Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Hva er personlighetsforstyrrelse?
Å leve med en personlighetsforstyrrelse innebærer at dine opplevelser av deg selv, andre og dine omgivelser skaper mye indre smerte og gjør det vanskelig for deg å fungere i hverdagen. Disse vanskene kan komme til uttrykk på ulike måter. Det finnes i dag god behandling og mange blir kvitt diagnosen i løpet av en tiårs periode.
Hvordan vi vanligvis tenker, føler og handler ovenfor oss selv og andre over tid, forstås som personligheten vår. Vi er forskjellige som mennesker – noen er utadvendte, andre mer stille og forsiktig. Noen er nysgjerrige og liker nye situasjoner, mens andre foretrekker det kjente og kjære.
Mennesker med personlighetsforstyrrelse strever fra ung alder med å forstå seg selv, sine omgivelser og nære relasjoner. Disse vanskene kan komme til uttrykk på svært forskjellige vis. Det kan være du isolerer deg fra omverden, strever med lavt eller ustabilt selvbilde, regelmessig handler selvdestruktivt ved at du for eksempel skader deg selv, tar rusmidler eller stadig kommer i konflikter. Utagering med vold mot andre kan også forekomme.
Det kan være snakk om en personlighetsforstyrrelse dersom: Du har vansker med å fungere i hverdagen som følge av hvordan du opplever deg selv, andre og dine omgivelser.
I tillegg skal vanskene:
ha negative konsekvenser på ulike områder av livet, f.eks. i skole/ arbeid og fritid, det å være sammen med familie og venner.
kommet til uttrykk i tenårene, eller ha vart over flere år.
ikke utelukkende kunne forklares av andre psykiske lidelser som rusmisbruk eller andre medisinske tilstander.
Diagnosen gir innsikt i hvilke utfordringer du kan ha og er viktig for å kunne få tilpasset behandling. Den definerer ikke hvem du er som menneske.
Personlighetsfungering:
Personlighetsproblemer er et dimensjonalt fenomen, noe vi alle har mer eller mindre av. I fremtiden vil vi derfor vektlegge alvorlighetsgrad mer enn PF-kategori, der kjernen i problemene er vansker i vårt forhold til oss selv og vårt forhold til andre. Kartlegging av alvorlighetsgraden er avgjørende for god tilrettelegging av behandlingen.
Utfordringer knyttet til en selv:
Selvopplevelse: Din egen selvopplevelse påvirker deg negativt. Det kan dreie seg om usikkerhet rundt egen identitet, lavt, vekslende eller tilsynelatende forhøyet selvbilde og selvaktelse. Du kan streve med å regulere følelser – slik at det blir for lite eller for mye følelser.
Målsetninger i livet: Det kan være vanskelig å sette eller oppnå personlige mål. Verdiene som styrer målene dine, kan være utydelige, ustabile eller avvikende. Evnen til selv-refleksjon kan være begrenset.
Utfordringer knyttet til å fungere sammen med andre:
Innlevelse i andres perspektiver: Det kan være vanskelig for deg å forstå eller vedsette andres perspektiv eller motivasjon, spesielt når de er forskjellig fra dine egne. Du kan også streve med å forstå hvordan andre opplever deg, det du sier eller gjør.
Nærhet til andre: Det kan være vanskelig for deg å stole på og knytte deg til andre. Dermed kan du ha problemer med å oppnå nære, trygge, langvarige og gjensidige relasjoner til andre.
