Her finner du fakta om virkningsmekanismer og skader ved bruk av MDMA og «Ecstasy».
MDMA (3,4-metylendioksymetamfetamin) er et syntetisk rusmiddel med sentralstimulerende virkninger. I likhet med amfetamin og metamfetamin stimulerer MDMA psykiske funksjoner og demper tretthet og sultfølelse. Brukt i lave doser gir MDMA økt våkenhet. Høye doser gir en rusopplevelse preget av sterk følelse av belønning og viktighet. Samtidig får man nedsatt kritisk sans og redusert feilkontroll, og man blir mer impulsiv og ukonsentrert enn vanlig (1, 2). Særegent for MDMA er at dette rusmidlet, i tillegg til å virke sentralstimulerende, også har empatifremmende virkninger, og ved høye doser gir det også svakt hallusinogene effekter. Rusopplevelsen kan derfor både ligne virkningen av rent sentralstimulerende stoffer som amfetamin og kokain, og virkningen av hallusinogene stoffer som meskalin og LSD (1, 3, 4). De lett hallusinogene virkningene arter seg gjerne som skjerpede sanser («increased sensory awareness»). MDMA virker som en «følelsesforsterker», og også negative følelser kan bli fremtredende under rus. De ønskede virkningene av MDMA oppsummeres gjerne som de tre E-er: eufori, energi, og empati.
Rent MDMA er et hvitt pulver. MDMA selges illegalt både i form av pulver, krystaller, tabletter og kapsler. Tablettene har ofte sterke farger og karakteristiske symboler som smilemunn og fredstegn (5, 6). MDMA har mange ulike kallenavn, og blir omtalt som blant annet «ecstasy», «knips», «molly», «emma», «E» og «X». Disse navnene betegner ofte virkestoffet MDMA, men tabletter eller pulver solgt som «ecstasy» kan også inneholde andre beslektede stoffer som for eksempel MDA, mefedron eller 4-fluoramfetamin (7). I de senere årene er også helt andre virkestoffer funnet i stoff som er solgt som «ecstasy», som for eksempel syntetiske cannabinoider, LSD eller 2C-B (8).
Blant de farligste virkestoffene man har funnet i produkter solgt som «ecstasy», er PMMA (parametoksymetamfetamin) og PMA (parametoksyamfetamin). Mellom 2010 og 2014 skjedde det i Norge mer enn 30 dødsfall knyttet til bruk av PMMA (9-11). Både for produkter solgt som «ecstasy» og «MDMA» er det uforutsigbart hva det faktiske stoffinnholdet er (9-11). Innholdet av MDMA og beslektede stoffer kan være lavt, eller – som man har sett de siste årene – farlig høyt. Andre ganger er MDMA helt fraværende og erstattet med andre og farligere stoffer.
MDMA ble fremstilt for første gang i 1912 av det farmasøytiske firmaet Merck i Tyskland, under navnet safrylmetylamin som var en forløper til hydrastinin, et legemiddel som ble brukt for å hemme blødninger (12). På 1950-tallet gjorde man studier som konkluderte med at MDMA ikke hadde medisinsk potensiale. MDMA ble så «gjenoppdaget» i 1976 av Alexander Shulgin, gjerne kalt «ecstasy-stoffenes gudfar», som utførte de første studiene av virkninger hos mennesker, særlig på seg selv (13, 14). Fra slutten av 70-tallet og utover 80-tallet ble MDMA forsøksvis gitt av enkelte psykiatere og psykologer i USA som tillegg til psykoterapi, men stoffet ble aldri offisielt godkjent som legemiddel. Omtrent samtidig ble MDMA populært som rusmiddel og kalt «partydrug». I 1985 ble MDMA klassifisert som narkotikum i USA, og fra 1986 i Norge. Gatenavnet «ecstasy» oppsto i California i 1984. Bruken av MDMA økte med framveksten av house- og technomiljøene fra midten av 1990-tallet og fram mot tusenårsskiftet (6, 15, 16). Tidligere foregikk den illegale produksjonen gjerne i enkle laboratorier. I dag finnes det store fabrikker som ulovlig fremstiller MDMA og «ecstasy» i Europa.
