Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.

Risiko ved diagnose personlighetsforstyrrelse

Kan det være risikabelt å få diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Her kan du lese noen betraktinger fra en som har fått denne diagnosen.

Ekspertrådsmedlem NAPP
Publisert 13.02.2017
Sist oppdatert 08.02.2024

​​​​​I mange år tenkte jeg at på grunn av min diagnose som emosjonelt ustabil, kom det til å bli vanskelig å vende tilbake til det yrket jeg trivdes å arbeide i.


I over 5 år var jeg redd for å sette min fot i nærheten av steder som lignet på den arbeidsplassen jeg en gang følte meg støtt bort fra. Angsten kom over meg, rev og slet i meg til jeg følte meg som en oppbrukt, sliten, våt klut hver eneste gang jeg kjørte i nærheten av en bygning som minnet meg om det stedet, om det sto skrevet noe relatert i en avis, om det ble snakk om den type arbeid rundt middagsbordet eller på alle de utallige møtene med nav, fastlege, psykologer eller andre hjelpeinstanser jeg oppsøkte.


Jeg trodde jeg aldri skulle få ta del i, og arbeide i det yrket jeg tidligere elsket å jobbe med. Men så fikk jeg den behandlingen som gjorde at alt endret kurs, og i dag er jeg tilbake i den jobben jeg hele tiden hørte hjemme i. Men der jeg tidligere tenkte at yrket ikke passet meg på grunn av sykdommen, har det tatt en helomvending. Nå er det min sykdom som ikke passer inn i yrket jeg har valgt. Dermed har frykten gått over i at min diagnose skal frarøve meg sjansen til å utføre arbeidet jeg ønsker å drive med, på tross av at jeg i dag er ett fungerende medlem av samfunnet.
Og her kommer stigmaet inn.


Jeg var heldig og ble ansatt etter en prøvetid gjennom arbeidstrening, via nav, og hadde dermed en svært åpen dialog med min nåværende arbeidsgiver. Det ble lagt tydelig frem hvilke problemer jeg slet med og hvordan man best kunne tilrettelegge for meg som person. Dermed så også min arbeidsgiver etterhvert hvilke positive krefter og hvilken lojalitet jeg hadde å by på. Men i mitt yrke er det både foreldre, foresatte, kollegaer, ledere, mødre, fedre, søsken, tanter, onkler, besteforeldre, mine – dine og våre barn. Ja, faktisk mennesker i alle former, fasonger, farger og kulturer. Ett arbeid som kanskje dermed kan gi rom for å være den man er?  Ja, kanskje.

Men hva hadde skjedd om det hadde det kommet frem at jeg – en med diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse – Borderline, hver dag møter det kjæreste, mest sårbare og verdifulle vi mennesker kan se for oss – nemlig barna våre? Ikke bare det, men at jeg i tillegg har ansvar for, skal være en god rollemodell og vokte over flere små skatter samtidig?
Hadde foreldre og foresatte stilt seg i kø for å takke meg for en flott innsats på tross av mine feil og mangler? Hadde foreldre kommet med glede, og villig gitt fra seg det de setter høyest av alt her i verden, hver morgen fra klokken 08 til klokken 16, til et emosjonelt ustabilt personlighetsforstyrret menneske?


Hvordan hadde kollegaene mine reagert om jeg åpent fortalte at i dag har jeg en dårlig dag? Ville de sett på meg på samme måten som nå? Hadde inntrykket vært att en dårlig dag ikke bare handlet om «å stå opp på feil side av sengen»? For å kjenne seg litt utilpass og ikke helt seg selv EN dag er det jo ikke noe feil med. Men hva med en måned eller to i strekk?
Og hva om jeg en dag ønsker å stige i gradene? Bli en leder, med mer ansvar? Vil dette bli godtatt?


Disse spørsmålene er gjengangere i mitt hode, og hver gang jeg tenker over dem er utfallet blandet. Noen ville nok tatt det pent, og sett meg for den smilende og positive damen som møter dem i døren hver morgen. Andre ville kanskje vært skeptiske i begynnelsen for så å falle inn i hverdagens rytmer igjen. Men det kommer også til å være noen som ikke godtar dette, som blir redde, føler ubehag eller en frykt for noe de ikke kjenner.

I dagens samfunn er det enkelt å finne informasjon om en person, det er bare noen tastetrykk unna. Det er like enkelt å dele denne informasjonen med flere. Hvilke konsekvenser hadde dette fått? Hvilke tiltak hadde min sjef måtte sette i verk, om dette hadde utviklet seg i en retning som ikke var god for bedriften?


Slik jeg ser det er stigmaet, angående personlighetsforstyrrelser, i arbeid med mennesker stort. Etter så mange år med knallhardt arbeid for å komme dit jeg er i dag -symptomfri og i full jobb, i ett yrke jeg brenner, lever og ånder for. Så tør i hvert fall ikke jeg å satse ALT på at det skal gå bra.

Arrangementer

    Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP)

    Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri skal bygge opp og spre kompetanse på utredning og behandling av mennesker med alvorlig personlighetsforstyrrelse. Tjenesten retter seg i første rekke mot spesialisthelsetjenesten og helsepersonell som jobber med disse pasientene, men også mot brukere og befolkningen.
    Les mer om NAPP her
    Kreated Media via Unsplash