Tverrfaglig samarbeid i TSB

Hvilke formelle krav gjelder for tverrfagligheten i TSB? Hvordan ivaretas den biopsykososiale tilnærmingen til rus- og avhengighetsproblematikk i praksis?

Illustrasjon av tre skikkelser der den ene har et stetoskop rundt halsen

Da rusbehandling ble etablert i spesialisthelsetjenesten, fikk helsefagområdet navnet tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Ordet tverrfaglig understøtter den biopsykososiale tilnærmingen, der vi ser de medisinske, psykologiske og sosiale sidene ved rus- og avhengighetsproblematikken i sammenheng. Kravet om tverrfaglighet innebærer en teambasert tilnærming, der vurdering, utredning og behandling skal ivaretas i et samarbeid mellom personell med medisinskfaglig, psykologfaglig og sosialfaglig kompetanse.

Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet sier følgende:

«Tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige forutsettes å være tverrfaglig, noe som inkluderer medisinskfaglig, psykologfaglig og sosialfaglig kompetanse. Det må være spesialisert personell på faglige nøkkelposisjoner ved de ulike tilbudene slik at den faglige profilen og generelle utrednings- og behandlingstilbud ligger på et spesialistnivå.»

TSB skal ha et helhetlig ansvar for pasientens helsesituasjon, utrede og henvise videre til annen spesialisthelsetjeneste ved behov. Kravet til tverrfaglighet i TSB gjelder i alle deler av pasientforløpet, også i vurdering av henvisninger.

Tverrfaglig vurdering av rett og frist

Som for andre spesialisthelsetjenester kreves henvisning for å motta tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Den biopsykososiale forståelsen av rus- og avhengighetsproblematikken gjenspeiles også i at det er flere instanser, og ikke kun fastlege, som kan henvise til TSB.

I alle helseregioner finnes det lokale mottak for henvisninger og team som vurderer om personen har rett til spesialisthelsetjeneste (rettighetsvurdering) og på hvilket nivå (poliklinisk, dag- eller døgnbehandling) helsehjelpen skal gis.

Prioriteringsveileder TSB (Helsedirektoratet, 2015) understreker viktigheten av at sosialfaglig, psykologfaglig og medisinskfaglig kompetanse er ivaretatt i vurderingsteam. Fordi ruslidelser er sammensatte og påvirker både kropp, mental helse og sosiale aspekter, bør perspektiver fra alle de tre fagområdene være en del av vurderingen av hvilken behandlingsinnsats som bør velges.

Vurdering av henvisninger til TSB er – som i øvrig spesialisthelsetjeneste – en spesialistoppgave. I det tverrfaglige vurderingsteamet betyr dette at den medisinskfaglige eller den psykologfaglige representanten må ha spesialistkompetanse.

Oppstart av LAR-behandling

I vurderingen av hvorvidt en pasient skal tilbys legemiddelassistert rehabilitering (LAR), må lege eller psykolog i TSB først vurdere om pasienten oppfyller diagnosekriteriene for opioidavhengighetssyndrom. Øvrige forhold av betydning kartlegges tverrfaglig. Beslutning om å tilby LAR tas av legen, etter dialog med pasienten og i samråd med tverrfaglig helse- og sosialfaglig personell i TSB, jfr. Nasjonal faglig retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ved opioidavhengighet.

Kartlegging og utredning

Ved utredning bør pasientens medisinske, psykiske og sosiale utfordringer beskrives og ressurser kartlegges. Nasjonalt pasientforløp for rusbehandling (TSB) beskriver gangen i kartlegging- og utredningsforløpet, som starter med en innledende samtale før basiskartlegging. Dette blir grunnlaget for beslutning om videre oppfølging. Basiskartlegging bygger videre på informasjonen i henvisningen, resultater fra eventuelle tidligere utredninger og innhentet informasjon. Mye av informasjonen innhentes gjennom ulike kartleggingsverktøy som pasienten svarer på selv, eller som besvares i et samarbeid mellom pasient og behandler.

I retningslinjer og andre førende dokumenter gis ingen eksplisitte anbefalinger om hvilken yrkesbakgrunn behandleren som utfører basiskartleggingen skal ha. En vanlig modell er at pasientens hovedbehandler utfører basiskartleggingen, og sikrer det tverrfaglige perspektivet ved å diskutere resultatene med tverrfaglig team i utarbeidelse av behandlingsplan og eventuelt plan for utvidet utredning. Behandlingen følges opp med jevnlige diskusjoner i tverrfaglige behandlingsmøter hvor planen revideres. Pasienten selv har rett til å medvirke i valg av tilgjengelige behandlingsvalg, som innebærer at tverrfaglig behandlingsteam skal samarbeide med pasienten (eventuelt også pårørende) om utarbeidelse og revidering av behandlingsplan.

Tverrfaglige behandlingsteam i praksis

Det tverrfaglige behandlingsteamet består gjennom hele forløpet minimum av medisinskfaglig, psykologfaglig og sosialfaglig personell.

Leger har et særskilt ansvar for medisinsk utredning og behandling, herunder diagnostisering og forskrivning av medikamenter.
Psykologene kan diagnostisere, og har et særskilt ansvar for psykologfaglig utredning og behandling.
Sosialfaglige medarbeidere (se faktaboks: Hva er sosialfaglig kompetanse?) har et særskilt ansvar for koordinering av hjelpetjenester og recoveryorienterte innsatser på mestring og meningsarenaer. De er ofte sosionomer, men kan også være barnevernspedagoger og vernepleiere.

Blant alle yrkesgruppene som jobber i TSB, er sykepleiere den største. Sykepleiere utfører et mangfold av arbeidsoppgaver. Kunnskap om fysiske symptomer, medikamenter og grunnleggende behov er en viktig del av sykepleierens kompetansebidrag i det tverrfaglige samarbeidet.