Den illegale omsetningen av MDMA tok nesten slutt i 2009, både i Norge og utenlands. Det var resultatet av et internasjonalt samarbeid om regulering av PMK, råstoffet som MDMA ble utvunnet fra. De siste 10 årene har antallet beslag fra tollvesenet og politiet i Norge variert. Det ble gjort rekordmange beslag i 2020, men antallet har vært noe lavere etter det (6). Et tilsvarende mønster har tegnet seg i flere europeiske land (15). Også analyser av avløpsvann fra større byer i Norge og Europa viser en ny økning i MDMA-bruk i forhold til nedgangen som fulgte reguleringen av PMK (17). Økningen skyldes trolig at illegale produsenter har funnet nye utgangskjemikalier og produksjonsmetoder, slik at produksjonen, som i Europa hovedsakelig skjer i Belgia og Nederland, er i gang igjen for fullt. MDMA-beslagene blir blant annet funnet i postsendinger, der stoffet er bestilt over internett (6).
Ifølge narkotikastatistikken fra politi og tollvesen har beslagene de siste 10 årene oftere bestått av pulver og krystaller enn tabletter. Styrkegrad (renhet) varierer betydelig, men i første halvår av 2024 hadde beslaglagt pulver og krystaller en gjennomsnittlig styrkegrad på ca. 90 prosent. Beslaglagte tabletter inneholdt i gjennomsnitt 182 mg per tablett (hvilket anses å være en høy dose), men med store variasjoner (6). I EU inneholder en overvekt av beslaglagte tabletter nå mer enn 140 mg MDMA per tablett (8, 15).
Antallet politisaker der MDMA er blitt påvist i blodprøver fra norske bilførere mistenkt for påvirket kjøring, har variert noe de siste årene, med en nedgang de siste fire årene sammenlignet med 2020. Andelen av slike blodprøver der MDMA ble påvist, har vært relativt stabil (18).
I Norge blir et stort utvalg unge og voksne i alderen 16 til 64 år jevnlig spurt om narkotikabruk. Ved den siste undersøkelsen oppga 4,1 prosent at de hadde brukt MDMA/ «ecstasy» minst én gang i løpet av livet, og 0,9 % at de hadde brukt det i løpet av det siste året (19). I studier gjort ved utelivssteder i Oslo og seks andre østlandsbyer i 2014 og i 2017 oppga henholdsvis 20,6 prosent og 22,6 prosent av de spurte selv at de minst én gang hadde brukt MDMA. Andelen som rapporterte bruk av MDMA i løpet av det siste året var henholdsvis 1,3 prosent og 2,8 prosent (20, 21).
Den vanligste bruksmåten for MDMA er å innta tabletter, kapsler eller andre produkter gjennom munnen. En brukerdose kan variere betydelig, men inneholder vanligvis fra 50 til 150 mg rent MDMA. De senere år har tabletter ofte inneholdt mer enn en brukerdose (se «Utbredelse» om styrkegradene i beslag), noe som øker faren for overdosering (se «Bivirkninger og skadevirkninger»). MDMA kan også sniffes eller injiseres.
Etter to til tre timer, når effekten etter inntaket av en dose begynner å avta, er det ikke uvanlig at brukere doserer på nytt med en halv eller en tredjedels rusdose, for å forlenge rusen noen timer til. Det kalles gjerne «boosting». Ved slik redosering av MDMA kan det oppstå bivirkninger, med økende risiko og alvorlighetsgrad for hver redosering. En mulig forklaring på dette kan være at hele 80 prosent av hjernecellenes lager av signalstoffet serotonin utskilles allerede ved første rusdose MDMA (22). I tillegg utvikler man raskt toleranse for rusvirkningene av MDMA (23).