Utfordringer knyttet til en selv:
lav og/eller ustabil selvfølelse og selvtillit.
varierende og ustabil opplevelse av egen identitet
vansker med å finne mening med livet
vansker med følge opp langsiktige mål
vansker med å følge samfunnets normer for akseptabel atferd
vansker med å mestre og å kontrollere følelser og impulser
gjentatt selvskading
gjentatte selvmordsforsøk
Utfordringer knyttet til andre:
problemer med å stole på andre mennesker
konflikter i nære forhold, som kjæreste-, venne- og familierelasjoner
hyppige misforståelser i relasjoner til andre
vansker med å etablere og beholde nære relasjoner
vansker med å forstå andres opplevelse, perspektiver og motiver
tendens til sosial unnvikelse og sosial isolasjon
vansker med å ha flere perspektiver på sosiale hendelser
vansker med å forstå hvordan ens egen adferd virker på andre
vansker med gjensidighet og likeverd i relasjoner
Hvorfor får noen personlighetsforstyrrelse?
Det er alltid flere faktorer som spiller inn når en person utvikler personlighetsforstyrrelse. Tenk på det som en oppskrift der flere ingredienser blandes sammen og påvirker hverandre. De to hovedingrediensene er vårt genetiske utgangspunkt (temperament) og samspillet med miljøet vi vokste opp i (spesielt omsorgspersoner).
Genene: Vår medfødte utrustning (temperament) kan gjøre oss både sårbar, eller motstandsdyktig i møte med belastende livshendelser. Vårt temperament har også betydning for aktivering av spesifikke følelser og reaksjoner, noe som gjør oss mer eller mindre sårbare for å utvikle en personlighetsforstyrrelse.
Oppveksten: Vi utvikler fra fødselen av et følelsesmessige bånd (tilknytning) til våre nærmeste omsorgsgivere. Tilknytningen har stor betydning for vår senere personlighetsfungering. Kvaliteten på dette båndet utvikles i et samspill med mellom vårt medfødte temperament og oppvekst miljøet - hvordan vi ble møtt og forstått da vi vokste opp. Her inngår relasjoner til familie, venner og hvordan vi opplevde daglige situasjoner og spesifikke hendelser.
Mange har også opplevd negative oppvekstbetingelser som:
Mangel på stabile omsorgspersoner.
Tapsopplevelser og brudd på følelsesmessige bånd.
Erfaringer med langvarig mobbing og trakassering.
Seksuelle overgrep og andre traumatiske hendelser.
Oppvekstforhold preget av utrygghet, konflikt, fysisk eller psykisk vold.
Det er viktig å være klar over at mange barn opplever negative hendelser i barndommen uten å utvikle en personlighetsforstyrrelse.
Det er her individuelle forskjeller spiller inn. Noen er mer sårbare for å utvikle en personlighetsforstyrrelse enn andre. Det kan innebære at hendelser som fremstår som små eller ubetydelige for noen, kan for andre oppleves veldig vanskelig. Mens andre kan tåle større påkjenninger før det får konsekvenser for personlighetsutviklingen.
De fleste personlighetsforstyrrelser kommer til uttrykk i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder. Noen opplever personlighetsforandringer etter at de har vært utsatt for svært belastende livshendelser i voksen alder, hvor deres sårbarhet kommer til syne.
Hvordan stilles diagnosen og hva er kriteriene?
Diagnosen stilles basert på en grundig utredning. Dette gjøres som regel av en psykolog eller psykiater som gjør en klinisk helhetsvurdering hvor bruk av strukturerte intervjuer vanligvis inngår. Tidvis trengs også informasjon fra komparenter (personer som kjenner vedkommende).
Det offisielle diagnosesystemet vi anvender i Norge er ICD-10 (WHO 1993). I praksis anvender vi ofte de diagnostiske kriteriene slik de fremgår i det amerikanske diagnosesystemet DSM-5, fordi det der finnes et tilhørende diagnostisk intervju (SCID-5-PF). Kriteriene for personlighetsforstyrrelser er i hovedsak sammenfallende i DSM og ICD.
Det er verd å merke seg er at det går mot store endringer i hvordan vi definerer og klassifiserer personlighetsforstyrrelser, og endringen handler i hovedsak om en mer dimensjonal forståelse av personlighetsproblemer.
I ICD‐10 beskrives personlighetsforstyrrelser som:
En rekke tilstander og atferdsmønstre som er vedvarende og synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på.
