Bilde: Kreated Media via Unsplash   

Hvordan vi vanligvis tenker, føler og handler ovenfor oss selv, andre og omverden over tid, forstås som personligheten vår. Vi er forskjellige som mennesker, for eksempel er noen utadvendte, andre mer stille og forsiktig, noen er nysgjerrige og liker nye situasjoner og mennesker, andre foretrekker det kjente og kjære. 

Mennesker med diagnosen personlighetsforstyrrelse strever fra ung alder med å forstå seg selv, sine omgivelser og nære relasjoner. Det kan være du isolerer deg fra omverden, strever med lavt eller ustabilt selvbilde, regelmessig handler selv-destruktivt – at du f.eks. skader deg selv, tar rusmidler eller stadig kommer i konflikter. Utagering med vold mot andre kan også forekomme. Disse vanskene kan altså komme til uttrykk på svært forskjellige vis.

De fleste personlighetsforstyrrelser kommer til uttrykk i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder. Noen opplever også at personlighetsforstyrrelse oppstår etter at de har vært utsatt for svært belastende livshendelser i voksen alder.

Det kan være snakk om en personlighetsforstyrrelse dersom: 

Du har vansker med å fungere i hverdagen som følge av hvordan du opplever deg selv, andre og omverden. 

I tillegg skal vanskene:

• ha negative konsekvenser på ulike områder av livet, f.eks. i skole/ arbeid og fritid, sammen med familie og venner.
• kommet til uttrykk i tenårene, eller vart over flere år. 
  
• ikke utelukkende kunne forklares av andre psykiske lidelser, rusmisbruk eller en annen medisinsk tilstand.

Diagnosen gir innsikt i hvilke utfordringer du kan ha og er viktig for å få tilpasset behandling. Den sier ingenting om hvem du er som menneske.

Personlighetsfungering:

Utfordringer knyttet til en selv:

• Selvopplevelse: Din egen selvopplevelse påvirker deg negativt. Du kan være usikker på egen identitet, ha lavt, vekslende eller tilsynelatende forhøyet selvbilde og selvaktelse. Du kan streve med å regulere følelser – slik at det blir for lite eller for mye følelser.
• Målsetninger i livet: Det kan være vanskelig å sette deg personlige mål, eller å oppnå dem. Verdiene som styrer målene dine, kan være ustabile eller avvikende. Evnen til selv-refleksjon kan være begrenset.​
  

Flere eksempler på utfordringer knyttet til en selv:

• lav og/eller ustabil selvfølelse
• varierende følelse av å føle seg sammenhengende og hel (manglende identitetsfølelse)
• vansker med å mestre og å kontrollere følelser og impulser
• gjentatt selvskading
• gjentatte selvmordsforsøk
• vansker med å finne mening med livet 
• vanske med følge opp kortsiktige og langsiktige mål
• vansker med å kjenne egne normer for hvordan en skal oppføre seg og følge samfunnets normer for akseptabel atferd
• vansker med å vurdere seg selv som person

• misforståelser i relasjoner til andre
• en tendens til sosial unnvikelse og sosial isolasjon
• vansker med å forstå andres opplevelse, perspektiver og motiver
• vansker med å ha flere perspektiver på sosiale hendelser
• vansker med å forstå hvordan ens egen adferd virker på andre
• vansker med å etablere og beholde nære relasjoner
• vansker med gjensidighet og likeverd i relasjoner
• konfliktfylte relasjoner til andre
• konflikter i nære forhold som kjæreste-, venne- og familierelasjoner
  

Hva forårsaker personlighetsforstyrrelse?