Andre grunner til at redosering er et farlig bruksmønster, er at risikoen for forgiftningssymptomer øker med den totale mengden MDMA man har fått i seg. Fordi man ikke kan vite hvor mye MDMA eller eventuelt annet stoff som produktene faktisk inneholder, er det vanskelig å regne seg fram til total dose. Man har MDMA i blodet i mange timer etter at ruseffekten begynner å avta, og det at man raskt utvikler toleranse for selve ruseffekten, gjør at man lett kan undervurdere hvor stor totaldose man fortsatt er påvirket av. I tillegg har studier vist at MDMA-konsentrasjonen i blodet blir høyere ved inntak av den andre MDMA-dosen enn hva som skulle forventes etter inntak av en første dose inntatt 2–24 timer tidligere (23). Årsaken er at MDMA hemmer sin egen nedbrytning i kroppen (24, 25).
Virkningene av MDMA er først og fremst avhengig av størrelsen på dosen, og hvilke andre stoffer som eventuelt inntas samtidig. Rusopplevelsen vil også være avhengig av den sosiale sammenhengen stoffene brukes i. Som en «følelsesforsterker» vil stoffets virkning påvirkes av hvilken grunnstemning man i utgangspunktet er i. Farligheten av MDMA er særlig knyttet til bruk av høye doser.
MDMA kalles «a messy substance with many actions», siden det påvirker en rekke signalstoffer (nevrotransmittere) i hjerne og kropp (2, 26, 27). Den antatt viktigste virkningen av MDMA er å øke nivået av signalstoffene serotonin og noradrenalin, og i noen grad også dopamin, i synapser (forbindelser) mellom celler i hjernen, nervesystemet og i kroppen (2, 23, 28). Denne økningen kan forklare både selve rusen, de kroppslige bivirkningene og forgiftningssymptomene. Økningen av serotonin og noradrenalin skjer ved at MDMA både øker utskillelsen av disse signalstoffene fra cellene til synapsen, og hemmer reopptaket tilbake til cellene. I tillegg kan MDMA også direkte stimulere serotoninreseptorer, som er mottagerorganet for signalstoffet serotonin på cellene. Hvordan man opplever virkningene av økt mengde signalstoffer i synapsene er avhengig av hvor stor dose MDMA man inntar.
Etter å ha inntatt MDMA oralt (gjennom munnen), tar det ca. 30–60 minutter før merkbare virkninger oppstår. Rusen er på sitt sterkeste etter 2–3 timer, og det tar vanligvis rundt 6–8 timer før virkningene er helt over etter et enkelt inntak (4, 29). Vanlige virkninger etter inntak av en typisk brukerdose MDMA er eufori, økt våkenhet, forsterkede sanseopplevelser, økt utadvendthet og sosiabilitet, samt en følelse av nærhet og empati overfor andre (23).
Kvalme, hodepine, munntørrhet, rastløshet, tanngnissing og kjevespenninger er vanlige bivirkninger (23). Hos noen personer forsterkes negative følelser. Denne virkningen er beskrevet både ved kontrollerte studier av MDMA i laboratorier og ved vanlig rusbruk (1). Noen opplever derfor en følelse av angst, panikk og tap av personlig kontroll, og disse følelsene kan oppleves som svært ubehagelige for personen og omgivelsene. Denne «følelsesforsterkningen» som MDMA gir, avhenger altså av den underliggende sinnsstemningen.
Økning av dosen gjør at risikoen for forvirringstilstander øker betydelig. Doser på ca. 200 mg eller mer øker risikoen for å få psykotiske symptomer i form av hallusinasjoner og forfølgelsesforestillinger. Det har skjedd alvorlige skader og dødsfall som følge av ukontrollerte handlinger under MDMA-rus (30).
Ved bruk av MDMA om kvelden, etterfulgt av en søvnløs natt, er det vist at hukommelsen kan være mer nedsatt enn etter en søvnløs natt uten MDMA (31).