Det dreier seg altså om dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg gjennom rigide reaksjoner i personlige og sosiale situasjoner. De representerer betydningsfulle eller ekstreme avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre.
De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektivt ubehag og svikt i sosiale ferdigheter og funksjon. Lidelsene kan ikke direkte tilskrives større hjerneskade, hjernelidelse eller annen psykiatrisk lidelse. Personlighetsforstyrrelser viser seg i sen barndom eller i ungdomstiden og fortsetter å manifestere seg frem til voksen alder.
I ICD‐10 er det beskrevet 10 typer personlighetsforstyrrelser (PF), nedenfor kan du lese mer om de ulike.
Paranoid personlighetsforstyrrelse karakteriseres av gjennomgående mistillit og mistenksomhet overfor andre mennesker. Andres motiver blir fortolket som ondskapsfulle.
Dette begynner i tidlig voksen alder og viser seg i flere sammenhenger. For å få diagnosen må fire (eller flere) av følgende kriterier være oppfylt:
Mistenker, uten tilstrekkelig grunn, å bli utnyttet, skadet eller bedratt av andre
Er opptatt av uberettiget tvil om lojalitet eller påliteligheten til venner og bekjente
Er tilbakeholden med å betro seg til andre på grunn av urimelig frykt for at det betrodde vil bli brukt mot ham eller henne på en ondsinnet måte
Leser skjulte nedvurderende eller truende meninger inn i harmløse bemerkninger eller hendelser
Bærer stadig nag, det vil si, kan ikke tilgi fornærmelser, skader eller krenkelser
Opplever angrep mot sin egen person eller sin anseelse som ikke er åpenbare for andre, og er rask til å reagere med sinne eller motangrep
Gjentatt og ubegrunnet tvil på ektefelles eller seksualpartners trofasthet
Schizoid personlighetsforstyrrelse karakteriseres av en vedvarende tendens til å holde seg vekk fra sosiale sammenhenger og et begrenset repertoar av følelsesmessige uttrykksmåter i mellommenneskelige situasjoner. Dette starter i tidlig voksen alder og viser seg i en rekke sammenhenger.
For å få diagnosen må minst fire (eller flere) av følgene kriterier være fylt:
Verken ønsker eller har glede av nære forhold, inkludert det å være en del av en familie
Velger nesten alltid enslige aktiviteter
Lite eller intet ønske om seksuelle opplevelser samme med et annet menneske
Har glede av få, om noen aktiviteter
Har ingen nære venner eller fortrolige, bortsett fra nære slektninger (foreldre, søsken)
Er likegyldig ovenfor ros eller kritikk fra andre
Viser følelseskulde, likegyldighet eller affektavflatning
Personer med denne personlighetsforstyrrelsen viser atferd fra 15‐års alderen i form av et vedvarende mønster som er kjennetegnet av tilsidesettelse og krenkelse av andres rettigheter. I tillegg skal det foreligge en atferdsforstyrrelse som startet før 15‐årsalderen, karakterisert ved et vedvarende atferdsmønster hvor andres grunnleggende rettigheter eller sentrale aldersadekvate samfunnsmessige normer brytes.