Som for mange andre psykiske lidelser er det mange og sammensatte årsaker til utviklingen av personlighetsforstyrrelser. De skyldes en kombinasjon av genetisk arv, oppvekstbetingelser og ugunstige livsbetingelser. Grovt sett teller gener og oppvekst likt. Negative oppvekstbetingelser kan være mangel på stabile omsorgspersoner, tapsopplevelser og brudd på følelsesmessige bånd. Mange med alvorlige personlighetsforstyrrelser rapporterer også om erfaringer med seksuelle overgrep og andre traumatiske hendelser, oppvekstforhold preget av disharmoni, fysisk eller psykisk vold. Dette er faktorer som kan være med å påvirke personlighetsutviklingen på en negativ måte og som dermed kan være årsaksmessige faktorer eller faktorer som gjør en person mer utsatt for å utvikle en personlighetsforstyrrelse. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at mange barn som opplever ulike grader av negative hendelser i barndommen, likevel ikke utvikler personlighetsforstyrrelse. Har en «gode» gener, tåler en mer. Har en «dårlige» gener, tåler en mindre før det får konsekvenser for ens personlighetsutvikling.

Hvordan stilles diagnosen og hva er kriteriene?

Diagnosen stilles på grunnlag av en grundig klinisk vurdering og bruk av strukturerte intervjuer. Som regel gjøres dette av en psykolog eller psykiater. Basert på denne informasjonen skal en ta stilling til hvorvidt personen møter de diagnostiske kriteriene for personlighetsforstyrrelse. Det offisielle diagnosesystemet vi anvender i Norge er ICD-10 (WHO 1993), men i praksis anvender vi ofte til de diagnostiske kriteriene slik de fremgår i det amerikanske diagnosesystemet DSM-5 (APA). Dette er primært på grunn av at DSM har en bedre operasjonalisering av kriteriene for at de enkelte personlighetsforstyrrelsene skal være lettere målbare gjennom et mye anvendt diagnostisk intervju (SCID-5 PF, tidligere SCID-II). DSM og ICD er i stor grad sammenfallende når det gjelder kriterier for personlighetsforstyrrelser.

Verd å merke seg er at det går mot store endringer i hvordan vi definerer og klassifiserer personlighetsforstyrrelser. 

I ICD‐10 beskrives personlighetsforstyrrelser som:

En rekke tilstander og atferdsmønstre som er vedvarende og synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på.

Det dreier seg altså om dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg gjennom rigide reaksjoner i personlige og sosiale situasjoner. De representerer betydningsfulle eller ekstreme avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre. De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektivt ubehag og svikt i sosiale
ferdigheter og funksjon. Lidelsene kan ikke direkte tilskrives større hjerneskade, hjernelidelse eller annen psykiatrisk lidelse.
 Personlighetsforstyrrelser viser seg i sen barndom eller i ungdomstiden og fortsetter å manifestere seg frem til voksen alder.

I ICD‐10 er det beskrevet 10 typer personlighetsforstyrrelser (PF), nedenfor kan du lese mer om de ulike.

1. Paranoid personlighetsforstyrrelse 

Paranoid personlighetsforstyrrelse karakteriseres av gjennomgående mistillit og mistenksomhet overfor andre mennesker. Andres motiver
blir fortolket som ondskapsfulle.

Dette begynner i tidlig voksen alder og viser seg i flere sammengenger. For å få diagnosen må fire (eller flere) av følgende kriterier være oppfylt:

1. Mistenker, uten tilstrekkelig grunn, å bli utnyttet, skadet eller bedratt av andre
2. Er opptatt av uberettiget tvil om lojalitet eller påliteligheten til venner og bekjente
3. Er tilbakeholden med å betro seg til andre på grunn av urimelig frykt for at det betrodde vil bli brukt mot ham eller henne på en ondsinnet måte
4. Leser skjulte nedvurderende eller truende meninger inn i harmløse bemerkninger eller hendelser
5. Bærer stadig nag, det vil si, kan ikke tilgi fornærmelser, skader eller krenkelser
6. Opplever angrep mot sin egen person eller sin anseelse som ikke er åpenbare for andre, og er rask til å reagere med sinne eller motangrep
7. Gjentatt og ubegrunnet tvil på ektefelles eller seksualpartners trofasthet

Dette skal ikke forekomme kun i forløp av schizofreni (en stemningslidelse med psykotiske symptomer) eller annen psykotisk lidelse, og skyldes ikke direkte fysiologiske virkninger av generell somatisk tilstand.

2. Schizoid personlighetsforstyrrelse

Schizoid personlighetsforstyrrelse karakteriseres av en vedvarende tendens til å holde seg vekk fra sosiale sammenhenger og et begrenset
repertoar av følelsesmessige uttrykksmåter i mellommenneskelige situasjoner. Dette starter i tidlig voksen alder og viser seg i en rekke sammenhanger.

