Hei, du må oppdatere nettleseren din for å kunne besøke oss.

Smittesporing ved seksuelt overførbare infeksjoner

Tilbake til praktiske anbefalinger

Smittevernloven § 3-6; Legens plikt til å foreta smittesporing;

«En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smittesporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det».

I følge smittevernloven er det legen som behandler en pasient med mistenkt eller påvist seksuell overførbar infeksjon (soi) som har plikt til å utføre smittesporing. I praksis betyr dette at det er legen som først diagnostiserer sykdommen som har denne plikten og ikke legen som ev. overtar oppfølgingen og behandlingen. Smittesporing kan delegeres til sykepleier eller annet helsepersonell forutsatt god opplæring i å utføre oppgaven.

Smittevernloven § 5-1 (pasientens plikt til å delta i smittesporing) angir at en person som har fått påvist en seksuelt overførbar infeksjon plikter å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra og hvem smitten kan ha blitt overført til. Dette omfatter kun de seksuelt overførbare infeksjonene som er definerte som allmennfarlige smittsomme sykdommer:

  • hivinfeksjon
  • gonoré
  • syfilis
  • genital chlamydiainfeksjon (inkl. lymfogranuloma venerum – LGV)
  • hepatitt A, B og C

Formålet med smittesporing er

  • å teste og ev. gi behandling til personer som er i risiko for å ha blitt smittet med en seksuelt overførbar infeksjon
  • bidra til å bryte smittekjeder og redusere videre smittespredning
  • forhindre reinfeksjon hos indekspasienten (den som har fått påvist smitte og utgangspersonen for smo)
  • forhindre komplikasjoner av infeksjonen hos kontakter med asymptomatisk infeksjon

Dersom en kontakt tester positivt, blir denne indekspasient i ny smittesporing.

Fremgangsmåte

Det er viktig å få til et godt samarbeid mellom legen/helsearbeideren og pasienten basert på tillit og konfidensialitet. Pasienten må forstå viktigheten av smittesporing både for sin egen del og for sine kontakter. Det skal ikke benyttes noen form for tvangstiltak (f.eks. politi) for å få framstilt kontakter for undersøkelse, men i spesielle tilfeller kan kommuneoverlegen kontaktes. I samtalen med pasienten bør det legges vekt på å gi grundig informasjon om infeksjonen, smittemåter, forebyggende tiltak og behandling samt mulige konsekvenser av en ubehandlet infeksjon. Det er viktig å fremheve at helsearbeideren har taushetsplikt og at kontaktene ikke vil få vite indekspasientens navn. Smittesporing kan gjøres på følgende måter:

Helsearbeiderformidlet oppsporing: Pasientens lege /annet helsepersonell kontakter de personene som indekspasienten har oppgitt som kontakter. Dette kan gjøres på ulike måter:

  • brev med nøytral konvolutt
  • telefon
  • kontakt på andre måter, for eksempel chattesider på internett

 

Pasientformidlet oppsporing:

Pasienten kontakter selv sine kontakter og ber dem oppsøke lege. Pasienten kan få med seg brev tilsvarende det som benyttes ved helsearbeiderformidlet smittesporing og selv gi dette til sine kontakter.

Hvem skal kontaktes

Klamydia

Kontakter 6 md tilbake i tid eller 2 uker før siste negative klamydiatest (pasienten velger om det skal gjøres pasientformidlet eller helsearbeiderformidlet smittesporing).

Gonoré

Menn med symptomer fra uretra: alle kontakter 2 uker før symptomene startet ev. siste partner dersom det er lenger siden siste seksuelle kontakt.

Kvinner, asymptomatiske menn og menn med symptomer andre steder: alle kontakter 3 md tilbake i tid. (helsearbeiderformidlet smittesporing anbefales, ev. en kombinasjon av begge)

Hiv

Kontakter 3 md før ev. siste negative hivtest. Dersom pasienten aldri har testet seg tidligere bør om mulig alle pasientens seksuelle kontakter informeres (helsearbeiderformidlet smittesporing anbefales).

Syfilis

Primærsyfilis: Alle kontakter 3 md før symptomene startet.

Sekundær og tidlig latent syfilis: Alle kontakter to år før symptomene startet, ev. 3 md før siste negative syfilistest.

Sen latent og sen syfilis: smittesporing skal utføres så langt tilbake som mulig. Også barn av kvinnelige pasienter må testes.

Syfilis i eller etter svangerskap: undersøkelse av den nyfødte (umiddelbart etter fødsel) og eventuelle eksponerte barn.

(helsearbeiderformidlet smittesporing anbefales, ev. en kombinasjon av begge).

Hepatitt B

Det foreligger varierende råd og man må være pragmatisk. Ved akutt hepatitt B bør smo gjøres for kontakter innen de siste 6 md, ved kronisk infeksjon forsøksvis kontakter de siste 2 år.

Hepatitt C

Smo kan forsøkes dersom kjent smittetidspunkt og mistenkt seksuell smitteoverføring.  

Kilder:

Smittevernloven; https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1994-08-05-55/KAPITTEL_3#%C2%A73-6  

Folkehelseinstituttet (FHI); https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/temakapitler/16.-smitteoppsporing-ved-seksuelt-o/

Ehåndboka, Oslo universitetssykehus.

International union for sexually transmitted infections (IUSTI); https://iusti.org/wp-content/uploads/2019/12/IUSTI2017EuropeanGuidelineHepatitisBandC.pdf

Dokument-og fagansvarlig:

Signe Raghild Kaste, Helsesykepleier, Olafiaklinikken.

Åse Haugstvedt, overlege, Nasjonal kompetansetjeneste for seksuelt overførbare infeksjoner og Olafiaklinikken.

Sist oppdatert 01.02.2022