For å få diagnosen (ifølge DSM‐5) må personen ha minst 3 av følgende 7 symptomer og tegn:
Følger ikke sosiale normer for lovlydig adferd ved gjentatte handlinger som gir grunnlag for arrestasjon
Vedvarende ansvarsløshet som viser seg ved gjentatt svikt i stabilt arbeid eller i økonomiske forpliktelser
Impulsivitet eller sviktende evne til å planlegge fremover
Svikefullhet, som viser seg ved gjentatt løgnaktighet, bruk av falsk navn, eller ved å lure andre for egen vinnings eller fornøyelses skyld
Uansvarlig ringeakt for egen eller andres personlige sikkerhet
Mangel på anger som viser seg ved likegyldighet for eller bortforklaring av å ha såret, mishandlet eller stjålet fra andre
Irritabilitet og aggressivitet som viser seg ved gjentatte slagsmål eller overfall
Personlighetsforstyrrelsen viser seg i form av et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter og markert impulsivitet som starter i tidlig voksen alder og manifesterer seg i en rekke
sammenhenger. For å få diagnosen (ifølge DSM‐5) må minst 5 av følgende 9 symptomer være til stede:
Desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt
Et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold (kjennetegnet ved veksling mellom ekstremer av idealisering og devaluering)
Markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv
Impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (f. eks sløsing med penger, seksualitet, alkohol eller stoffmisbruk, råkjøring med bil/motorsykkel, overspising)
Gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler, eller selvskading
Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (f. eks intens episodisk dysfori, irritabilitet, eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager)
Kronisk følelse av tomhet
Upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne (F.eks. hyppige raserianfall, vedvarende sinne, gjentatte slåsskamper)
Forbigående stressutløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer
Dramatiserende personlighetsforstyrrelse er karakterisert av overdreven emosjonalitet og jakt på oppmerksomhet, som starter i tidlig voksen alder og manifesterer seg i en rekke sammenhenger.
For å få diagnosen skal minst fem av følgene kriterier være oppfylt:
Mistrives i situasjoner hvor vedkommende ikke er i oppmerksomhetens sentrum
Samvær med andre er ofte karakterisert ved lite passende seksuelt forførende eller utfordrende atferd
Viser hurtig vekslende og overflatiske uttrykk for følelser
Bruker konsekvent fysisk utseende for å trekke oppmerksomheten mot seg selv
Språkstilen er ytterst impresjonistisk og mangler detaljer
Er dramatiserende, teatralsk, med overdrevne uttrykk for følelser
Er påvirkpark (lar seg lett influere av andre mennesker eller situasjoner)
Oppfatter forhold som mer intime enn de i virkeligheten er
Personlighetsforstyrrelse karakterisert av orden, perfeksjonisme og mental og mellommenneskelig kontroll på bekostning av fleksibilitet, åpenhet og effektivitet.
For å få diagnosen må minst 4 av følgende 7 kriterier være oppfylt:
Er opptatt av detaljer, regler, skjemaer, orden, organisering eller systemer i den grad at det vesentlige i aktiviteten går tapt
Har vanskeligheter med å fullføre oppgaver på grunn av perfeksjonisme (f.eks ute av stand til å fullføre et prosjekt fordi egne strenge standarder ikke innfris)
Er overdrevent engasjert i arbeid og produktivitet på bekostning av fritidsaktiviteter og vennskap (ikke som følge av åpenbare økonomiske behov)
Er oversamvittighetsfull, absolutt og rigid når det gjelder moral, etikk eller verdier (ikke på bakgrunn av kulturell eller religiøs identifisering)
Er ute av stand til å kaste utslitte eller verdiløse gjenstander, selv om de ikke har noen følelsesmessig verdi
Er lite villig til å delegere oppgaver eller å arbeide sammen med andre, så sant de andre ikke aksepterer å gjøre tingene nøyaktig på den måten vedkommende selv gjør
Er gjerrig både når det gjelder vedkommende selv og andre; penger må spares med tanke på fremtidig katastrofer
Viser rigiditet og stahet
Denne personlighetsforstyrrelsen er den vanligste i befolkningen (ca. 4 %), i kliniske utvalg opp mot 25‐40 %, og er karakterisert av et omfattende mønster av sosial hemming, følelse av utilstrekkelighet og hypersensitivitet i forhold til andre. Personen er ofte preget av engstelse og anspenthet.
For å få diagnosen (ifølge DSM‐5) må minst 4 av følgende 7 symptomer og tegn være tilstede:
Unngår sosiale og yrkesmessige aktiviteter som innebærer mye mellommenneskelig kontakt, av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning
Er ikke villig til å involvere seg med andre mennesker så sant vedkommende ikke er sikker på å bli likt
Er tilbakeholden i intime forhold av frykt for å bli beskjemmet eller latterliggjort.