Oversikt over hvordan ulike TSB-enheter er bemannet finner du i plattformen TSB i Norge. Vektingen av yrkesgruppene i bemanningsplaner vil variere for ulike typer innsatser i behandlingsforløpet (poliklinikk, akuttbehandling, avrusning, døgnbehandling etc.). Det tverrfaglige perspektivet må likevel ivaretas på et minimumsnivå.

Poliklinikk

I poliklinikkene vil det ofte være en hovedbehandler for pasienten. Hovedbehandlers fagkompetanse varierer, men behandlingsplanen og evalueringen av denne, forankres i et tverrfaglig team. Dersom pasienten får legemiddelassistert rehabilitering (LAR), vil det alltid være en legespesialist som har ansvaret for forskrivning og oppfølging av bruk av legemidlene. Epikrisene skal alltid kvalitetssikres av lege eller psykolog før utsendelse.

Akuttbehandling

Akuttintervensjon i TSB kan innebære undersøkelse og vurdering poliklinisk eller ved døgninnleggelse. Dette er en del av øyeblikkelig hjelp-funksjonen og den akuttmedisinske beredskapen i helseforetakene. Alle helseforetrak skal ha tilbud om akuttbehandling i TSB, og lege skal være tilgjengelig 24/7 for behandling og konferering. Dette er beskrevet i kapittel 4 i det nasjonale pasientforløpet, og hjemlet i akuttmedisinforskriften.

Legen i TSB har et særskilt ansvar i den akutte situasjonen. Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler tydeliggjør imidlertid at ikke bare akuttmedisinske vurderinger skal ligge til grunn, men at også akutt fare for alvorlige relasjonsbrudd, sosiale konsekvenser eller funksjonsfall, bør vurderes for akutt behandling i TSB. I disse tilfeller vil sosialfaglige og psykologfaglige perspektiver ha en stor betydning.

Avrusning

Ved innleggelse til avrusning, vil ofte sosionom eller sykepleier ha hovedansvaret for oppfølgingen av pasienten. Arbeidet med å sikre pasienten et helhetlig tilbud etter innleggelsen, er en prioritert oppgave. Pasienten vil ved innleggelse bli undersøkt av lege, og følges opp regelmessig under oppholdet. Lege har også ansvaret for å forskrive eventuelle legemidler. Sykepleier observerer abstinenser og lindrer plager i samarbeid med lege. Psykolog har ansvar for individuell utredning og behandling.

Døgnbehandling

Pasienter innlagt i døgnbehandling har alvorlige og sammensatte problemer, og har et tverrfaglig team som deltar i behandlingen. De ulike yrkesgruppene har forskjellige funksjoner: Sosionomer/sykepleiere/vernepleiere har ofte ansvar for den daglige oppfølgingen, miljøterapien og samarbeid med Nav, fastlege og pårørende. Psykolog har ofte ansvar for individuell terapi og/eller gruppebehandling. Lege følger opp den enkelte pasient medisinsk, og sikrer oppfølging av somatiske, eventuelt psykiatriske utfordringer. Lege og psykolog har kompetanse på, og et særskilt ansvar for, volds- og selvmordsrisikovurderinger.

Hva er sosialfaglig kompetanse?

Begrepet sosialfaglig kompetanse er særlig rettet mot barnevernspedagog‐, sosialt arbeid- og vernepleierutdanningene (BSV‐utdanningene).

Sosionom

Sosionomen har bachelor i sosialt arbeid, som er en utdanning som har som formål å hjelpe mennesker i vanskelige livssituasjoner uansett alder og problem. Utdanningen er tuftet på menneskerettighetene og det er en sterk vektlegging på myndiggjøring av den enkelte bruker. Sosialt arbeid er en generalistutdanning, og arbeidsgruppene ser ut til å beskrive en utdanning som kvalifiserer til å utføre koordineringsoppgaver i velferdsstaten: Sosionomen kan mobilisere tiltak fra andre tjenester på vegne av brukeren, og vil i mindre grad utføre tiltaksarbeid enn barnevernspedagoger og vernepleiere. Sosionomens rolle krever imidlertid en god kontakt og relasjon til brukeren en skal mobilisere tiltak for.

Barnevernspedagog

Barnevernspedagogutdanningen er rettet mot å kvalifisere til arbeid for å hjelpe utsatte barn og unge. Barnevernspedagogen skal inneha barneperspektivet og fremme barns perspektiv. Faget sosialpedagogikk er særlig framhevet i utdanningen, og forstås som et fag som fremmer en helhetlig forståelse av barn og unges oppvekstbetingelser og hva som hemmer og fremmer barns oppvekstsvilkår.

Vernepleier

Vernepleierutdanningens formål er hovedsakelig å kvalifisere til arbeid med personer med funksjonsvansker eller funksjonsnedsettelser, og bidra til sosial inkludering og en meningsfylt tilværelse for brukerne. Vernepleiernes kompetanse er beskrevet som en integrert kompetanse, der helse‐ og sosialfaglig kompetanse utfyller hverandre (blant annet kan vernepleiere håndtere medikamenter). Beskrivelsen av utdanningen viser at vernepleiere skal fungere som støttespillere og tilretteleggere for brukerne. Kompetansen omhandler blant annet kunnskaper om samspill mellom mennesker og fysiske og organisatoriske betingelser, samt metoder for å utforme slike betingelser for å fremme læring, utvikling, deltakelse og økt livskvalitet.

Kilde:
Gundersen, E.C. (2014) Sosialfaglig kompetanse: En analyse av arbeidsrapporter fra BSV-utdanningene. Høgskolen i Oslo og Akershus.