For å få diagnosen må minst fire (eller flere) av følgene kriterier være fylt:

• Verken ønsker eller har glede av nære forhold, inkludert det å være en del av en familie
• Velger nesten alltid enslige aktiviteter
• Lite eller intet ønske om seksuelle opplevelser sammed med et annet menneske
• Har glede av få, om noen aktiviteter
• Har ingen nære venner eller fortrolige, bortsett fra nære slekninger (foreldre, søsken).
• Er likegyldig ovenfor ros eller kritikk fra andre
• Viser følelseskulde, likegyldighet eller affektavflatning

Dette skal ikke forekomme kun i forløp av schizofreni (en stemningslidelse med psykotiske symptomer) eller annen psykotisk lidelse, og skyldes ikke direkte fysiologiske virkninger av generell somatisk tilstand.

3. Dyssosial (antisosial) personlighetsforstyrrelse

Personer med denne personlighetsforstyrrelsen viser atferd fra 15‐års alderen i form av et vedvarende mønster som er kjennetegnet av tilsidesettelse og krenkelse av andres rettigheter. I tillegg skal det foreligge en atferdsforstyrrelse som startet før 15‐årsalderen, karakterisert ved et vedvarende atferdsmønster hvor andres grunnleggende rettigheter eller
sentrale aldersadekvate samfunnsmessige normer brytes.

For å få diagnosen (i følge DSM‐5) må personen ha minst 3 av følgende 7 symptomer og tegn:

1. Følger ikke sosiale normer for lovlydig adferd ved gjentatte handlinger som gir grunnlag for arrestasjon
2. Vedvarende ansvarsløshet som viser seg ved gjentatt svikt i stabilt arbeid eller i økonomiske forpliktelser
3. Impulsivitet eller sviktende evne til å planlegge fremover
4. Svikefullhet, som viser seg ved gjentatt løgnaktighet, bruk av falsk navn, eller ved å lure andre for egen vinnings eller fornøyelses skyld
5. Uansvarlig ringeakt for egen eller andres personlige sikkerhet
6. Mangel på anger som viser seg ved likegyldighet for eller bortforklaring av å ha såret, mishandlet eller stjålet fra andre
7. Irritabilitet og aggressivitet som viser seg ved gjentatte slagsmål eller overfall

4. Emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse

Personlighetsforstyrrelsen viser seg i form av et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter og markert impulsivitet som starter i tidlig voksen alder og manifesterer seg i en rekke

sammenhenger. For å få diagnosen (i følge DSM‐5) må minst 5 av følgende 9 symptomer være tilstede:

1. Desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt
2. Et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold (kjennetegnet ved veksling mellom ekstremer av overidealisering og devaluering)
3. Markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv
4. Impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (f. eks sløsing med penger, seksualitet, alkohol eller stoffmisbruk, vill bilkjøring, overspising)
5. Gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler, eller selvskading
6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (f. eks intens episodisk dysfori, irritabilitet, eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager)
7. Kronisk følelse av tomhet
8. Upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne (F.eks. hyppige raserianfall, vedvarende sinne, gjentatte slåsskamper)
9. Forbigående stressutløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer

5. Dramatiserende (hysteriform) personlighetsforstyrrelse

Dramatiserende personlighetsforstyrrelse er karaterisert av overdreven emosjonalitet og jakt på oppmerksomhet, som starter i tidlig voksen alder og manifisterer seg i en rekke sammenhenger.

For å få diagnosen skal minst fem av følgene kriterier være oppfylt:

1. Mistrives i situasjoner hvor vedkommende ikke er i oppmerksomhetens sentrum
2. Samvær med andre er ofte karaterisert ved lite passende seksuelt forførende eller utfordrende atferd
3. Viser hurtid vekslende og overflatiske uttrykk for følelser
4. Bruker konsekvent fysisk utseende for å trekke oppmerksomheten mot seg selv
5. Språkstilen er ytterst immpresjonistisk og mangler detaljer
6. Er dramatiserende, teatralsk, med overdrevne uttrykk for følelser
7. Er påvirkpark (lar seg lett influere av andre mennesker eller situasjoner)
8. Oppfatter forhold som mer intime enn de i virkeligheten er

6. Tvangsmessig personlighetsforstyrrelse

Tvangsmessig personlighetsforstyrrelse er karakterisert av orden, perfeksjonisme og mental og mellommenneskelig kontroll på bekostning av fleksibilitet, åpenhet og effektivitet.