Er besatt av frykten for å bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner
Er hemmet i nye mellommenneskelige situasjoner på grunn av følelse av utilstrekkelighet
Ser på seg selv som sosialt udyktig, som en som mangler personlig appell, eller er mindre verdt enn andre
Er uvanlig nølende når det gjelder å ta sjanser eller å involvere seg i enhver ny aktivitet, fordi vedkommende kan tenke at det kan føre en i forlegenhet
Avhengig personlighetsforstyrrelse er karakterisert av vedvarende og overdrevent behov for å bli tatt vare på og som fører til underdanig, klengete atferd og frykt for atskillelse.
For å få diagnosen må minst 5 av følgende 8 kriterier være oppfylt:
Har vansker med å ta dagligdagse avgjørelser så sant vedkommende ikke mottar en mengde råd og forsikringer fra andre
Trenger andre til å ta ansvaret for de fleste vesentlige områder i livet
Har vansker med å gi uttrykk for uenighet med andre i frykt for å miste støtte eller aksept (omfatter ikke realistisk frykt for negative reaksjoner)
Har vansker med å sette i gang prosjekter eller gjøre ting på egenhånd (på grunn av manglende selvtillit når det gjelder egne vurderinger eller dyktighet, heller enn manglende motivasjon eller energi)
Går ekstremt langt for å oppnå hjelp og støtte fra andre, enda så langt som til frivillig å gjøre ting som er ubehagelige
Føler seg uvel og hjelpeløs alene på grunn av en overdreven frykt for ikke å være i stand til å ta vare på seg selv
Søker med stor iver etter et nytt forhold for å få omsorg eller støtte når et nært forhold tar slutt
Er urealistisk opptatt av frykten for å bli forlatt og måtte ta vare på seg selv
Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er karakterisert av grandiositet (i fantasi eller atferd), behov for å bli beundret og manglende empati.
ICD-10 har ikke en egen kategori for narsissistisk personlighetsforstyrrelse, og diagnosen er der kategorisert under: “Andre spesifikke personlighetsforstyrrelser" – en betegnelse for personlighetsproblemer som ikke passer noen av de overnevnte kategoriene.
I DSM-5 er narsissistisk personlighetsforstyrrelse oppført som en egen kategori. Der må minst 5 av følgende 9 kriterier være oppfylt:
En grandios oppfatning av egen betydning (overdriver for eksempel egne prestasjoner og talenter eller forventer å bli oppfattet som bedre enn andre, uten at dette grunner seg på tilsvarende prestasjoner)
Er opptatt av fantasier omkring ubegrenset suksess, makt, briljans, skjønnhet eller ideell kjærlighet
Tror han eller hun er «spesiell» og unik og bare kan bli forstått av eller bør omgås mennesker (eller institusjoner) som er spesielle og har høy status
Krever overdreven beundring
Har en følelse av å være særlig berettiget, for eksempel urimelige forventninger om særlig gunstig behandling, eller at andre uten videre skal oppfylle hans eller hennes forventninger
Er utnyttende i mellommenneskelige forhold, for eksempel søker fordeler gjennom andre for å oppnå egne mål
Mangler empati: er ikke villig til å anerkjenne eller identifisere seg med andre menneskers følelser og behov
Er ofte misunnelig på andre, og tror at andre også er misunnelige på en selv
Viser arrogant, hovmodig atferd eller holdninger
Dette er en restkategori hvor man finner trekk fra flere personlighetsforstyrrelser, uten tilstrekkelig symptomer som ville gitt grunnlag for en spesifikk personlighetsforstyrrelseskategori, men hvor personlighetsproblemene er alvorlige nok til å være til kunne kalles en personlighetsforstyrrelse.
Hvordan behandle personlighetsforstyrrelse?
