man på grunn av virkningen og rusopplevelsen, føler en vedvarende trang til å innta stoffene om og om igjen til tross for de negative konsekvensene dette kan medføre. Avhengighet oppstår også ved at bruken blir et innlært adferdsmønster som er vanskelig å bryte, og på grunn av abstinenssyndrom (39).
Abstinenssymptomer oppstår når personer som har toleranse for benzodiazepiner, kutter ut bruken for raskt. Noen ukers sammenhengende bruk kan føre til milde abstinenssymptomer, mens bruk i månedsvis kan gi opphav til et potensielt livstruende abstinenssyndrom hvis man ikke trapper ned svært gradvis (22).
Benzodiazepinabstinens kan arte seg som angst, skjelving, mareritt, søvnforstyrrelser, redusert matlyst, kvalme og oppkast, blodtrykksfall når man reiser seg, kramper, delirium (en alvorlig forvirringstilstand som ofte involverer hallusinasjoner) og feber (40).
Benzodiazepiner, særlig de med kort virketid, kan dessuten gi såkalt rebound-effekt. Det betyr at når virkningene har gått over, vil symptomene man forsøker å behandle kunne komme tilbake i økt intensitet, for eksempel i form av forverrede søvnproblemer og mer angst (41-46).
Resultater av undersøkelser om hvilke effekter bruk av benzodiazepiner og Z-hypnotika har på fostre spriker. Per dags dato er det ikke vist at sporadisk bruk av benzodiazepiner og Z-hypnotika har ugunstige virkninger på fosteret (47). Uansett gjelder den generelle anbefalingen om at mor kun bør bruke de medisinene hun trenger under graviditeten, særlig i de første tre måneder når organene dannes.
Benzodiazepiner overføres fra mor til fosteret (48), og dersom benzodiazepiner brukes jevnlig i løpet av siste trimester, kan barnet få abstinenssymptomer etter fødsel. Dersom benzodiazepiner inntas like før fødsel, kan dette påvirke barnet rundt fødsel (49).
Mange benzodiazepiner går over i morsmelk i stor nok grad til at det en viss risiko for at barnet blir påvirket ved amming. Man må rådføre seg med lege for å vurdere om det er forsvarlig å bruke benzodiazepiner mens man ammer. Normal terapeutisk bruk av Z-hypnotika under amming anses å være trygt (50).
Benzodiazepiner brukes til å behandle kortvarige og situasjonsbetingede episoder med angst, søvnvansker eller agitasjon. De brukes også mot muskelkramper, enkelte typer epilepsi, og som premedikasjon før medisinske og kirurgiske prosedyrer. Z-hypnotika har forbigående søvnvansker som eneste indikasjon.
Følgende benzodiazepiner og Z-hypnotika har markedsføringstillatelse som legemidler i Norge: alprazolam (handelsnavn Xanor®), diazepam (Stesolid®, Valium®, Vival®), klonazepam (Rivotril®), midazolam (Buccolam®, Dormicum®), nitrazepam (Apodorm®, Mogadon®) oksazepam (Sobril®), zolpidem (Stilnoct®, Zolpidem Aurobindo®, Zolpidem Vitabalans®) og zopiklon (Imovane®, Zopiclone®, Zopitin®).
Andre land har godkjent andre benzodiazepiner og Z-hypnotika som legemidler.
Benzodiazepiner (inkludert en rekke designer-benzodiazepiner), Z-hypnotika, og omdannelsesprodukter av disse stoffene kan påvises i blod og urin, og Avdeling for rettsmedisinske fag analyserer også for mange av disse stoffene i spytt og hår.
Påvisningstiden varierer fra stoff til stoff, fra person til person, og er avhengig av mange faktorer slik som mengden som er inntatt, inntaksmåte, hyppigheten av inntak og stoffets nedbrytningstid i kroppen.
Påvisning i blod, kan brukes til å avgjøre graden av påvirkning. Påvisningstiden i blod er som oftest kortere enn i spytt, urin og hår.
Mange benzodiazepiner kan påvises i urin inntil en uke etter inntak, mens noen (slik som omdannelsesproduktene av diazepam) i enkelte tilfeller er påvisbare flere uker etter inntak.
Påvisningstiden i spytt er som oftest omtrent like lang som påvisningstiden i urin.
