Om personlighetsforstyrrelser

Hva er personlighetsforstyrrelse?

Personlighetsforstyrrelser er psykiske lidelser hvor lav og ustabil selvfølelse, og problemer i mellommenneskelige relasjoner er det mest fremtredende. Disse vanskene fører ofte til langvarige sykemeldinger, tidlig uførhet og vanskelige familieforhold. De fleste personlighetsforstyrrelser kommer til uttrykk allerede i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder, men de kan også oppstå i voksen alder etter opplevde traumer eller annen alvorlig psykisk lidelse. 


Her følger en liste over eksempler på personlighetsproblemer en ofte finner hos personer med personlighetsforstyrrelser.


Problemer knyttet til en selv:

  • lav og/eller ustabil selvfølelse
  • varierende følelse av å føle seg sammenhengende og hel (manglende identitetsfølelse)
  • vansker med å mestre og å kontrollere følelser og impulser
  • problemfylt atferd med selvskading
  • problemfylt atferd med selvmordsforsøk
  • vansker med å finne mening med livet og følge opp kortsiktige og langsiktige mål
  • vansker med å kjenne egne normer for hvordan en skal oppføre seg og følge samfunnets normer for akseptabel atferd
  • vansker med å vurdere seg selv som person

Problemer i relasjon til andre:

  • konfliktfylte relasjoner til andre
  • en tendens til sosial unnvikelse og sosial isolasjon
  • vansker med å forstå andres opplevelse, perspektiver og motiver
  • vansker med å ha flere perspektiver på sosiale hendelser
  • vansker med å forstå hvordan ens egen adferd virker på andre
  • problemer med å etablere og beholde nære relasjoner
  • konflikter i nære forhold som kjæreste-, venne- og familierelasjoner



Her presenteres en liten video av hva personlighetsforstyrrelser er, og hvordan dette kan utarte seg for en pasient.

Hva forårsaker personlighetsforstyrrelse?
Som for mange andre psykiske lidelser er det mange og sammensatte årsaker til utviklingen av personlighetsforstyrrelser. De skyldes en kombinasjon av genetisk arv, oppvekstbetingelser og ugunstige livsbetingelser. Grovt sett teller gener og oppvekst likt. Negative oppvekstbetingelser kan være mangel på stabile omsorgspersoner, tapsopplevelser og brudd på følelsesmessige bånd. Mange med alvorlige personlighetsforstyrrelser rapporterer også om erfaringer med seksuelle overgrep og andre traumatiske hendelser, oppvekstforhold preget av disharmoni, fysisk eller psykisk vold. Dette er faktorer som kan være med å påvirke personlighetsutviklingen på en negativ måte og som dermed kan være årsaksmessige faktorer eller faktorer som gjør en person mer utsatt for å utvikle en personlighetsforstyrrelse. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at mange barn som opplever ulike grader av negative hendelser i barndommen, likevel ikke utvikler personlighetsforstyrrelse. Har en «gode» gener, tåler en mer. Har en «dårlige» gener, tåler en mindre før det får konsekvenser for ens personlighetsutvikling.

Hvordan stilles diagnosen og hva er kriteriene?
Diagnosen stilles på grunnlag av en grundig klinisk vurdering og bruk av strukturerte intervjuer. Som regel gjøres dette av en psykolog eller psykiater. Basert på denne informasjonen skal en ta stilling til hvorvidt personen møter de diagnostiske kriteriene for personlighetsforstyrrelse. Det offisielle diagnosesystemet vi anvender i Norge er ICD-10 (WHO 1993), men i praksis anvender vi ofte til de diagnostiske kriteriene slik de fremgår i det amerikanske diagnosesystemet DSM-5 (APA). Dette er primært på grunn av at DSM har en bedre operasjonalisering av kriteriene for de enkelte personlighetsforstyrrelsene gjennom et mye anvendt diagnostisk intervju (SCID 5 PD, tidligere SCID-II). DSM og ICD er i stor grad sammenfallende når det gjelder kriterier for personlighetsforstyrrelser.

Verd å merke seg er at det går mot store endringer i hvordan vi operasjonaliserer og klassifiserer personlighetsforstyrrelser. Dette er beskrevet nærmere under "pasientforløp" på denne siden. Inntil videre forholder vi oss til nåværende definisjoner.