Man regner med at ca. en av ti fyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. Det vil si at de har såpass store problemer med selvfølelse, egen identitet og forholdet til andre mennesker at det får betydelige sosiale og helsemessige konsekvenser.
Ofte vil en søke behandling for tilbakevendende psykiske symptomer som f.eks. angst eller depresjon, mer enn for de underliggende personlighetsproblemene. Hovedbehandlingen for lettere personlighetsforstyrrelse er samtalebehandling over noe lengre tid (evt. langtids psykoterapi). Støttesamtaler hos allmennpraktiker er også nyttig.
Ved mer alvorlige personlighetsforstyrrelser kan spesialiserte behandlingsprogrammer være nødvendig, eventuelt med innleggelse ved alvorlige kriser.
Spesialisert behandling for personlighetsforstyrrelse
Kunnskapen om utvikling, diagnostikk og behandling av mennesker personlighetsforstyrrelse har hatt en enorm utvikling de seneste tiårene. Det har bidratt til utviklingen av flere spesialiserte behandlingsprogram:
Generelt har medikamentell behandling for personlighetsforstyrrelser liten verdi, men av og til er det mulig å kombinere medikamentell behandling med psykoterapi der andre psykiske lidelser forekommer samtidig, som f.eks. angst og depresjon.
Personlighetsforstyrrelse over tid – er det mulig å bli bedre?
Kan man bli bedre fra personlighetsforstyrelse? Ja, det er håp! Behandling kan hjelpe, og mange blir dessuten også bedre med tiden.
Når starter det? Tegn til personlighetsforstyrrelse dukker som regel opp i ungdomsårene. Men det er vanlig at det ikke blir oppdaget før man er voksen.
Kan man bli verre? Dersom personlighetsvansker oversees, eller at en går igjennom flere runder med behandling for symptomer, uten å oppleve bedring, kan man oppleve en forverring av personlighetsforstyrrelse.
Blir det bedre med tiden? Ja, behandling kan være til stor hjelp. Selv uten behandling vil mange oppleve at de vanskeligste sidene ved personligheten blir mindre fremtredende når de blir eldre.
Hva med behandling? Behandling kan være til stor hjelp med å regulere følelser, forstå seg selv og andre bedre, og forbedre evnen til å komme overens med folk rundt seg. Alt i alt, blir livskvaliteten ofte bedre ved behandling og man kan få hjelp til å endre utviklingsvei.
Hva skjer i tøffe tider?Akkurat som for alle andre, kan vanskelige hendelser i livet, som kriser eller stress, gjøre personlighetsproblemer verre for en stund. Og noen ganger kan folk utvikle personlighetsforstyrrelse etter veldig belastende hendelser i voksen alder.
Kan man bli helt bra?Personlighetsproblemer er noe vi alle har mer eller mindre av, og ja, man kan bli svært mye bedre. Det er fullt mulig å få et godt liv der du er trygg på deg selv, har stabile og nære relasjoner og der du fungerer i jobb, eller andre meningsfulle aktiviteter. Studier viser at etter ti år er det bare rundt ni av ti som fortsatt tilfredsstiller kriteriene for diagnosen. Det er verdt å nevne at mange kan slite med redusert fysisk helse som følge av personlighetsforstyrrelsen.
Hva innebærer egentlig diagnosen personlighetsforstyrrelse? Hvilke symptomer kan forekomme, og er det håp om bedring? I denne kursvideoen lærer du mer om hvordan opplevelser av seg selv, andre og omverden kan gjøre det vanskelig for mennesker med personlighetsforstyrrelse å fungere i hverdagen. Du får også høre om hvordan disse utfordringene kan variere i uttrykk og alvorlighetsgrad.
Nytt fra NAPP
Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP)
Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri skal bygge opp og spre kompetanse på utredning og behandling av mennesker med alvorlig personlighetsforstyrrelse.
Tjenesten retter seg i første rekke mot spesialisthelsetjenesten og helsepersonell som jobber med disse pasientene, men også mot brukere og befolkningen.