For å få diagnosen må minst fire av følgende kriterier være oppfylt:

1. Er opptatt av detaljer, regler, skjemaer, orden, organisering eller systemer i den grad at det vesentlige i aktiviteten går tapt
2. Har vanskeligheter med å fullføre oppgaver på grunn av perfeksjonisme (er for eksempel ute av stand til å fullføre et prosjekt fordi vedkommendes egne strenge standarder ikke er oppfylt)
3. Er overdrevent engasjert i arbeid og produktivitet på bekostning av fritidsaktiviteter og vennskap (ikke en følge av åpenbare økonomiske behov)
4. Er oversamvittighetsfull, absolutt og rigid når det gjelder moral, etikk eller verdier (ikke på bakgrunn av kulturell eller religiøs identifisering)
5. Er ute av stand til å kaste utslitte eller verdiløse gjenstander, selv om de ikke har noen følelsesmessig verdi
6. Er lite villig til å delegere oppgaver eller å arbeide sammen med andre, så sant de andre ikke aksepterer å gjøre tingene nøyaktig på den måten vedkommende selv gjør det
7. Er gjerrig både når det gjelder vedkommende selv og andre; penger må spares med tanke på fremtidig katastrofer
8. Viser rigiditet og stahet

7. Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse:

Denne personlighetsforstyrrelsen er den vanligste i befolkningen (ca. 4 %), i kliniske utvalg opp mot 25‐40 %, og er karakterisert av et omfattende mønster av sosial hemming, følelse av utilstrekkelighet og hypersensitivitet i forhold til andre. Personen er ofte preget av engstelse og anspenthet. For å få diagnosen (i følge DSM‐5) må minst 4 av følgende 7 symptomer og tegn være tilstede:

1. Unngår sosiale og yrkesmessige aktiviteter som innebærer mye mellommenneskelig kontakt, av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning
2. Er ikke villig til å involvere seg med andre mennesker så sant vedkommende ikke er sikker på å bli likt
3.  Er tilbakeholden i intime forhold av frykt for å bli beskjemmet eller latterliggjort.
4. Er besatt av frykten for å bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner
5. Er hemmet i nye mellommenneskelige situasjoner på grunn av følelse av utilstrekkelighet
6. Ser på seg selv som sosialt udyktig, som en som mangler personlig appell, eller er mindre verdt enn andre
7. Er uvanlig nølende når det gjelder å ta sjanser eller å involvere seg i enhver ny aktivitet, fordi vedkommende kan tenke at det kan føre en i forlegenhet

8. Avhengig personlighetsforstyrrelse  

Avhengig personlighetsforstyrrelse er karakterisert av vedvarende og overdrevent behov for å bli tatt vare på og som fører til underdanig, klengete atferd og frykt for atskillelse.

For å få diagnosen må minst fem av følgende kriterier være oppfylt:

• Har vansker med å ta dagligdagse avgjørelser så sant vedkommende ikke mottar en mmengde råd og forsikringer fra andre
• Trenger andre til å ta ansvaret for de fleste vesentlige områder i livet
• Har vansker med å gi uttrykk for uenighet med andre i frykt for å miste støtte eller aksept (omfatter ikke realistisk frykt for negative reaksjoner)
• Har vansker med å sette i gang prosjekter eller gjøre ting på egen hånd (på grunn av manglende selvtilitt når det gjelder egne vurderinger eller dyktighet, heller en manglende motivasjon eller energi)
• Går ekstremt langt for å oppnå hjelp og støtte fra andre, enda så langt som til frivillig å gjøre ting som er ubehagelige
• Føler seg uvel og hjelpesløs alene på grunn av en overdreven frykt for ikke å være i stand til å ta vare på seg selv
• Søker med stor iver etter et nytt forhold for å få omsorg eller støtte når et nært forhold tar slutt
• Er urealistisk opptatt av frykten for å bli forlatt og måtte ta vare på seg selv

9. Narsisisstisk personlighetsforstyrrelse

Andre spesifikke personlighetsforstyrrelser som ikke passer noen av de overnevnte. Her er inkludert narsisissistisk PF som er en egen PF i DSM. Narsissistisk PF er karakterisert av grandiositet (i fantasi eller atferd), behov for å bli beundret og manglende empati.

