1700- og 1800-tallet
På denne tiden er det vanlig å drikke alkoholholdig drikke, også brennevin. For de som har råd blir brennevin drukket til flere måltider, også frokost.
Opium er også vanlig å finne i de fleste norske hjem og blir sett på som et ufarlig middel brukt både for alvorlige sykdommer og lette plager. Morfin blir et allment tilgjengelig og populært legemiddel når injeksjonssprøyten kommer på midten av 1800-tallet.
I Norge blir det, på slutten av 1800-tallet, opprettet ulike anstalter for å hjelpe alkoholmisbrukere å bli kvitt avhengigheten. Noen av disse anstaltene tar også sikte på å hjelpe «morfinister».
1900
Lov om løsgjengeri, drukkenskap og betling (tigging) blir vedtatt. Loven gir bestemmelser om straff for beruselse på offentlig sted og for offentlig forstyrrelse i beruset tilstand. Loven innebærer at det for mer «kronisk» løsgjengeri og personer som har «forfalt til drukkenskap», kan idømmes opphold i tvangsarbeidshus eller kuranstalt. Loven innfører også 18-års aldersgrense for salg og skjenking av brennevin.
1909
Den første moderne behandlingsinstitusjonen i Norge opprettes av den kristne avholdsorganisasjonen Blå Kors på Eina i 1909. Kurstedene er lenge hovedelementet i norsk rusbehandling og bygger i stor grad på erfaring, «common sense» og menneskelig påvirkning. Avholdsbevegelsen og kristne organisasjoner har en sterk rolle i etableringen av en rekke behandlingstilbud, særlig for mennesker med alkoholproblemer.
1932
Lov om edruskapsvern og edruskapsnemnder vedtas og gir mulighet for frivillig behandling i kursted. Kommunale edruskapsnemder har også anledning til å legge inn pasienter på kursted under tvang. Kurstedene er fortrinnsvis lokalisert i grisgrendte strøk.
1947
Anonyme alkoholikere (AA) starter sin første AA-gruppe i Oslo.
1951
Norges første A-klinikk, Trasoppklinikken, blir opprettet i Oslo. Klinikken tar sikte på medisinsk korttidsbehandling. Etter hvert kommer flere slike A-klinikker som er mer orientert mot medisinsk behandling av alkoholmisbruk enn de tradisjonelle kurstedene.
1960
Statens institutt for alkoholforskning etableres under Sosialdepartementet. Videreføres i 2016 som Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), senere innlemmet i Folkehelseinstituttet.
1961
Statens klinikk for narkomane, et spesialsykehus for behandling av «narkomani», etableres på lokalsykehuset i Hov i land. Tilbudet er videreført i Sykehuset Innlandet. Klinikken er den første av sitt slag i Nord-Europa og tar hensyn til moderne tenkning om bakenforliggende psykiske problemer.
Midten av 1960-tallet
På midten av 1960-tallet begynner unge mennesker i Norge å bruke narkotika (cannabis, amfetamin, LSD og etter hvert opiater), og dette medfører opprettelsen av behandlingskollektiver, terapeutiske samfunn, psykiatriske ungdomsteam (polikliniske tilbud) og selvstendige avrusningsinstitusjoner. De er drevet frem av mange idealister, motivert av solidaritet og samfunnsansvar.
1969
Uteseksjonen i Oslo opprettes, da det etablerte hjelpeapparatet ikke klarer å «fange opp» de nye pasientgruppene. Oppsøkende virksomheter etableres i de fleste byer og tettsteder i løpet av 70- og begynnelsen av 80-tallet.
1970
Stortinget vedtar vesentlige endringer i løsgjengerloven. Tvangsarbeidsordningen opphører og det er ikke lenger forbudt å være beruset på offentlig sted. Gjennom endringene blir ansvaret for såkalte løsgjengere overført fra Justisdepartementet til Sosialdepartementet. For å møte den aktuelle gruppens behov for ulike former for omsorgstiltak, blir det etter hvert opprettet avrusningsstasjoner og vernehjem, et tilbud til eldre, hjemløse alkoholmisbrukere.
1970
Solliakollektivet etableres som landets første bo- og arbeidskollektiv. De arbeider for å integrere unge med ruslidelse i vanlige meningsfulle liv gjennom arbeidsfellesskap og solidaritet.
1978
Psykiatriske ungdomsteam (PUT) opprettes i Oslo og Bergen.
1981
Foreldreaksjonen mot narkotika etableres. Dette er den første bruker-/pårørendeorganisasjonen på rusfeltet, og flere etableres i årene som kommer. Foreldreaksjonen mot narkotika bytter siden navn – først til Landsforbundet mot stoffmisbruk – og heter nå Ivareta.
1982
Veksthuset ved Gaustad sykehus i Oslo etableres som det første terapeutiske samfunnet i Norge.
1980-tallet
Utover 1980-tallet øker fokus på korttidsopphold og poliklinisk behandling. Profesjonaliseringen øker også ved at behandlingsstedene etter hvert får flere fagutdannede medarbeidere, særlig psykologer og sosionomer.
