Vi tilrår at du alltid nyttar siste versjon av nettlesaren din.

Systematiske feilkilder i utredning av psykisk lidelse hos pasienter med utviklingshemming

Kliniske beslutninger, inkludert diagnostikk, er sårbar for de samme feilkildene som påvirker andre menneskelige beslutninger. I beslutningspsykologien skiller man mellom støy («noise») og mer systematiske feilkilder («bias»). Støy er tilfeldig påvirkning, mens bias er påvirkning som påvirker beslutninger mer systematisk. Vi vet fra tidligere forskning at diagnostikk i psykisk helsevern er spesielt sårbart for slike systematiske feilkilder.

Ikon
​Hos mennesker med utviklingshemming benytter man imidlertid delvis andre strategier i utredning enn for andre pasienter i psykisk helsevern, ettersom pasienter med utviklingshemming kan ha utfordringer med selv å rapportere om symptomer og opplevelser. 

I en nylig publisert, teoretisk artikkel har Arvid Nikolai Kildahl i NKUP gått gjennom nyere forståelse av bias i kliniske beslutninger og sett nærmere på hvordan bias vil kunne påvirke diagnostikk av psykiske lidelser hos mennesker med utviklingshemming. Artikkelen har han skrevet sammen med Hanne Weie Oddli ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo og Sissel Berge Helverschou ved Nevsom, Oslo universitetssykehus. De konkluderer med at utredninger av psykisk lidelse hos mennesker med utviklingshemming er spesielt sårbare for bias.

Bias er en faktor i all menneskelig beslutningstagning. I medisinen har man tradisjonelt forstått bias som noe som i størst mulig grad bør reduseres eller fjernes, for å kunne fatte mest mulig «objektive» beslutninger. Bias er imidlertid også knyttet til at vi mennesker ofte lener oss på «snarveier» når vi fatter beslutninger. Eksempler på slike snarveier kan være at vi ofte leter etter bekreftelse på det vi allerede tror (confirmation bias) eller at vi slutter å lete etter forklaringer når vi har funnet én forklaring på et fenomen (search satisficing). 

Når bias påvirker utredning av psykisk helse kan det resultere i enten overdiagnostisering, der man feilaktig tilskriver kulturelle forhold eller medfødte vansker til en psykisk lidelse, eller underdiagnostisering, der man forklarer forhold som egentlig skyldes en psykisk lidelse med kulturelle forhold eller medfødte vansker. Det siste fenomenet er godt kjent fra litteraturen som omhandler utviklingshemming, og kalles ofte diagnostisk overskygging.

Artikkelen er delt inn i tre ulike områder som kan utløse bias: Bias knyttet til pasientens egenskaper, bias knyttet til de spesifikke utredningsstrategiene som benyttes for mennesker med utviklingshemming, og bias knyttet til fagpersoners egenskaper og ferdigheter. For å kunne identifisere påvirkning fra bias i slike utredninger konkluderer artikkelen med at multimetodiske tverrfaglige utredninger er viktige. Det er også viktig at fagpersoner som jobber med slike utredninger kritisk reflekterer rundt egen praksis, og er bevisst på begrensningene i egen kunnskap om pasienten. 

​​Artikkelen konkluderer videre med at det må utvikles flere tilpassede selvrapporteringsverktøy for mennesker med utviklingshemming, ettersom bruk av informanter i utredning ikke fullt ut kan erstatte selvrapportering.

Artikkelen er publisert i Journal of Intellectual Disabilities: Bias in assessment of co-occurring mental disorder in individuals with intellectual disabilities: Theoretical perspectives and implications for clinical practice 




T​ilbake til NKUPs forside

Sist oppdatert 09.02.2023