De første to til fem dagene etter bruk, er det ikke uvanlig å oppleve trøtthet, konsentrasjonsproblemer og uro, og å føle seg nedfor. Dette kalles gjerne «mid-week blues» eller «comedown». Etter gjentatte inntak av MDMA over flere døgn vil disse virkningene bli sterkere (3, 23, 27, 32, 33). I noen tilfeller kan det opptre depressive tilstander.
Dyreforsøk og studier av menneskers rusvaner, har vist at omfattende bruk av MDMA etter alt å dømme kan gi relativt langvarige skader i sentralnervesystemet, og særlig i hjerneceller følsomme for serotonin (34). Varigheten og betydningen av disse funnene for helsen, er usikre. Det synes å være en overhyppighet av psykisk lidelse og kognitiv svekkelse med hukommelsessvikt hos kroniske brukere av MDMA, men årsaksfaktorene er ikke avklart. Bruk av MDMA noen få ganger er ikke vist å føre til langvarige målbare helseeffekter.
Forgiftning med MDMA har mange likhetstrekk med amfetaminforgiftning (3). Risikoen for serotonergt syndrom, en alvorlig og potensielt dødelig tilstand, er imidlertid høyere for MDMA enn for amfetamin (35). Allikevel viser befolkningsstudier at bruk av MDMA sjeldnere fører til behov for akuttmedisinsk hjelp enn amfetaminbruk (36). Siden disse to stoffene er assosiert med ulike inntaksmåter, bruksmønstre og brukergrupper, er det vanskelig å avgjøre hvilket av stoffene som er «farligst». Se Giftinformasjonens behandlingsanbefaling ved forgiftning med MDMA/ ecstasy.
Alvorlig og dødelig MDMA-forgiftning er sjelden, og vanligvis forbundet med inntak av store doser MDMA, men enkelte dødsfall er også rapportert etter bruk av én eller to vanlige rusdoser (3). Variasjoner i individuell følsomhet, toleranse og omstendigheter gjør det vanskelig å angi hvilke doser MDMA som er giftige eller dødelige.
En faktor som er sterkt forbundet med økt farlighet av MDMA, er intens fysisk aktivitet, som dansing hele natten. Bruk av MDMA fører til raskere puls, høyere blodtrykk, muskelspenninger og økt kroppstemperatur. Ved inntak av en rusgivende dose MDMA stiger kroppstemperaturen med 0,7 °C. Hos aktive festdeltagere stiger temperaturen med 1,8 °C (1). Om den fysiske aktiviteten skjer i varme lokaler, forsterkes disse virkningene enda mer. Resultatet kan være livstruende overoppheting (hypertermi) og betydelig belastning særlig på hjerte og kretsløp, lever og nyrer, men også andre organer.
MDMA-rus kan føre til alvorlige og potensielt dødelige skadevirkninger, slik som hjerteinfarkt, hjerterytmeforstyrrelser, kramper, akutt nyresvikt, leverskade og livstruende forstyrrelser i blodets sammensetning og evne til å koagulere (1, 2). Andre sjeldne, men fryktede virkninger av MDMA-bruk, er skader i hjernens blodårer i form av hjerneinfarkt eller hjerneblødning (30). Kombinasjonen av MDMA og intens dansing (som i «raves» eller «house-parties») medfører betydelig tap av vann og salt via svette og pga. høy temperatur (hypertermi). Brukerne blir tørste, og hvis en bare motvirker dehydreringen ved å drikke vann – og ikke salt i tillegg – kan en få alvorlig saltmangel (hyponatremi), med risiko for krampeanfall (1, 2). Dette kan igjen medføre alvorlig muskelskade (rabdomyolyse) og nyresvikt (37).
Gjentatt bruk av MDMA kan føre til utvikling av avhengighet, selv om dyreforsøk og studier av menneskers rusvaner tyder på at avhengighetspotensialet for MDMA er lavere enn for blant annet amfetamin, kokain, alkohol og tobakk (23, 38-41). Fysiske abstinensplager etter ett eller flere inntak av MDMA er imidlertid lite fremtredende.
