Rusbehandling tilpasset samisk kultur

– Manglende tiltro til at terapeuten eller helsearbeideren har basale kunnskaper om samiske forhold, kan være med på å forklare generell ambivalens til bruk av helsetjenester i den samiske befolkningen, og at de er mindre fornøyde med helsetjenester enn majoritetsbefolkningen. Slike faktorer kan gjøre det lettere å droppe ut av behandling eller la være å oppsøke den, sier Elisabeth Gerhardsen. Hun er psykologspesialist og har arbeidet med samiske barn og foreldre tilknyttet SANKS – Samisk Nasjonal kompetansetjeneste psykisk helsevern og rus – i mer enn 20 år.

– Helselovene pålegger oss å tilpasse tilbudene så de når alle våre pasienter. I tillegg har den samiske befolkningen et særskilt vern i lovverket, i form av  krav om å tilrettelegge helsetilbudene til kultur og språk, sier hun.

– Både forståelse av slektens betydning og språklige forhold må tas i betraktning i møte med samiske minoriteter og andre minoriteter.

Språk og nyanser

– Det er lettere å snakke om følelser på morsmålet sitt, og logisk at samtaleterapi bør skje på pasientens morsmål, enten det er norsk eller samisk. 
Men vi overvinner ikke språklige barrierer kun ved å skifte språk, vi bør også forstå måten personer med samisk bakgrunn bruker språket på, minner Gerhardsen om;  – det kan også gjelde samer som har norsk som morsmål.

– Jeg pleier å si at mange samer snakker norsk på en samisk måte. De bruker en mer indirekte og hintende måte å snakke på, enn det vi ser er vanlig blant etnisk norske. For samer er det mer vanlig å være tilbakeholden når man skal beskrive smerter og ubehag, noe som nok har sin rot i en kultur som legger stor vekt på å være sterk, utholdende, tåle ubehag og ikke klage. I praksis betyr det at om en same sier hun eller han har «litt vondt» kan det være lurt å ta det på alvor. Be om utdypende forklaringer, for det kan gjerne dreie seg om temmelig sterke smerter.  

Tillit og kulturutrygghet

Et annet kommunikasjonshinder er mangel på tillit til at representanter fra storsamfunnet bryr seg og møter en med forståelse. I undersøkelser oppgir 35 prosent i den samiske befolkningen å ha blitt diskriminert på etnisk grunnlag. I tillegg har dobbelt så mange samer som de med etnisk norsk bakgrunn, opplevd mobbing, minner Gerhardsen om.

– Mange har opplevd å bli latterliggjort eller møtt med stereotypiske forestillinger. Å stå fram som same utløser ofte forventninger om at du skal redegjøre for spørsmål som  «Hvorfor ser du ikke samisk ut?», «Du har da vokst opp i en by?», «Du snakker jo ikke som en same?».

– Å besvare slike spørsmål opplever alle som en belastning, og særlig for de som har en usikker identitet som samisk, blir det veldig vanskelig, erfarer psykologen.

Diskresjon av hensyn til slekta

En annen faktor som det etter Gerhardsens syn er viktig at  helsearbeidere kjenner til,  er storfamiliestrukturen, som fortsatt er sterkere i de samiske områdene enn ellers i Skandinavia. Slekta har stor betydning som omgangsvenner og støttespillere, både for voksne og barn. Innen reindrifta jobber man tett med slektninger.  

– Som same er du i større grad slekta di enn det som er vanlig blant etnisk norske, i hvert fall de som bor i et urbant miljø. Ulike slekter har også ulik status, noe som gjør at tabu eller stigma knyttet til vansker og sykdommer kan true folks bilde av slekta di; ikke bare av deg selv. Tabubelagte helseplager som psykiske lidelser og rus kan dermed true familiens ære, og bli noe du vegrer deg for  å kommunisere ut. Å søke behandling for eksempel i TSB eller psykisk helsevern kan for noen bety et brudd på et opplevd krav om diskresjon.

Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS) tilbyr kulturtilpasset behandling for den samiske befolkingen. SANKS er lokalisert i Karasjok og i Oslo.

​