Store og hyppige inntak av benzodiazepiner kan påvises i hår i måneder etter inntak, mens små, sporadiske inntak ikke nødvendigvis kan påvises i hår.
Det er godt dokumentert fra både befolkningsundersøkelser og eksperimentelle studier at selv vanlige terapeutiske doser av benzodiazepiner og Z-hypnotika kan medføre potensielt trafikkfarlig påvirkning (51–54). Dette gjelder også individer som er vant til å bruke slike stoffer over tid (53).
I førerkortforskriften er det angitt at man kan inneha førerrett for førerkortklasse 1 (vanlig personbil) om man får forskrevet oksazepam, diazepam, nitrazepam, zopiklon og zolpidem opp til en bestemt døgndose (55). Legemiddelet må være inntatt minst 8 timer før kjøring. Helsekrav til førerkort er ikke oppfylt ved bruk av andre benzodiazepiner.
I vegtrafikkloven er det også fastsatt faste konsentrasjonsgrenser for en rekke benzodiazepiner og Z-hypnotika, svarende til straffbarhetsgrensen (alkoholpromille på 0,2) og straffeutmålingsgrenser svarende til 0,5 og 1,2 promille. De faste konsentrasjonsgrensene gjelder ikke når legemidler er inntatt i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege (56).
Benzodiazepinforgiftninger forekommer hyppig. Behandlingen avhenger av forgiftningens alvorlighetsgrad, og er symptomrettet. Anbefalinger for utredning og behandling ved akutt benzodiazepinforgiftning er utarbeidet av Giftinformasjonen, se Benzodiazepiner - behandlingsanbefaling ved forgiftning.
Det finnes en spesifikk motgift, flumazenil (Anexate®), som motvirker effektene på reseptornivå. Flumazenils raske reversering av virkningene til benzodiazepiner, vil potensielt kunne fremkalle akutte abstinensreaksjoner om man gir for mye. Det er derfor viktig med forsiktig titrering/øking av dosen etter vurdering av effekten underveis.
Benzodiazepiner er avhengighetsskapende om de er lovlige legemidler eller illegalt fremstilt. Det kan være vanskelig å slutte med bruken av benzodiazepiner. Fastlegen kan hjelpe til med en styrt nedtrapping, men hvis dette ikke lykkes, kan behandling i spesialisthelsetjenesten være aktuelt. Behandling i spesialisthelsetjenesten krever henvisning fra lege for eksempel fastlege / allmennpraktiserende lege, privatpraktiserende legespesialist, lege ved andre deler av spesialisthelsetjenesten eller lege i fengselshelsetjenesten.
For tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten kan også NAV og barneverntjenesten henvise pasient.
Henvisningen bør beskrive pasientens situasjon, sykehistorie/rushistorie og målsetting for behandling. Henvisningen mottas av en tverrfaglig vurderingsenhet i TSB som beslutter om pasienten har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og på hvilket nivå behandlingen skal gis. Vurderingsenheten tar hensyn til pasientens medisinske tilstand og dessuten den psyko-sosiale situasjonen. Alvorlighetsgraden blir vurdert i henhold til anbefalinger i prioriteringsveileder for behandling i TSB.
Utredning og behandling for rus- og avhengighetsproblematikk, enten det er langvarig bruk med fare for utvikling av avhengighet, eller en reell avhengighetstilstand, er beskrevet i Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet.
Utredningen bør kartlegge og beskrive personens medisinske, psykiske og sosiale utfordringer men også personens ressurser og muligheter. Behandling planlegges deretter ut fra pasientens situasjon og målsetting. Behandlingen kan omfatte terapi for å forsterke motivasjon til å slutte eller kontrollere forbruk, og å lære mestringsteknikker for å kunne avstå fra bruk ved eksponering.
Informasjon om alle behandlingsinstanser i TSB finnes på TSB i Norge. Her er en komplett og oppdatert geografisk oversikt med beskrivelse av behandlingstilbudet.
For mer informasjon til deg som er bekymret for eget eller andres rusbruk. Her finner du verktøy for egenmestring, informasjon om selvhjelp og samtaletjenester, samt veiledning til hvordan du går frem for å få behandling: Hjelp til å mestre og behandle rusproblemer.