Allerede etter ett eller noen få inntak kan det oppstå toleranse for flere av MDMAs virkninger (23). Toleranse innebærer at høyere doser kreves for å gi samme virkning som tidligere. Toleranseutviklingen antas å ha sammenheng med en forbigående fysiologisk nedregulering i hjernens signaloverføring for serotonin, noradrenalin og dopamin (23). Etter noen dagers pause, vil en slik toleranse kunne normaliseres. Jo oftere man bruker MDMA, og jo større doser som inntas, desto større blir toleransen. Ved jevnlig bruk av MDMA synes det å inntreffe langvarig toleranseutvikling. Brukeren må da ofte starte sine bruksepisoder med opptil flere ganger høyere MDMA-doser enn hva som var tilstrekkelig for å få rus tidligere. Endringer i hjernens formbarhet (nevroplastiske endringer) som ligger til grunn for dette er ikke kjent i detalj (23).
Det er rapportert om økt forekomst av misdannelser, spesielt i hjerte-karsystemet og muskel-skjelettsystemet, hos barn eksponert for «ecstasy» under svangerskapet (42). Det er imidlertid uklart i hvilken grad mødrene hadde inntatt stoff som inneholdt MDMA eller andre stoffer som regelmessig selges som «ecstasy». En studie av barn eksponert for MDMA under svangerskapet har vist en assosiasjon med dårligere motorikk ved fire måneders alder (43). Ved oppfølging av barna ved 12 måneders alder, ble høyere eksponering for MDMA forbundet med forsinket mental og motorisk utvikling, mens barn som var eksponert for lave doser var sammenliknbare med ikke-eksponerte barn (44). Ved analyse av data hentet inn ved 4, 12, 18 og 24 måneders alder, ble høy MDMA-eksponering assosiert med noe forsinket motorisk utvikling, sammenliknet med funnene hos mindre eksponerte og ueksponerte barn (45).
Tidlig i 1980-årene forsøkte noen amerikanske psykoterapeuter å gi MDMA til visse pasienter som tilleggsbehandling til psykoterapi (13). På grunn av stoffets raske utbredelse som rusmiddel, ble MDMA imidlertid klassifisert som ulovlig fra midten av 80-tallet. Etter noen tiår med begrenset forskning, pågår det nå studier med tanke på om MDMA kan ha terapeutisk potensiale som tilleggsbehandling ved langvarig og alvorlig sykelighet knyttet til post-traumatisk stressyndrom (PTSD) og depresjon. En av pådriverne for dette har vært The Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (MAPS).
De siste årene har MDMA vært i fase 3 av klinisk utprøvning som legemiddel til bruk ved behandling av posttraumatisk stress (PTSD) (46, 47). Fase 3 betyr at klinisk utprøving av stoffet hos en mindre pasientgruppe har gitt holdepunkter for at stoffet kan ha effekt hos enkelte, men at effektivitet, bivirkninger og sikkerhet må kartlegges i større pasientgrupper før stoffet eventuelt kan oppnå legemiddelstatus. Sommeren 2024 kunngjorde FDA (amerikanske Food and Drug Administration) at de avviste Lykos Therapeutics' søknad om godkjenning av MDMA-kapsler for behandling av PTSD hos voksne. De begrunnet dette med at behandlingens sikkerhet og effektivitet ikke var godt nok dokumentert på det aktuelle tidspunktet, og krevde derfor en ny runde med fase 3-studier for ytterligere og bedre data, før en eventuell godkjenning kan vurderes (48, 49).
Avdeling for rettsmedisinske fag, Oslo universitetssykehus, utfører analyse av MDMA i blod, urin, spytt og hår. I blod, spytt og urin utføres det også analyse av MDA, som har tilsvarende virkninger som MDMA. MDMA omdannes i kroppen delvis til MDA, men MDA brukes også som rusmiddel. MDMA/MDA kan påvises i urin i et par dager etter inntak, og i spytt opptil en uke. I hårprøver kan påvisningstiden være opptil mange år etter inntak, avhengig av hårets lengde (50).