1988
AIDS-informasjonsbussen (sprøytebussen) opprettes i Oslo som en følgje av HIV-epidemien blant injiserende rusavhengige. Flere kommuner starter også med utdeling av sprøyter og kanyler.
1991
Stortinget vedtar sosialtjenesteloven som medfører at rusbehandling ble en del av sosialtjenesten. Loven trer i kraft i 1993 og erstatter lov om sosial omsorg, lov om edruskapsvern og lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjoner (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v.). Mennesker med rus- og avhengighetsproblemer får nå rett til hjelp fra kommunenes sosialtjenester.
1991
Forsøksprosjekt med substitusjonsbehandling etableres for HIV-positive i Oslo.
1993
De første (av til sammen syv) regionale kompetansesentre på rusmiddelfeltet blir etablert.
1993
To bestemmelser i Lov om sosiale tjenester åpner for adgang til å holde rusmiddelmisbrukere tilbake i institusjon med (§ 6-3) og uten (§ 6-2) eget samtykke.
1997
Det første metadontiltaket i Norge etableres i Oslo (MiO).
1998
Etter mye faglig og politisk debatt, etableres et landsdekkende system for medikamentassistert behandling fra 1998.
2001
Sykehusreformen vedtas av Stortinget og det fylkeskommunale ansvaret for sykehusene overføres til staten. De regionale helseforetakene blir opprettet. I forlengelsen av dette oppstår en diskusjon om hvorvidt ansvaret for den fylkeskommunale delen av rusbehandling også burde overføres til staten, for dermed å overføre lovhjemmelen for å drive rusbehandling fra sosialsektoren til helsesektoren.
2002
RUStelefonen, en bekymringstelefon der ungdom, pårørende og andre kan få råd og hjelp i risikosituasjoner, opprettes.
2004
Rusreformen vedtas av Stortinget. Ansvaret for den fylkeskommunale delen av rusbehandling overføres til de regionale helseforetakene, og TSB etableres som eget fagområde innenfor spesialisthelsetjenesten – likestilt med somatikk og psykisk helsevern. Rusmiddelavhengige får pasientrettigheter på lik linje med andre pasientgrupper.
2005
Landets første sprøyterom (senere brukerrom) åpner i Oslo.
2005
Narkotikaprogram med domstolskontroll etableres som prøveprosjekt. Dette innebærer straffegjennomføring i frihet og et alternativ til soning i fengsel. Ordningen er for rusmiddelavhengige som dømmes for kriminalitet knyttet til rusavhengigheten.
2006
Det første universitetstilknyttede institutt for medisinsk forskning i Norge – SERAF (Senter for rus- og avhengighetsforskning) – ser dagens lys.
2007
Veileder for vurdering av henvisninger til tverrfaglig spesialisert rusbehandling (IS-1505) utgis. Denne revideres og kommer i flere utgaver, siste i 2015 (Prioriteringsveilederen).
2010
Landets første rusakuttmottak åpner på Aker universitetssykehus.
2010
Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet (LAR-retningslinjen) lanseres av Helsedirektoratet.
2010
TSBs «grand old man», Helge Waal, utnevnes til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk rus- og avhengighetsforskning.
2011
Nasjonal faglig retningslinje for gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) lanseres.
2012
Helsedirektoratet lanserer Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse (ROP-retningslinjen).
2012
Rusmedisin blir besluttet opprettet som egen medisinsk spesialitet.
2013
TSBs «grand old lady», Frid Anny Hansen, utnevnes til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin mangeårige og betydningsfulle innsats for barn og familier med rusrelaterte problemer.
2013
Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB) etableres for å bygge opp og spre kompetanse om TSB nasjonalt.
2013
TSB får ansvar for å behandle mennesker som har helseproblemer som følge av bruk av anabole steroider.
2015
Ordningen fritt sykehusvalg utvides, og navnet endres til fritt behandlingsvalg. Ordningen gir pasienter rett til å velge mellom behandlingssteder i hele landet. Formålet med rettigheten er å sikre medbestemmelse for pasienten og bidra til lik tilgang på helsetjenester.
2016
To nasjonale faglige retningslinjer lanseres fra Helsedirektoratet dette året:
Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet
Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler
2019
Hepatittbussen etableres som et brukerdrevet prosjekt for å teste, screene og behandle hepatitt C.
2019
Pakkeforløp innføres i TSB. Skifter senere navn til Nasjonalt pasientforløp.
2020
Nasjonalt kvalitetsregister for behandling av skadelig bruk eller avhengighet av rusmidler (KvaRus) tas i bruk som medisinsk kvalitetsregister for TSB.
2021
Det etableres en områdefunksjon som skal sikre tilstedeværelse av TSB i alle fengsler.
2022
Helsedirektoratet lanserer et eget kapittel om akuttbehandling og oppfølging etter rusmiddeloverdose.
2022
Revidert versjon av nasjonal retningslinje for LAR lanseres. Den legger vekt på større brukerinnflytelse, større individuell tilpasning og åpner opp for bruk av flere legemidler.