Autisme og kriminalitet
Undersøkelse av alle rettspsykiatriske rapporter fra 2000 til 2010 der den undersøkte har Autismespekterforstyrrelse, viser at det er behov for mer kunnskap om ASD i alle ledd av hjelpeapparatet og blant de sakkyndige. Intervju av et mindre utvalg avdekket også manglende forståelse av ASD i politi og rettsvesen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Kompetansesenteret for sikkerhets, fengsels- og rettspsykiatri, avdeling Brøset, St. Olavs hospital, Psykologisk institutt, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) og NevSom (tidligere Autismeenheten).
Med utgangspunkt i alle rettspsykiatriske rapporter som ble avgitt i perioden 2000 – 2010 hvor ASD har blitt stilt eller verifisert, søkte prosjektet å kartlegge bl.a. kjennetegn ved de undersøkte, type kriminalitet og straffereaksjon, og om den kriminelle handlingen kunne knyttes til spesifikke kjennetegn ved autisme. Prosjektet omfattet også en analyse av alder for når personene første gang fikk en diagnose innen autismespekteret, hvilken instans som satte diagnosen og hvilke diagnoser de var gitt tidligere. I fase to av prosjektet ble et selektert utvalg intervjuet om den kriminelle handlingen, deres erfaringer med politi og rettsvesen, og erfaringer fra fengsel.
Resultater
Gjennomgang av rettspsykiatriske erklæringer som omhandlet personer med autismespekterdiagnoser (ASD), tyder på at dette er en spesielt sårbar gruppe. Det er usikkert om det er klare forskjeller mellom de med ASD som begår kriminalitet og de som ikke gjør det, og om mennesker med ASD begår annen form for kriminalitet enn andre kriminelle.
Autismekjennetegn som særegen tolkning av mennesker og hendelser, mangel på sosial forståelse, og intense særinteresser og spesielle oppfatninger kunne for de fleste observandene knyttes til motivet for lovbruddet. Observandenes sene diagnose tyder på manglende kompetanse til å gjenkjenne og diagnostisere ASD i alle ledd av hjelpeapparatet.
De ni som ble intervjuet i del to av prosjektet, beskrev en rekke ulike og ofte negative erfaringer med politi og rettsvesen. Spesielt beskrev flere rettsaken som vanskelig og stressende, og de opplevde ikke at forsvareren hadde prøvd å forstå deres versjon eller prøvd å formidle den til retten.
Seks av de intervjuede hadde erfaringer fra fengsel, og det var overraskende at de fleste beskrev fengselsoppholdet som hovedsakelig positivt. Sannsynligvis skyldes dette den høye grad av struktur og forutsigbarhet som preger et fengselsopphold.
Forklaringer som ble gitt for de kriminelle handlingene, kan knyttes til kjennetegn ved ASD som misforståelser, besettelser eller fikse ideer og spesielle oppfatninger. Imidlertid var stress den mest vanlige forklaringen de selv oppga.
Samlet synes intervjuene å avdekke manglende forståelse av ASD i politi og rettsvesen. Forståelsen av ASD hos politi og rettsvesen bør bedres for å sikre rettssikkerheten til personer med denne diagnosen. I England har det nylig kommet ut en veileder for avhør av personer med ASD (The Advocate’s Gateway, 2016). Denne kan brukes som et grunnlag for å heve kompetansen om ASD innen den norske rettspleien.
Studien ble igangsatt i 2011 og var godkjent av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk og Riksadvokaten. Prosjektet ble avsluttet i 2016.
Om prosjektet
Prosjektleder: Jim Aage Nøttestad.
For mer informasjon, kontakt ph.d. og psykologspesialist Sissel Berge Helverschou.