Forskrift til vegtrafikkloven fastsetter en grense for hvor høy MDMA-konsentrasjon man lovlig kan ha i blodet ved føring av motorkjøretøy. For mer informasjon vises det til «Forskrift om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol m.m.» på Lovdata (50).
Rene forgiftninger med MDMA er relativt sjeldne. Det vanligste er et slags «ecstasy-syndrom», hvor man etter vanlige brukerdoser og fysisk påkjenning (intens dansing eller annen fysisk aktivitet) utvikler hypertermi (forhøyet kroppstemperatur) og dehydrering – med risiko for kramper, muskelskade (rabdomyolyse) og nyresvikt (37). Dette behandles med rask nedkjøling (vann, isposer) som kan starte utenfor sykehus om nødvendig, og innleggelse på en intensivavdeling.
Rene forgiftninger uten «ecstacy-syndrom» behandles også med nedkjøling og ellers symptomatisk, hvor tilførsel av diazepam (beroligende middel, såkalt «benzodiazepin») er hjørnestenen som reduserer uro, agitasjon og eventuelle kramper. For oppdaterte nasjonale retningslinjer, se Helsebibliotekets behandlingsanbefaling for MDMA-forgiftning.
Behandling i spesialisthelsetjenesten krever henvisning fra lege for eksempel fastlege / allmennpraktiserende lege, privatpraktiserende legespesialist, lege ved andre deler av spesialisthelsetjenesten eller lege i fengselshelsetjenesten.
For tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten kan også NAV og barneverntjenesten henvise pasient.
Henvisningen bør beskrive pasientens situasjon, sykehistorie/rushistorie og målsetting for behandling. Henvisningen mottas av en tverrfaglig vurderingsenhet i TSB som beslutter om pasienten har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og på hvilket nivå behandlingen skal gis. Vurderingsenheten tar hensyn til pasientens medisinske tilstand og dessuten den psyko-sosiale situasjonen. Alvorlighetsgraden blir vurdert i henhold til anbefalinger i prioriteringsveileder for behandling i TSB.
Utredning og behandling for rus- og avhengighetsproblematikk, enten det er langvarig bruk med fare for utvikling av avhengighet, eller en reell avhengighetstilstand, er beskrevet i Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet.
Utredningen bør kartlegge og beskrive personens medisinske, psykiske og sosiale utfordringer men også personens ressurser og muligheter. Behandling planlegges deretter ut fra pasientens situasjon og målsetting. Behandlingen kan omfatte terapi for å forsterke motivasjon til å slutte eller kontrollere forbruk og å lære mestringsteknikker for å kunne avstå fra bruk ved eksponering.
Informasjon om alle behandlingsinstanser i TSB finnes på TSB i Norge. Her er en komplett og oppdatert geografisk oversikt med beskrivelse av behandlingstilbudet.
For mer informasjon til deg som er bekymret for eget eller andres rusbruk. Her finner du verktøy for egenmestring, informasjon om selvhjelp og samtaletjenester, samt veiledning til hvordan du går frem for å få behandling: Hjelp til å mestre og behandle rusproblemer.
Fakta om rusmidler beskriver virkningsmekanismer og helseskader ved bruk av ulike rusmidler og behandling av disse. Innholdet blir til gjennom et samarbeid mellom norske forsknings- og kompetansemiljøer på rus og rusvirkninger. Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB) og Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus HF (OUS) har ansvaret, med deltakelse fra Akuttmedisinsk avdeling, OUS, Nasjonalt Folkehelseinstitutt (FHI), Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) og SERAF – Senter for rus og avhengighetsforskning.
Faktaarkene er basert på gjeldende kunnskap på feltet da de ble skrevet. De oppdateres jevnlig. For en mer dyptgående forståelse av temaene som beskrives, anbefaler vi å følge oppgitte lenker og referansekildene som står i parentes.
