Hva er en overdose?

Overdoser kan skje utilsiktet som selvstendige enkelthendelser og uflaks. Imidlertid er en overdose ofte et tegn på akutt forverring av en kronisk tilstand. Noen lever med et så risikofylt inntak av rusmidler over tid, at det kan være tilfeldig om det blir en overdose eller ikke.

Risiko for overdose avhenger av flere ting. Én er måten man tar rusmidlene på. Om man setter heroin med sprøyte, er risikoen mye høyere enn hvis man røyker den samme dosen. Også hvis man kombinerer forskjellige stoffer, for eksempel alkohol og «piller» (ofte beroligende tabletter i gruppen benzodiazepiner), så kan det gjensidig forsterke effekten som fører til overdose.

En overdose er en alvorlig hendelse med livstruende inntak av rusmidler, som krever akutt medisinsk behandling. Den som har opplevd dette trenger oppfølging etterpå for å bearbeide det som skjedde og få hjelp til å unngå at det skjer igjen. Pårørende vil også kunne ha behov for informasjon og støtte i sin situasjon.

Behandling av overdose skjer gjennom det vi kaller den akuttmedisinske kjede, og ambulansepersonell er de første som tilkalles gjennom 113. Videre behandling kan skje på legevakt eller i en avdeling for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i lokalsykehuset. Når den akutte faren for liv og helse er behandlet og pasienten er stabil, er det viktig å vurdere videre oppfølging. Oppfølgingen kan skje i spesialisthelsetjenesten eller i kommunens helse- og omsorgstjeneste, og det finnes også organisasjoner og selvhjelpsgrupper man selv kan ta kontakt med.

Oppfølging i spesialisthelsetjenesten – TSB

Kanskje livssituasjonen viser seg å være så vanskelig, og rusbruken så omfattende, at fare for en ny overdose er overhengende. Behandler vil sammen med pasienten beslutte hva som er best. Det kan være riktig å beholde pasienten inneliggende på sykehuset, i en avdeling for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), for å starte en kartlegging av rusproblematikken, eller pasienten kan utskrives med en rask avtale på ruspoliklinikk.

Oppfølging i kommunens helse- og omsorgstjeneste

Mange som opplever en overdose har allerede kontakt med kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er viktig at disse får beskjed om det som har hendt slik at de kan iverksette hjelpetiltak. Ruskonsulent på NAV bistår med velferdstjenester som handler om bosted og økonomi, men kan også henvise til behandling i spesialisthelsetjenesten hvis det skulle være aktuelt etter hvert. Fastlegen er alltid viktig når det gjelder å følge opp både fysisk og psykisk helse i forbindelse med rusbruk og overdose. Mange kommuner har også ansatt psykolog og informasjon om øvrige hjelpetiltak finnes på kommunenes hjemmesider.​

Det finnes mange ulike frivillige organsiasjoner, brukerorganisasjoner og selvhjelpsgrupper man kan ta kontakt med. Selvhjelp Norge, et nasjonalt kompetansemiljø for selvorganisert selvhjelp har mye informasjon på sine nettsider, og en oversikt over brukerorganiasjoner på rus- og psykisk helsefektet som har selvhjelpstilbud.​​​​

​Det er pasienten som bestemmer hvem hen oppgir som pårørende, det behøver ikke være nærmeste familie eller slekt i det hele tatt. Hvis pasienten ikke er i stand til å avgjøre/oppgi hvem som er nærmeste pårørende, skal den som er ansvarlig for helsehjelpen til pasienten avklare dette. Nærmeste pårørende skal være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. På Helsedirektoratets hjemmeside finner du «Pårørende-veilederen». Den beskriver at helseforetakene skal ha barneansvarlig personell, og at kommuner skal tilby nødvendig avslastning og oppfølging. ​

​Helse- og omsorgstjenesten skal ha systemer og rutiner som legger til rette for informasjon, samtale og dialog med pårørende. Dette gjelder enten pårørende har rollen som informasjonskilde, representant for pasienten/brukeren, omsorgsgiver eller støtte for pasienten/brukeren, eller dersom pårørende er berørt og har egne behov for støtte.​

​Pårørendeveilederen legger spesielt vekt på pårørendes situasjon og behov for støtte og informasjon i akutte situasjoner og kriser, som for eksempel ved overdose. Som pårørende kan man bli kontaktet av behandlende personell i spesialisthelsetjenesten, kommunens kriseteam, fastlege, helsestasjon, skolehelsetjeneste eller annet helsepersonell som kjenner familiens situ​asjon. Det kan være aktuelt med hjemmebesøk hvis man ønsker dette.

Barn som pårørende trenger annen oppmerksomhet og oppfølging enn voksne. Det må innhentes samtykke fra pasienten og/eller den andre med foreldreansvar før tiltak igangsettes. Tiltak kan variere fra avgrensede støttetiltak til mer omfattende hjelpetiltak som krever henvisning og samarbeid med andre tjenester. Det finnes en​ egen veileder for oppfølging av barn.​

 

​
​