I ICD‐10 beskrives personlighetsforstyrrelser som "en rekke tilstander og atferdsmønstre som er vedvarende og synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på." Det dreier seg altså om dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg gjennom rigide reaksjoner i personlige og sosiale situasjoner. De representerer ekstreme eller betydningsfulle avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre. De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektivt ubehag og svikt i sosiale
ferdigheter. Lidelsene kan ikke direkte tilskrives større hjerneskade, hjernelidelse eller annen psykiatrisk lidelse.
 Personlighetsforstyrrelser viser seg i sen barndom eller i ungdomstiden og fortsetter å manifestere seg frem til voksen alder.

I ICD‐10 er det beskrevet 10 typer personlighetsforstyrrelser (PF):

  1. Paranoid PF : karakterisert av gjennomgående mistillit og mistenksomhet overfor andre mennesker. Andres motiver
    blir fortolket som ondskapsfulle.
  2. Schizoid PF: karakterisert av en vedvarende tendens til å holde seg vekk fra sosiale sammenhenger og et begrenset
    repertoar av følelsesmessige uttrykksmåter i mellommenneskelige situasjoner.
  3. Dyssosial (antisosial) PF (se nedenfor).
  4. Emosjonelt ustabil (borderline) PF (se nedenfor).
  5. Dramatiserende (hysteriform) PF: karakterisert av overdreven emosjonalitet og jakt på oppmerksomhet.
  6. Tvangsmessig PF som er karakterisert av orden, perfeksjonisme og mental og mellommenneskelig kontroll på bekostning av fleksibilitet, åpenhet og effektivitet.
  7. Engstelig (unnvikende) PF (se nedenfor).
  8. Avhengig PF som er karakterisert av vedvarende og overdrevent behov for å bli tatt vare på og som fører til underdanig, klengete atferd og frykt for atskillelse.
  9. Andre spesifikke personlighetsforstyrrelser som ikke passer noen av de overnevnte. Her er inkludert narsisissistisk PF som er en egen PF i DSM. Narsissistisk PF er karakterisert av grandiositet (i fantasi eller atferd), behov for å bli beundret og manglende empati.
  10. Uspesifisert PF, blandede og andre PF. Dette er en restkategori hvor man finner trekk fra flere PF, men ikke nok til å kunne diagnostisere en spesifikk PF.

Videre følger en nærmere beskrivelse av kriteriene for tre av de vanligste personlighetsforstyrrelsene:

Engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse:
Denne personlighetsforstyrrelsen er den vanligste i befolkningen (ca. 4 %), i kliniske utvalg opp mot 25‐40 %, og er karakterisert av et omfattende mønster av sosial hemming, følelse av utilstrekkelighet og hypersensitivitet i forhold til andre. Personen er ofte preget av engstelse og anspenthet. For å få diagnosen (i følge DSM‐IV) må minst 4 av følgende 7 symptomer og tegn være tilstede:

  1. Unngår sosiale og yrkesmessige aktiviteter som innebærer mye mellommenneskelig kontakt, av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning
  2. Er ikke villig til å involvere seg med andre mennesker så sant vedkommende ikke er sikker på å bli likt
  3.  Er tilbakeholden i intime forhold av frykt for å bli beskjemmet eller latterliggjort.
  4. Er besatt av frykten for å bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner
  5. Er hemmet i nye mellommenneskelige situasjoner på grunn av følelse av utilstrekkelighet
  6. Ser på seg selv som sosialt udyktig, som en som mangler personlig appell, eller er mindre verdt enn andre
  7. Er uvanlig nølende når det gjelder å ta sjanser eller å involvere seg i enhver ny aktivitet, fordi vedkommende kan tenke at det kan føre en i forlegenhet

    Emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse:
    Personlighetsforstyrrelsen viser seg i form av et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter og markert impulsivitet som starter i tidlig voksen alder og manifesterer seg i en rekke
    sammenhenger. For å få diagnosen (i følge DSM‐5) må minst 5 av følgende 9 symptomer være tilstede:
  1. Desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt
  2. Et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold (kjennetegnet ved veksling mellom ekstremer av overidealisering og devaluering)
  3. Markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv
  4. Impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (f. eks sløsing med penger, seksualitet, alkohol eller stoffmisbruk, vill bilkjøring, overspising)
  5. Gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler, eller selvskading
  6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (f. eks intens episodisk dysfori, irritabilitet, eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager)
  7. Kronisk følelse av tomhet
  8. Upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne (F.eks. hyppige raserianfall, vedvarende sinne, gjentatte slåsskamper)
  9. Forbigående stressutløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer


    Dyssosial (antisosial) personlighetsforstyrrelse:
    Personer med denne personlighetsforstyrrelsen viser atferd fra 15‐års alderen i form av et vedvarende mønster som er kjennetegnet av tilsidesettelse og krenkelse av andres rettigheter. I tillegg skal det foreligge en atferdsforstyrrelse som startet før 15‐årsalderen, karakterisert ved et vedvarende atferdsmønster hvor andres grunnleggende rettigheter eller
    sentrale aldersadekvate samfunnsmessige normer brytes.