10. Uspesifisert (blandet) personlighetsforstyrrelse

Dette er en restkategori hvor man finner trekk fra flere PF, men ikke nok til å kunne diagnostisere en spesifikk PF.

Her presenteres en liten video av hva personlighetsforstyrrelser er, og hvordan dette kan utarte seg for en pasient.

Hvordan behandle personlighetsforstyrrelse?

Man regner med at ca. 10 % av befolkningen har såpass store problemer med selvfølelse, egen identitet og forholdet til andre mennesker at det får betydelige sosiale og helsemessige konsekvenser.
Ofte vil en søke behandling for tilbakevendende psykiske symptomer som f.eks. angst eller depresjon, mer enn for de underliggende personlighetsproblemene. Av og til kan personer med PF ha vanskelig for å ha tillit til andre, og dette kan vanskeliggjøre samarbeid om behandling.

Hovedbehandlingen for de lettere personlighetsforstyrrelsene er samtalebehandling over noe lengre tid (evt. langtids psykoterapi). Generelt har medikamentell behandling for personlighetsforstyrrelser liten verdi, men av og til er det mulig å kombinere medikamentell behandling med psykoterapi der andre psykiske lidelser forekommer samtidig, som f.eks. angst og depresjon. Støttesamtaler hos allmennpraktiker er også nyttig. Ved mer alvorlige personlighetsforstyrrelser kan spesialiserte behandlingsprogrammer være nødvendig, eventuelt med innleggelse  ved alvorlige kriser.

Spesialisert behandling for personlighetsforstyrrelse

Kunnskapen om utvikling, diagnostikk og behandling av mennesker personlighetsforstyrrelse har hatt en enorm utvikling de seneste tiårene.  Det har bidratt til utviklingen av flere spesialiserte behandlingprogram:

• Dialektisk adferdsterapi (DBT)
• Mentaliseringsbasert terapi (MBT)
• Skjemafokusert terapi (SFT)
• STEPPS/STAIRWAYS.

Les mer om henvisning og vurdering for behandling her.

Her presenteres en liten video om hvordan behandle personlighetsforstyrrelser.

Hvordan utvikler personlighetsforstyrrelser seg over tid (forløp)?

Tegn på personlighetsforstyrrelse starter gjerne i sen barndom- eller ungdomsalder. Personlighetsforstyrrelser viser seg i ungdomsalder, men blir ofte ikke identifisert før i voksen alder. Generelt avtar problematiske personlighetstrekk med alder, men noen har vedvarende personlighetsforstyrrelse over flere år.  Behandling vil kunne hjelpe mange til raskere bedring. Spesielt gjelder dette evnen til å regulere følelser og forståelsen av seg selv og andre (mentalisering) samt mellommenneskelig fungering. For personer med personlighetsforstyrrelser, som for alle andre, vil kriser eller andre belastende livshendelser ofte intensivere problematiske personlighetstrekk. Noen personer opplever også at personlighetsforstyrrelse oppstår etter at de har vært utsatt for svært belastende livshendelser i voksen alder.

Personlighetsforstyrrelser har tidligere blitt sett på som en varig tilstand som er svært motstandsdyktig mot endring. I dag har vi kunnskap om at personlighetsforstyrrelser kan endre seg og at behandling har god effekt. Dette gjelder særlig for personer med emosjonelt ustabil PF. Her er det ikke slik at «en gang personlighetsforstyrrelse – alltid personlighetsforstyrrelse». Langtidsundersøkelser viser at etter 10 år er det bare 10-15 % som fortsatt har diagnosen.