    For å få diagnosen (i følge DSM‐5) må personen ha minst 3 av følgende 7 symptomer og tegn:
  1. Følger ikke sosiale normer for lovlydig adferd ved gjentatte handlinger som gir grunnlag for arrestasjon
  2. Vedvarende ansvarsløshet som viser seg ved gjentatt svikt i stabilt arbeid eller i økonomiske forpliktelser
  3. Impulsivitet eller sviktende evne til å planlegge fremover
  4. Svikefullhet, som viser seg ved gjentatt løgnaktighet, bruk av falsk navn, eller ved å lure andre for egen vinnings eller fornøyelses skyld
  5. Uansvarlig ringeakt for egen eller andres personlige sikkerhet
  6. Mangel på anger som viser seg ved likegyldighet for eller bortforklaring av å ha såret, mishandlet eller stjålet fra andre
  7. Irritabilitet og aggressivitet som viser seg ved gjentatte slagsmål eller overfall

Hvordan behandle personlighetsforstyrrelse?

Man regner med at ca. 10 % av befolkningen har såpass store problemer med selvfølelse, egen identitet og forholdet til andre mennesker at det får betydelige sosiale og helsemessige konsekvenser.
Ofte vil en søke behandling for tilbakevendende psykiske symptomer som f.eks. angst eller depresjon, mer enn for de underliggende personlighetsproblemene. Av og til kan personer med PF ha vanskelig for å ha tillit til andre, og dette kan vanskeliggjøre samarbeid om behandling.

Hovedbehandlingen for de lettere personlighetsforstyrrelsene er samtalebehandling over noe lengre tid (evt. langtids psykoterapi). Generelt har medikamentell behandling for personlighetsforstyrrelser liten verdi, men av og til er det mulig å kombinere medikamentell behandling med psykoterapi der andre psykiske lidelser forekommer samtidig, som f.eks. angst og depresjon. Støttesamtaler hos allmennpraktiker er også nyttig. Ved mer alvorlige personlighetsforstyrrelser kan spesialiserte behandlingsprogrammer være nødvendig, eventuelt med innleggelse  ved alvorlige kriser.

Av spesialiserte behandlingsprogrammer, kan nevnes dialektisk adferdsterapi (DBT), mentaliseringsbasert terapi (MBT), skjemafokusert terapi (SFT) og STEPPS/STAIRWAYS.

Her presenteres en liten video om hvordan behandle personlighetsforstyrrelser.

Hvordan utvikler personlighetsforstyrrelser seg over tid (forløp)?

Tegn på personlighetsforstyrrelse starter gjerne i sen barndom- eller ungdomsalder. Personlighetsforstyrrelser viser seg i ungdomsalder, men blir ofte ikke identifisert før i voksen alder. Generelt avtar problematiske personlighetstrekk med alder, men noen har vedvarende personlighetsforstyrrelse over flere år.  Behandling vil kunne hjelpe mange til raskere bedring. Spesielt gjelder dette evnen til å regulere følelser og forståelsen av seg selv og andre (mentalisering) samt mellommenneskelig fungering. For personer med personlighetsforstyrrelser, som for alle andre, vil kriser eller andre belastende livshendelser ofte intensivere problematiske personlighetstrekk. Noen personer opplever også at personlighetsforstyrrelse oppstår etter at de har vært utsatt for svært belastende livshendelser i voksen alder.

Personlighetsforstyrrelser har tidligere blitt sett på som en varig tilstand som er svært motstandsdyktig mot endring. I dag har vi kunnskap om at personlighetsforstyrrelser kan endre seg og at behandling har god effekt. Dette gjelder særlig for personer med emosjonelt ustabil PF. Her er det ikke slik at «en gang personlighetsforstyrrelse – alltid personlighetsforstyrrelse». Langtidsundersøkelser viser at etter 10 år er det bare 10-15 % som fortsatt har diagnosen.



 

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.